DK
Skriverier

Til meg selv:

Jeg har alltid hatet klisjeer. Jeg har alltid hatet dumme motivasjons-sitater som får livet til å høres lett ut; som om det alltid er et valg å ha det bra. Noen mener visst det, at å ha det bra alltid er noe man kan velge. At med en god innstilling, så er det umulig å ikke ha det bra. Ikke lykkes. Lykke er et valg, visst. Hjertelig takk da, fra alle oss som ikke slet med nok dårlig selvfølelse og skyldfølelse fra før … Når det er sagt; akkurat denne var litt fin. Kanskje fordi den er rosa, kanskje fordi den var kort og konsis, kanskje fordi den var lite pompøs. Jeg hadde litt lyst til å legge på en parentes bak den, og skrive «And sometimes you can not.» Haha! Jeg lot den stå som den er, fordi jeg tror det i blant er viktig å si til seg selv at man duger, at man kan klare. Så lenge man husker at det ikke er nødvendig å klare alt, hele tiden, og at det heller ikke er mulig.

Bildegalleri

Oh, the struggles

Jeg ønsker meg et selfie-rom. Haha, hvor teit er ikke det? Men jeg mener det dønn seriøst. Jeg skulle ønske leiligheten vår var mer selfie-vennlig. Misforstå meg ikke, jeg liker leiligheten vår, den er superkoselig og ligger sjukt sentralt, men den er jo ganske liten, og dermed står det ting overalt. Da er det ikke mye plass til å ta bilder av seg selv. Oh, the struggles, dere …

Nå skal jeg kure håret litt igjen, så håper jeg at jeg kan kjøre på med en ny bleiking snart. Jeg har så lyst til å bli ordentlig blondt, akkurat sånn jeg vil ha det, med en eneste gang! Jeg er så utålmodig. Meeeen, jeg har ikke spesielt lyst til å få helt ødelagt og slitt hår heller. Så da får jeg vel bare belage meg på å se litt snål ut på håret en stund. Bleh … Og okei, det slo meg nettopp at dette må være det mest overfladiske blogginnlegget jeg har skrevet på en god stund. Bear with me! Hugs.

Hår

From black to blonde hair

Før-bilde finner du her!

For en stund siden begynte jeg med prosjekt bli blond – igjen. Jeg har jo ikke samme hårfarge i så veldig lang tid av gangen, og nå var det altså på tide å bli blond igjen. Da jeg startet prosessen, som jeg vel gjorde i i begynnelsen av november, var jeg nesten helt svart i håret. (Se for eksempel disse bildene fra slutten av oktober.) Så gikk jeg gradvis over til en brun-oransje ombre uten å bleke håret særlig hardt. I går gikk jeg på med den første runden med ordentlig bleking – og her er resultatet. Jeg er ikke så verst fornøyd, jeg! Altså, å bli blond er jo en prosess de aller fleste anbefaler å gjøre hos frisøren, fordi sjansen er stor for at man ender opp gul eller oransje. Som dere kan se på bildene, så er ikke hårfargen helt jevn, og noen partier er litt varmere enn de andre, men det kunne helt klart blitt mye verre! Nå skal håret få pause en ukes tid, så skal jeg kure det godt før jeg kjører på med en ny runde bleiking. Jeg vil jo bli ganske så platina! Eventuelt pastellrosa … (?) Hva tycks? Hugs.

Et par bilder fra Snapchat og. Følg meg på @kaizerdrea. Jeg ønsker meg forresten mer bloggvennlig leilighet … I need a selfie room! Haha!

Bildegalleri

A photograph

Jeg la ikke merke til at jeg var tom for medisinen min før jeg skulle legge meg, og da var det for seint å finne et åpent apotek, så nå sitter jeg i sofaen, klokka er elleve minutter over sju og jeg har fremdeles ikke sovet. Trenger visst den derre medisinen for å få sove for tiden. Teller ned nå, til apoteket åpner, så jeg kan få litt søvn. Som jeg hater å ikke sovne, selv om jeg er stuptrøtt. Jeg er jo trøtt, og jeg vil jo sove, men jeg finner liksom ikke roen, øynene klarer ikke å holde seg igjen, kroppen klarer ikke ligge stille. Dermed, i mens; gamle bilder redigeres i photoshop. Jeg har forresten blitt blond, selv om bildet over er fra en tid tilbake, og kun er en parykk. Skal prøve å få tatt litt bilder av håret når det har blitt lyst ute. Gud, så upraktisk det er å være våken på feil side av døgnet.

Life of Drea

De øyeblikkene man aldri får

Jeg begynte å tenke da jeg så dette innlegget av Sophie Elise. (Et kjempefint innlegg jeg anbefaler å lese, forresten!) På pappa. Ikke bare savner jeg de gode stundene vi hadde sammen. Ikke bare savner jeg latteren og humoren hans, engasjementet og kjærligheten, men jeg savner også de øyeblikkene og opplevelsene vi aldri rakk å få. Hvordan hadde en samtale mellom oss vært i dag, tro? Etter alle disse tunge årene som har vært siden jeg var fjorten. Hva hadde vi sagt til hverandre? Hva hadde han sagt til meg? Hvor god hadde en pappa-klem vært?

Fjortis. Jeg var fjortis da han døde. Jeg har nesten litt dårlig samvittighet for noen småting fra den tiden. Da klaget jeg mest over snuslepppa hans, maste på ham daglig om å slutte. Jeg ble flau da han kjøpte skatesko som han brukte på fotballtreningene til meg og bror, fordi han trodde det var joggesko. En pappa/trener med skatesko; jeg ristet på hodet, himlet med øynene, ble flau. Eller den gangen da internett var ganske så nytt i hjemmet vårt, og han mottok sin første spam-mail, som han virkelig trodde på. Han trodde han var den heldige utvalgte som hadde muligheten til å vinne mange millioner doller. Jeg lo av ham, terget ham litt, og syntes han var ganske så dum som gikk på alt han så på internett.

Jeg var fjortis. Nå er jeg voksen. Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne få nye minner med ham. Nye, intelligente samtaler med litt mer dybde enn hva som er mulig med en fjortis. Gode råd, god støtte og masse kjærlighet. Samtalene våre hadde nok verken handlet om snus eller skatesko i dag, ei heller dumme lureri-mailer. Jeg hadde ikke lenger blitt flau av ting fjorten år gamle jenter vanligvis syns er pinlig. Når noen dør, så handler ikke savn kun om alle øyeblikkene man aldri får igjen. Kanskje handler det mer om alle de samtalene og øyeblikkene man aldri får sjansen til å oppleve.

Heldigvis vet jeg at han visste at jeg elsket ham veldig høyt. At han var verdens beste pappa. At hverken snusleppa, skateskoene eller naiviteten hans var viktige. Det betydde ingenting. Det var ubetydelige småting kun en fjortis kan gjøre større enn de er. Det vet jeg han visste. Allikevel har jeg så lyst til å si det til ham, at jeg bare var dum, at jeg ikke mente å være så … så … streng med ham. Åh, som jeg savner alle de øyeblikkene jeg vet vi kunne hatt, men som vi aldri rakk å få. ♥

Life of Drea

Ivan Kaska Tattoo

Her sitter jeg altså nå og blogger litt, på Patricks i Kristiansand. Vi måtte sjekke ut fra hotellet klokka 13, og flyet går ikke før 18, så da har vi litt tid å slå ihjel. Det regner non stop her på sørlandet (skulle nesten tro vi var i Bergen), så det frister ikke akkurat å gå rundt i gatene å være turist heller. Men ja, i går ble det altså ny tattis på baksiden av låret, og her kommer noen bilder fra det!

Ganske sliten etter maaaange timer i stolen. Jeg har høy smerteterskel altså, men de siste tjue minuttene var ganske vonde, haha! Tatoveringen er gjort av Ivan Kaska Tattoo i Kristiansand sentrum. Jeg er kjempefornøyd! 

Det er så gøy med nytt blekk, altså! Herregud, jeg har lyst på enda mer. Skal ikke se bort i fra at jeg tar turen tilbake hit i sommer for en ny tattis, og også få oppleve Kristiansand i finvær, og ikke trist regn som nå. Ivan (tatovøren) og kona hans, Nia, var utrolig hyggelige mennesker i tillegg, så det hadde vært utrolig gøy å møtt dem igjen! ♥

Nå skal jeg skrive litt på boken min, siden vi uansett har ganske så god tid enda, og så krysser jeg fingrene for at vi ikke mister noen fly i dag. Det gjorde vi nemlig på vei nedover. Flyet fra Trondheim til Oslo var tjue minutter forsinka, og dermed ble vi noen få minutter for sein til flyet til Kristiansand. Bummer! Vel, so long! Hugs.

Life of Drea

Tattoo inspo

På tirsdag har jeg altså en tattis-time (wiiiii, endelig!), og her er litt inspo. Litt hva jeg liker. Akkurat hva det blir denne gangen har vi ikke bestemt helt enda, men jeg er sikker på at tatovøren og jeg finner frem til noe som kommer til å bli superfint! Jeg gleder meg skikkelig! Åh, jeg syns det er så mye fint! Kunne liksom tenkt meg alt på en gang, haha! Om jeg regner alle tatoveringene jeg har enkeltvis, blir dette nummer tretten. Og jeg kan love at det ikke blir min siste … Hugs!

Vilja

Stjerna

Vilja-helg! Denne skapningen altså, hun er bare så morsom! Dere som har fulgt bloggen i mange år har jo så og si sett Vilja vokse opp, og jeg tror de fleste kan være enige med meg i at Vilja alltid har hatt stor humor. Hun skjønte tidlig ironi og sarkasme, og det har ikke dabbet av de siste årene, for å si det sånn … Haha! Hun er ei stjerne, rett og slett. Det er ikke mange som får meg til å le som hun gjør, som for eksempel i dag, da hun holdt show på gata midt i sentrum og danset krabbedansen. For en entertainer! Nå skal jeg slappe av litt på sofaen med Vegard før jeg skal lade kreftene for en dag i pirbadet i morgen. Denne stjerna er ikke så glad i å sove lenge på morgenen, det er i alle fall sikkert … Hugs!

Life of Drea

De kommende dagene

Fredag. Viljahelg. Lørdag. Pirbadet. Søndag. Vilja hjem til pappaen igjen. Mandag. Fly til Kristiansand. Tirsdag. Ny tatovering. Onsdag. Hjem til Trondheim igjen. Jeg tror de kommende dagene skal bli ganske så fine, jeg.

Og … skal jeg tørre å fikse håret mer før Kristiansand-tur? Æææh. Redd for å gjøre det stygt, men samtidig kan jeg nesten ikke vente med å bli blondere. Jeg tror jo planen jeg har er ganske så god, men enn om det blir krise? Iiik. Dagens store i-landsproblem. Vel. Vi får se. Tror i alle fall jeg venter til etter pirbadet. Klor og hår er en dårlig kombo!

Bildegalleri

Stille vann

Hva om det bare er sånn at noen mennesker ikke liker å leve, uansett om de har gode ting i livet eller ei? Hva om noen mennesker rett og slett bare ikke ser vitsen, selv om dagen er bra? Hva om noen har depressive tanker selv uten å være deprimert? Et depressivt syn på livet og verden, uavhengig av sinnstilstand? Hvordan kurerer man det, når det ikke lenger er noe å kurere? Når det ikke lenger er snakk om å være syk eller frisk?

Tiden bare går. Er usikker på om jeg helst vil trykke på pause eller fast forward.