Dagen i dag. Jeg og Vilja gikk rundt i byen, tok en frappe på Starbucks, dro hjem og bakte kake, fikk bursdagsbesøk av bror, dro deretter på besøk til noen herlige Chow Chow-valper (æh, jeg ble forelska! Så forelska at jeg helt glemte å ta bilder) og nå er Vilja i seng og jeg er klar for en kort kveld i sofaen før også jeg finner drømmeland. Det har vært en fin dag – og nå gleder vi oss allerede til en ny dag i morgen.
Okei, dønn ærlig, sånn kan jeg ikke eeeegentlig ha håret, for jeg har en undercut i bakhodet som holder på å vokse ut, så det ser ut som jeg har en eller annen merkelig form for McGyver-stil. Hockey, liksom, så det er derfor jeg holder hånda sånn bak skallen, for å skjule det. Now you know.
Av og til føler jeg at jeg kan skrive mange timer i strekk, at det ikke er noe annet i verden jeg har mer lyst til å gjøre enn å sitte i sofahjørnet og skrive hele natten lang. I natt er en sånn natt. Men nå må jeg selvfølgelig snart sove, for i morgen er det helg, og ikke bare hvilken som helst helg, men en ny Vilja-helg. Det er ikke en gang en hvilken som helst Vilja-helg heller, det er bursdagshelg, for hun fylte jo ni år i forrige uke, jenta. Så da blir det bursdagsgave, kake og hele pakka. Men hvordan skal man klare å legge seg, når man skriver uten stopp og faktisk liker det som kommer ned på papiret og? Det er luksus, og ikke hverdags heller. Vel. Jeg får skrive i en halvtime til, så skal jeg sove, så er jeg klar for en finfin helg.
Jeg har alltid vært ganske så kynisk. Jeg har tenkt at man aldri kan stole på noen (ikke en gang seg selv, har jeg erfart), og det har nok preget meg ganske mye i relasjonene mine til andre mennesker. Folk lyver, folk tramper på andre, folk tenker først og fremst på sitt eget beste. Sånn er det, liksom, og det er ikke noe man får gjort noe med. Jeg har aldri likt å stole på andre mennesker. Jeg har aldri sett grunnen til det. Hvorfor sette så mye av seg selv på spill? Hvorfor legge så mye av en selv over på andre? Folk lyver. Folk bedrar. Folk sårer hverandre så hardt. Og det er ikke en viss type mennesker. Det er alle. Hvem som helst. Ikke for at vi mennesker er onde, men for at vi er ufattelig dumme.
Av samme grunn har jeg aldri vært en spesielt sjalu person, heller. Det høres kanskje ganske motsigende ut, men … jeg har nok alltid holdt litt tilbake. Jeg har nesten aldri turt å eksponere meg selv for å bli bedratt, aldri vært villig til å ende opp som den naive, dumme jenta med et knust hjerte, liksom. Haha, det høres jo så teit ut, men altså – folk får hjertene sine knust hver eneste dag, og det koster så mye. Så mye at jeg har sett på det som en pris jeg ikke har vært villig til å betale. Jeg har dermed aldri følt på kjærlighetssorg. Jeg har aldri kjent den smerten. Jeg sier som Samantha i Sex and the City; «I love you, but I love me more.» (Okei, ironisk i grunn, for det er vel ikke mange som misliker seg selv så mye som jeg har gjort oppgjennom, men poenget er … poenget er at jeg liker å ha kontrollen selv, da. Isj.)
Nå er jeg ordentlig forelska. Okei, forelska dekker ikke nok, for det er ikke bare forelskelse, det er jo mye mer. Men ja. Du skjønner poenget. Og da har jeg plutselig kjent på en ganske fremmed frykt. Følelser jeg ikke er vant til å føle på. Hjernen får for seg visse ting som er veldig vonde om de er sanne. Som at han snudde seg vekk og så på mobilen for at jeg ikke skulle se hva han så på. Som at det han lo av ikke var det han sa han lo av, kanskje var det en annen jente han flørter med, som skrev noe morsomt? Som at han har bedratt meg eller kommer til å gjøre det. Alle sånne ting man er redd for, som hadde gjort så vondt om de var sanne.
Den type frykt er jo veldig naturlig, og i en viss grad er den også et godt tegn. Det betyr jo at det betyr noe. Samtidig er det jævla skummelt å skulle gi slipp på den der kontrollen. La følelsene være som de er, og ikke holde tilbake. Ikke ha back up-tanker, ikke reservere seg, ikke forsikre seg selv om å hele tiden være på «rett» side av balansen.
Jeg husker jeg en gang for lenge siden skrev et blogginnlegg om balanse i et forhold. At jeg hadde inntrykk av at alle forhold hadde en dominerende part, om man kan si det sånn. En part som hadde kontrollen. Som allerede tidlig i forholdet kunne vite at hen var den som ikke kom til å bli såret. Du skjønner sikkert hva jeg mener. At den ene parten er den som eier forholdet, på en måte, selv om man kanskje sier til seg selv at man er likeverdig, at man ønsker det like mye, at man gir like mye. Innerst inne vet kanskje begge parter at det ikke er helt sånn.
Nå er jeg i et forhold hvor jeg er veldig sikker på at vi faktisk er på bølgelengde. At vi føler det samme, at ingen av oss er den med makten. Jeg føler vi har balanse. Helt jevn, perfekt balanse, hvor vi faktisk ikke trenger å være usikre på hverandre. At vi ikke trenger å være sjalu eller mistenksomme, eller bruke tankekraft og energi på å være redde for at den andre lyver, bedrar eller kommer til å såre.
Og allikevel er det nå jeg er redd for alt det der, mer enn noen gang. Når jeg føler jeg egentlig ikke har noe å være redd for. Eller kanskje rettere sagt; når jeg føler han ikke har noe å være redd for.
Klokka 07 i dag dro jeg til St. Olav for å gjøre en pitteliten operasjon, og siden det var såpass tidlig, droppa jeg og Vegard å sove i natt, haha. Jeg er så dårlig på å stå opp så tidlig. Døgnrytmen min er ikke helt der, og det er kanskje ikke så rart, med tanke på at både jeg og Vegard jobber på kveld/natt når vi jobber. Men ja. Operasjonen var bare en bitteliten, ufarlig greie, men det er veldig greit å være ferdig med det! Jeg har jo tatt narkose ganske så mange ganger tidligere, og har alltid elsket de få sekundene rett før man sovner. Når det begynner å suse i ørene, og alt snurrer litt før man ikke en gang rekker å telle ned til seks før man sovner. Superdigg! Vel, denne gangen bare slukna jeg på et blunk, helt uten noe forvarsel, så jeg følte meg ganske snytt for den der kortvarige rusen rett før narkosen. Jeg tror faktisk det var det første jeg sa da jeg våkna og. At det ikke var som det bruker å være, og at jeg følte meg snytt. Fnis.
Nå ligger jeg i sofaen med pledd, Burn, musikk og kjeks, spiller litt nettpoker og leser gjennom/retter på manuset mitt. En helt grei onsdag etter narkose og operasjon det, altså! Jeg sov noen timer da vi kom hjem fra sykehuset, men jeg er fremdeles ganske så trøtt og sliten, så det tar vel ikke mange timene før jeg føler for å legge meg igjen. Kanskje greit å begynne å snu døgnet litt igjen før helga og, siden Vilja endelig kommer igjen! Hugs.
Veske fra Kate Spade New York, 3199,-
Kjole fra Samsøe Samsøe, 1199,-
Sko fra Converse, 699,-
(Annonselenker)
Ah, dette antrekket hadde jo vært såååå fint til det pastellrosa håret mitt! Det kan dessuten se ut til at jeg er ganske så klar for vår, eller..? Anyways, alltid gøy med litt nett(vindus)shopping! Nå skal jeg sminke trynet litt og komme meg ut i ganske så frisk vinterluft. Les: jævla fuckings kald Trøndelag-vinter. Hugs!
Jeg har tenkt mye på denne diskusjonen som har oppstått rundt Vixen Blog Awards. Jeg har lest både kronikken til Ulrikke Falch og kommentaren til Sophie Elise (om dette med forbilder, fiksing av utseende og etc, for den som ikke har lest), og har i grunn kranglet enormt mye med meg selv i etterkant av det. Jeg er på mange måter enige med begge to. For det første, så syns jeg det er ekstremt dumt at det har blitt sånn at vi jenter fikser på utseende vårt. At det har blitt normalt. At vi får så store komplekser for hvordan vi ser ut, at vi velger å forandre oss. Jeg klager seriøst nesten daglig over de tre linjene i panna mi som bare blir tydeligere og tydeligere med årene (for hver dag, viker det som for meg!), og selv om Vegard (som den beste kjæresten han er) daglig forteller meg at jeg er verdens vakreste, at jeg er ekstremt pen og fin og flott, så klarer jeg ikke la være å hate linjene i panna mi på daglig basis. Folkens. Jeg fyller tjueni år i år. Jeg nærmer meg tredve. Jeg sover med sminken på og tar absolutt ikke vare på huden min og drikker alt for lite vann, så … ja. Kanskje finnes det andre løsninger enn botox for å få disse kritiske linjene til å bli mindre fremtredende. Og if not; so fucking what? Jeg er snart tredve og har rynka mye på panna de siste årene, si.
Samtidig syns jeg der er bullshit å si at «du er så mye finere som du er» og legge all skyld og alt ansvar for unge jenters selvtillit og selvbilde over på enkeltpersoner. Jeg syns det blir for dumt å peke på Sophie Elise og rope ut at hun er et dårlig forbilde. At hun har skyld i alle unge jenters problemer med eget selvbilde, liksom. Det er strengt tatt ikke realiteten. «Verden er ikke rosa og den er ikke sort hvitt heller», skriver Sophie Elise. Det er jeg enig i. Unge jenter kommer alltid til å være usikre på seg selv. Sophie Elise startet ikke det. Hun er ikke roten til alt. Hun er heller et resultat av det. Et resultat av dagens samfunn, og hvorfor skal vi kaste stein på henne, og samtidig synes synd på alle andre unge jenter som blir påvirket? Greit nok, hun er et forbilde. Hun er synlig. Hun har påvirkningskraft. Men bør vi ikke huske at hun kun var seksten år da hun ble norsk kjendis for fullt? Bør vi ikke lese boken hennes, Forbilde, og skjønne henne – i stedet for å skylde på og hate?
Det er ikke enkeltpersoner vi må forandre. Det er ikke enkeltpersoner vi må hate, skylde på eller fordømme. Det er ikke fair. Vi må heller … tjæ. Jeg vet ikke. Jeg har ikke løsningen. Det er vanskelig. Vel, her er i alle fall meg og linjene i panna mi. Jeg hater dem enda, jeg er sikker på at jeg hadde vært mye finere uten, men jeg skal prøve å la være å falle for fristelsen. Prøve å ikke falle for fristelsen for en quick fix, så får jeg heller kjøpe meg en god fuktighetskrem og bli flinkere til å fjerne sminke før natta, pluss drikke mye mer vann enn jeg gjør. Men … er det i grunn noen stor forskjell? Spiller det i grunn noen rolle hvilken metode jeg bruker for å bli kvitt/dempe det jeg ikke liker med meg selv? Er det greit så lenge det ikke er en sprøyte? Er det sånn at jeg blir mye finere om jeg klarer å fjerne linjene ved hjelp av en krem enn av botox? Er det da innafor å si «åh, så fint det ble!», fordi det er mer sosialt akseptert? Fordi det er mer naturlig? Bare en tanke.
Jeg elsker håret mitt! Klippen, fargen, alt. Endeliiiig. Rosa ftw!
I dag har denne jenta bursdag! Gratulerer med 9 års-dagen, verdens beste Vilja! ♥
Jeg gikk for det, jeg. Håret ble rosa! Jeg liker det supergodt, og er så glad for at jeg til slutt tok mot til meg og heiv rosafarge i det blonde håret mitt. Jeg hadde gått ute i vind i et kvarter før disse bildene, så det er derfor det ser litt ekstra krusete ut. Ah, gøy med forandringer som ikke ender opp i katastrofe! Hva syns du?
Da jeg våknet i dag og sjekket klokka på mobilen, så jeg at jeg hadde fått en interessant mail som jeg valgte å åpne med en gang, selv om jeg var i halvsøvne og ville sove mer. Da jeg leste mailen derimot – da bråvåkna jeg, og måtte dessuten vekke Vegard for å vise ham mailen og! Det var en skikkelig god-nyhet der. Jeg har følt meg skikkelig glad i hele dag på grunn av det, og nå kan jeg nesten ikke vente til … vel, til jeg får vite mer om det! Og til jeg tør å fortelle mer om det, ikke minst. Om det blir noe av da! Om det går som jeg håper. Nå krysser jeg bare fingrene skikkelig hardt for at alt skal ordne seg, at jeg faktisk får dette i havn! Jeg skal i alle fall gjøre mitt aller beste for å få det til.
I dag var jeg dessuten hos frisøren og stussa håret litt, så nå ser det mye sunnere ut etter bleikinga mi, haha. Også tok jeg litt bleiking i etterveksten, så nå er det enda blondere! Så nå er spørsmålet … skal jeg gå for å være blondie, eller skal jeg farge det pastellrosa? Jeg har alltid hatt lyst på pastellrosa hår, og nå har jeg jo sjansen. Hva syns dere? I need help!
