Tenk at jeg i fjor på denne tiden ikke en gang klarte å ta vare på meg selv. Tenk at jeg nå virkelig gjør det, at jeg endelig tar vare på meg selv, mer og bedre enn på lenge. Tenk at jeg nå også tar vare på et kjæresteforhold. Tenk at jeg nå også tar vare på en valp! Tenk at jeg ikke lenger føler meg som en håpløs mor. Herregud, så glad jeg er for at så mye er forandret. Jeg trodde ikke det var mulig, jeg. Men her er jeg. Friskere og gladere enn på veldig, veldig lenge.
Jeg drømmer meg vekk til sydenferie. Sol, varme, is og late dager med Vegard. Vi har en reise til gode, som vi ikke enda vet når blir, men jeg gleder meg allerede allikevel, for jeg vet det blir fantastisk. Det er rart det der, at det meste blir ekstra fantastisk når man har noen å dele det med. Og ikke nok med det; noen man virkelig vil dele alt med. Så jeg gleder meg, selv om jeg ikke vet når det blir. I mens får jeg glede meg over vårsol i Trondheim. Og ikveld: sjokoladekjeks og god tid til å skrive. Små gleder. Deilige, små gleder.
I dag er det heldigvis sol igjen! I går sludda det hele dagen, og da er det ikke like kult å gå på tur med Bosse altså. I dag derimot – CHILL! Det er så godt med litt sol og vårfølelse! Her er noen bilder tatt i bakgården før jeg og søss stakk på trening. Jeg trente sent i gårkveld (til treningsstudioet stengte!) og rett etter frokost i dag, så nå ligger jeg som et slakt i sofaen og føler jeg ikke har noe som helst av krefter eller energi igjen. Det er tomt! Gelekropp! Da er det sykt digg å ha en supersnill og god kjæreste som lager mat. Gratinert fisk med masse grønnsaker! Ja, jeg er bortskjemt. (Og takknemlig!)
Av og til finner man plagg som man ikke klarer å gå fra i butikken. Sånn hadde jeg det med denne jakka fra Puma. Fant den til halv pris i Dublin, så da måtte den bare bli med hjem! Digger den!
I dag veide jeg meg. Det har jeg ikke gjort på … dritlenge. Jeg veier meg sykt sjelden, for jeg vet at tallet på vekta kan lyve. Altså, at tallet vekta ikke er noen fasit på noe som helst. Hverken på om man er frisk, sunn, slank, tynn eller feit. Det er så mye annet som spiller inn, og det er ikke tallet som er viktig i seg selv. Jeg har aldri hatt noe vektmål. Ikke et spesielt tall jeg ønsker å se på vekta. Det som har vært og er viktig for meg, er at jeg føler meg bra og at jeg liker kroppen min. Så lenge jeg er sunn og frisk, og føler at jeg ser nogenlunde bra ut, så driter jeg i tallene. Det er det som er viktig.
Nå er det ikke meninga å fokusere veldig på kropp og utseende altså, men det er jo viktig å like seg selv – både innvendig og utvendig! Jeg har jo slitt med begge deler. Jeg har ikke likt meg selv på noen måter på mange, mange år, og det er noe jeg virkelig tar tak i nå. Jeg jobber med å like meg selv og kroppen min. Så i dag veide jeg meg altså for første gang på evigheter. Det gjorde jeg nok fordi jeg i det siste har fått høre av andre at jeg har gått ned i vekt, uten å egentlig føle det selv. Jeg føler meg ikke spesielt slank, og tenker at hvert eneste bilde hvor jeg selv syns jeg ser bra ut, bare er flaks. At det er en illusjon, og ikke sånn andre ser meg overhodet. Men joda. Vekta var lavere! Faktisk, så er jeg hele 6-7 kg lettere enn jeg var i fjorsommer, og lavere enn jeg kan huske å ha sett den siden … jeg husker egentlig ikke. Lenge, i alle fall. Så da har jeg kanskje blitt litt strammere i fisken allikevel, da. Sånn sett kan tallet på vekta være grei å ha i blant. Den er spesifikk, og ikke like ustabil og lite troverdig som ens egne følelser og oppfattelse av seg selv. Så kanskje bør jeg jobbe like hardt med å føle meg slank som jeg jobber for å bli det.
Åh, jeg er så glad for at både jeg og søstersen endelig har fått ordentlig treningsmotivasjon! Det er så godt å merke forskjell! Se forsjell på kroppen. Se at musklene blir mer og mer markerte og tydelige! Enn om jeg var like motivert til å blogge … haha! Jeg orker ikke sminke trynet så ofte, og da får jeg ikke akkurat kjempelyst til å ta bilder til bloggen, og uten bilder, blir det dårlig med blogging. Så, sånn er det. Kanskje det får være neste mål. Blogge oftere og bedre.
Apropos trening, så trenger jeg nye treningsklær! Jeg har kun én eneste treningstights som ikke er slitt, gjennomsiktig eller stygg, så jeg er pent nødt til å bestille meg et par nye. Er det noen som har noen gode tips til noen treningstightser som er bra? Som ikke blir gjennomsiktige på ræva? Helst noen som er høy i livet, det liker i alle fall jeg best. Legg igjen tips i kommentarfeltet, så blir jeg ordentlig glad! Hugs. ♥
Snapchat: @kaizerdrea
Våren er i emning, og for første gang på mange år, legger jeg faktisk merke til det. Jeg mener, ordentlig merke til det. Jeg legger merke til vårsol, blå himmel, kvitrende småfugler og blomster i veikanten. Jeg smiler, jeg ler, jeg har energi. Jeg ligger ikke bare i sengen med gardinene trukket for. Fokuset ligger ikke på sykdom lenger. Tankene kveiler ikke rundt om når jeg kommer til å kjenne tegnene på en ny vårdepresjon igjen, men heller på hvordan jeg skal takle det om det skjer, og ikke minst; at jeg skal takle det. Eller … at vi skal takle det. Jeg er ikke alene om det lenger. Så fort jeg kjenner motgang, velger jeg ikke lenger å gå ned den destruktive stien. Jeg stopper opp, tenker raskt gjennom hva jeg føler og hvorfor jeg føler det, og tenker på hvilke valg jeg har og hvilke av dem som er mest hensiktsmessig. I stedet for å døyve det som er vondt med ting som på sikt gjør det enda vondere, velger jeg å ta frem de positive tingene som betyr mye for meg. Som Vegard, som Vilja, som Bosse, som boka jeg skriver. Å gjøre gode valg er ingen selvfølgelighet. Kanskje er det derfor det føles så utrolig bra. Jeg er stolt av meg selv, og det er noe jeg ikke har vært på veldig, veldig lenge. Det er nesten noe å være stolt av i seg selv, det at jeg er i stand til å fokusere på det jeg gjør bra, og ikke alt jeg ikke mestrer. Så kanskje dette faktisk blir det beste året på lenge? Kanskje denne våren ikke blir så vanskelig som våren tidligere har vært? Jeg håper og tror det.
So far, so good.
