Postfestivaldepresjon.

Pstereo, 2011.

Det er noe spesielt med musikkfestivaler. Følelsen det gir meg å være sammen med tusenvis av andre småfulle, glade, dansende, syngende og gale mennesker er så godt at det gjør like vondt hver gang søndagen plutselig kommer så altfor fort og gjør slutt på all moroa. Søndag, som alltid like entusiastisk og hevngjerrig introduserer meg for Mandag og nye uke med stress og ensomhet og alt jeg helst vil bytte mot en ekstra dag med festival og moro. Ikke fullt så entusiastisk håndhilser vi; jeg og Mandag. Kun for at jeg må. Kun for at Søndag krever det, der hun står med hånfliret sitt klistret over hele seg, selvtilfreds og full av skadefro.

Blåmandag. Hvor alt plutselig virker så meningsløst. For nå er det jo over. For denne gang. Jeg går fra å være en av tusenvis i en folkemengde som kanskje kan virke som en gladkristen sekt til tider, til å sitte tiltaksløs i sofaen. Alene. Det blir så stille, og alt jeg kan høre er pipelyden i ørene som kun minner meg på hvor fantastisk gøy jeg hadde det der jeg danset, lo og sang på konsert med en øl i den ene hånden og trofaste Mr. Canon i den andre. Jeg føler meg plutselig like tom som halvliteren til stadighet ble kvelden før. Og kvelden før der.

Det er dette som er antiklimaks. Overgangen er rett og slett for brå for meg. Fra bråk til stillhet, fra folksomt til ensomt, fra sjarmerende småfull (++) til trøtt og fyllesyk. Følelsen man sitter igjen med etter å ha hatt det så gøy at man skulle ønske man kunne stoppe klokka er overveldende, og selv om jeg selvfølgelig forstår at det ikke er noe å sippe over, så kan jeg ikke noe for det. Det hører med. Det er en del av pakka. Uten denne overveldende tomhetsfølelsen hadde ikke festivalopplevelsen vært den samme. Desto mer kan jeg glede meg til neste gang, og selv om jeg vet at det også betyr at Blåmandag og jeg må hilse på hverandre nok en gang, så vet jeg at det går over. Jeg vet at det ikke tar så altfor mange dagene før all postfestivaldepresjon er glemt, og alt er blitt fint og rosa og vakkert igjen. Jeg vet at det ikke tar så altfor mange dagene før jeg kan slå på en av festivallåtene og la gode minner og mer ekte, rosa glede skylle over meg der jeg sitter i sofaen – fremdeles alene, men ikke lenger ensom – og smiler. Det er derfor jeg orker. Gang på gang på gang. Og jeg elsker det.