Husker du den følelsen du fikk i kroppen når du tenkte på døden da du var liten? Den ekle, tunge følelsen som presset seg på helt til du ikke kunne gjøre annet enn å løpe ned til mamma og pappa med tårer i øynene og skjelvende lepper og spørre om du fikk sove hos dem istedet. Det var for tomt i egen seng på eget rom. For… stille. For vanskelig å sovne, men for lett å tenke på at man en dag ikke skal kunne ligge i senga og tenke i det hele tatt. På at man en dag ikke lenger er. At man bare plutselig, fra et sekund til et annet, er borte – uten å kunne gjøre noesomhelst. Ikke føle, ikke tenke, ikke gjøre. Ikke leve. Husker du den følelsen? Den store frykten for å dø som umiddelbart slo inn over barnekroppen så hardt at det nesten føltes uvirkelig. Men bare nesten, og ikke nok til at frykten føltes irrasjonell eller ble borte.
Det finnes ikke noen større kjærlighet enn den jeg har til Vilja. Det er jeg sikker på. Hun er barnet mitt. Jeg er den hun kaller mamma, og hun er den jeg savner så mye at det gjør vondt å høre stemmen hennes i telefonen hver gang jeg er borte fra henne. Det er hennes ord og klemmer jeg savner, og det er vanskelig å ikke få tårer i øynene når hun sier «ha det, mammaen min, gla i dæ» mens hun slenger et slengkyss over Skype. Det er ikke rart jeg fremdeles får den ekle følelsen hver gang jeg tenker på døden. Det er ikke rart jeg er litt hypokonder når det gjelder både meg selv og Vilja, og tror at hvert eneste symptom på sykdom er et tegn på kreft eller noe annet skummelt som skremmer meg mer enn hva monster under senga gjorde da jeg var lita. Det er ikke rart at disse følelsene blir så overveldende at jeg fylles med den samme frykten og de samme følelsene som jeg fikk dengang.
Jeg er dritredd for å dø og jeg er dritredd for at noe skal skje med Vilja. Døden er tross alt den ene frykten man verken kan bekjempe eller kurere. For hver dag som går så blir jeg eldre. Jeg er jo fremdeles ung og alt det der, men tjueett og et halvt år føles plutselig så mye når det bare er cirka seksti år igjen – om jeg er heldig. Det går for fort. Et liv går for fort med tanke på hvor lang evigheten er. Åtti år blir jo bare småtterier som raser forbi i det store og hele. Og for at det ikke skal høres ut som at jeg er superdeprimert og på randen av selvmord; jeg er så glad for at jeg har Vilja å dele tiden min med, på tross av at det gjør meg (om mulig) tusen ganger reddere for døden enn før.
Jeg føler samme sak med sønnen min. Jeg elsker han så det gjør vondt i kroppen. Det er en god og fryktelig følelse på samme gang, hva skulle skje hvis sønnen min gikk bort? Eller hva hvis jeg går bort og ikke får oppleve Emils oppvokst. Jeg blir alldeles svett!
Du skriver utrolig bra, og bildene du tar er kjempefine! (:
Utrolig bra skrevet, spesielt det første. Kjente virkelig jeg fikk en ubehagelig klump magen der…
Oh. Fikk tårer i øynene jeg. Kjente meg nok litt igjen med mine to små. Ble bare sittende å se på min lille toåring som sitter febersjuk i andre sia av soffan og piller nese. Gjør og kommer alltid til å gjøre alt for at de skal ha det bra. Det er noen kvelder under dyna det kommer noen tanker dettendes inn i hode «hva om, hva hvis». Ushj. Men kunne aldri valgt det annerledes. Blir nok litt hypokonder, men det tror jeg alle har et snev av til tider. :)
Fantastisk skrevet. Jeg kan ikke huske å ha en sånn følelse, fordi jeg alltid har trodd at det er noe mer. Jeg har ingen aning om hvordan det må være, fryktelig og fantastisk på samme tid, vil jeg tro!
For et flott innlegg Drea! Virkelig bra skrevet.
Jeg føler det helt på samme måte! Jeg er kjemperedd for at noe skal skje med enten Levi, samboer eller meg selv. Jeg tenker ikke på det hver dag, men innimellom streifer det tankene mine og da er det nesten uutholdelig! Jammen godt vi ikke vet hva som vil skje i fremtiden, selv om jeg av og til skulle ønske jeg hadde litt mer kontroll..
Den er nok helt spesiell den kjærligheten mellom mor og barn. Men du har veldig rett i at med kjærlighet kommer frykt. Jeg kjenner i hvertfall på disse følelsene med kjæresten min også. Redd for at det skal skje noe.
Så utrolig vakkert :)
Hei! Så fint skrevet! Dette er nok tanker alle mammaer og pappaer absolutt kjenner igjen! Men når de tunge og skremmande tankane kjem går eg gjennom de og evt griner ferdig(:-) ) og så tenker eg at eg skal bli supergammel og då bestemmer eg meg for å slutte å spise usundt, trimma meir, sova meir, stressa mindre …. Alt for at eg skal leve leeeenge.
Men tilslutt, etter å ha tenkt alt dette sitter eg igjen med tanken på å berre nyta dagane sjølv om de kan bli tunge, trøtte,leie, sure osv. Og eg er blitt mykje flinkare til å takla stress, krangling mellom søsken, mindre egentid osv no enn før. Litt rotete skrevet, men, men. Nyt dagane og ver glad for at ein er så vanvittig glad i barna våres at det gjer vondt! Ha ein fin dag! ;-)
Veldig bra skrevet Drea, og det er så utrolig sant. Av og til blir jeg kvalm av tanken på å miste de jeg bryr meg mest om i hele verden, eller tanken på at de skal miste meg. For som du sier, vi er mammaene deres og vi er viktigst i livene deres.. Jeg håper jeg blir minst 147 år!
utrolig bra skrevet! og veldig sant også!
Det var eit utrulig fint og ærlig innlegg! :)
Skjønner akkurat hva du mener. Den kjærligheten en mor har til sitt barn er noe av det strekeste i verden. Den gjør meg målløs gang på gang. Det gjør vondt i kroppen og hjertet og tårene triller støtt og stadig.
Og frykten for at noe skal skje er stor og kommer snikkende titt og ofte. Jeg er livredd for at det skal skje gutten min noe. Tenk bare på hva den lille gutten Holger måtte oppleve i går. Helt alene i skogen i 24 timer. Tror hjertet mitt hadde stoppet om det hadde skjedd min lille gutt.
Her om dagen ble jeg også livredd for at jeg skulle dø. En dust kjørte inn i siden på bilen min i 100km/t når han skulle skifte fil. Gikk heldigvis bra, men han kunne drept meg og alt jeg tenkte på var, skal Timian vokse opp uten moren sin. Takker høyrer makter for alle dagene jeg får sammen med min lille Timian
Bra skrevet! Det er sant, den følelsen kan sammenlignes. Maktesløshet.
Jeg var fast tilhenger av bloggen din før, og nå fant jeg tilbake igjen, og det med stor glede. Må bare få lov til å si at deg øverste bildet av dere sammen var helt fantastisk! :)
Veldig flott innlegg også, og for å ikke glemme, en flott blogg!
Siden det er en stund siden jeg var her inne sist, jobber du fulltid som fotograf nå? Hvor gammel har Vilja blitt? Og er du blitt alenemamma?
Ida G: så hyggelig at du plutselig er innom igjen! :D Håper du kommer tilbake fler ganger! :)
Jeg jobber fulltid som fotograf nå, ja. Flyttet til Trondheim og har NETTOPP startet opp selv her. Veldig skummelt, men også veldig gøy. Litt trange måneder nå, men håper virkelig det tar seg opp! ;) Vilja har rukket å blitt over to år gammel nå, og hun har blitt en fantastisk, liten røver! :D HIhi! Og ja, jeg og Kaj gikk fra hverandre i august/september i fjor.. :/
Du skriver fantastisk og jeg kjenner meg virkelig igjen. Jeg er snart 19 år, og når jeg tenker på hvor FORT disse 19 årene har godt så er jeg så redd for å sløse bort livet mitt. Det er fælt å tenke på at man en dag skal forlate denne verden og forlate de man er glad i.. Eller at man skal miste de som står deg nærmest, og det gjør man jo en gang i løpet av livet. Livet er altfor kort, lev det ut i det fulle for du har bare en sjanse.
Det er som å lese om meg dette her – scary! Men godt å lese om andre som tenker slik også. Og jeg har ikke barn engang….. Men jeg er rett og slett bare REDD for døden…. Skremmende.
Kjempebra skrevet (:
Og så stor Vilja har blitt :D (..lenge siden sist jeg tittet innom..)
Husk at teller du år blir livet kort,
teller du dager, går livet fort,
teller du timer, varer livet en stund,
men lengst varer livet
om du nyter hvert sekund!
(:
kjempebra skrevet! kjenner meg igjen. har ikke nå barn enda, men er kjemperedd for at noe skal skje meg eller kjæresten min.. og er sykt redd for døden. livet går ALT for fort! men prøver å nyte hver dag og gjøre det beste ut av den tiden vi har.
Nydelige bilder av dere to! :)
Det står i Bibelen (hm, jeg prøver ikke å tvinge på deg noe her altså, bare så det er sagt) at «Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut». Jeg skjønner så veldig godt hva du mener.. Tror frykten for døden og det ukjente er noe som følger alle mennesker, men jeg må likevel ærlig få si at denne frykten forsvant på merkelig vis den dagen jeg ble frelst. Jeg vil anta at mammahjertet har den sterkeste kjærligheten mellom mennesker. Du skriver flott og tar utrolig nydelig bilder! Og ikke minst redigeringen av de – veldig inspirerende. Guds velsignelse :)