Nå har jeg vært og sett Sex and the City med mine røde sko, min gule veske og min utrolig snille kjæreste. Jeg blir ikke superoverrasket om han ble bittelitt skremt da vi satte føttene våre inn i kinosalen. Fnisende, forventningsfulle jenter i alle aldre var å se overalt. Guttene var helt klart i fåtall (selvfølgelig ikke overraskende), men vi kunne kanskje skimte ett par gutter blant mylderet av alle disse jentene. Om det var en gjeng med ganske så tvilsomme gutter, er jeg rimelig overbevist om. Heldigvis kunne vi etter hvert telle opptil flere heterofile gutter også, så slapp Kaj å være den eneste.
Så, over til filmen. Filmen var kanskje litt skuffende, men likevel nok underholdning for en tirsdagskveld. Det må sies at jeg hadde skyhøye forventninger, så det skulle kanskje litt vel mye til for at jeg skulle bli i ekstase. Likevel var det utrolig hyggelig å se igjen den velkjente vennegjengen, og det ga faktisk en veldig god følelse. Akkurat som om det var mine venner som jeg ikke har møtt på veldig lenge. Rart. Jeg måtte også ta meg i å føle meg litt Carrieaktig på vei mot bilen etter filmen. Jeg løp i mine røde pumps mot bilen mens regnet styrtet ned verre enn på lenge. Det var koselig. Jeg var in the city, på alle mulige måter.
>
