I dag lærte Tomine å sykle. Uten støttehjul. Det er ett av de øyeblikkene. Du vet, det første smilet. Den første latteren. De første skrittene. Og å sykle helt selv, uten støttehjul. Både jeg og hun var i lykkerus, og jeg følte meg så utrolig heldig som fikk dele det øyeblikket med henne. I kveld, før hun sovnet, sa hun «du er så snill mamma, du hjalp meg med å lære meg å sykle! Takk, mamma!» Det er tydelig at øyeblikket betydde mye for henne og. Det gjør det ikke mindre emosjonelt.

Nå sitter jeg her, alene på kvelden, og smiler. Men så slår det meg samtidig at tiden går for fort. At snart er de store, snart vil de ikke sitte i fanget mitt og se film lenger. Snart kan jeg ikke kysse og klemme på dem til alle døgnets tider. Dette vil nok mange mene er rart, men; jeg ammer jo faktisk Elliot enda. Jeg er ikke klar for å gi slipp på småbarnsfasen. Jeg er ikke klar for at de skal vokse seg store, at de skal bli mer og mer uavhengige, eller at livet skal forandre seg fra hvordan det er akkurat nå.

But then again; det er virkelig en deilig setning. Les den en gang til. «Jeg er ikke klar for at livet skal forandre seg fra hvordan det er akkurat nå». Tidligere har jeg alltid strevd med å leve her og nå. Ikke se hverken frem eller tilbake, bare virkelig leve her og nå, og nyte det. Det ser ut til at jeg endelig har klart det. Jeg har endelig knekt koden, jeg, dere. Jeg nailer visst livet, for antageligvis aller første gang på fem og tredve år. Kanskje trenger jeg ikke støttehjul lenger, jeg heller.