En ting er sikkert – rumpa mi forblir ikke slapp særlig lenge om jeg fortsetter med den mengden rumpetrening jeg gjør for tiden, haha! I dag blir det derimot bare hjemmetrening. (Disse bildene er fra en annen dag, på Hit The Gym.) Og i morgen fyker jeg til Oslo! Woopwoop! Jada, jeg gleder meg fremdeles… Haha. Litt mye mas om NM for tiden, kanskje… Ohwell. Hugs!
Sponset innlegg.
Haha, jeg har SÅ lite lyst til å poste før-bildet av meg selv, helt uten sminke og greier. Jeg hadde nettopp gnidd vekk gamle mascara-rester før vi satte på vipper, så jeg ser jo ikke ut… Men, jeg får vel bare poste det allikevel. I dag var jeg nemlig hos flinkeste Marte på Glimt Bli Ny her i Trondheim for litt me-time! Jeg fikk altså satt på nye vippe-extensions (har virkelig savnet det!), og Marte sminket meg og fiksa litt på brynene mine også. Kjempefornøyd, som alltid! Utrolig digg å føle seg litt freshere. Så nå er jeg klar for et eventuelt tv-bord i poker-NM, haha! Viktig å føle seg vel. Anbefaler Glimt på det varmeste, alltid digg med en liten makeover! Hugs.
Gøy på tivoli? Haha. Ser ikke særlig gøy ut på disse bildene i alle fall, men jeg lover at barna smilte på de fleste andre bildene som ble tatt. Jeg har brukt kvelden på å bla gjennom gamle bilder, og da dukket disse opp. Tatt i mai i år. Jeg savner Vilja sånn skikkelig nå. Det var så godt å endelig ha en hel helg med henne, og føle at jeg hadde nok energi til å virkelig være der med henne. Være tilstede der og da, og nyte det til det fulle. Så nå blar jeg gjennom bilder jeg har tatt av henne, og er stolt over å være mammaen til ei så fin og fantastisk jente.
Jeg går rundt og gleder meg til fredag jeg, da. Poker-NM! Jeg har spilt mye poker det siste året, og den siste uka har jeg sett omtrent alt av sendingene fra fjorårets NM. Da dukka ansiktet mitt plutselig opp og. Morsomt å se igjen! Jeg gjorde det dårlig i alle turneringene i fjor – rett og slett for at jeg ikke var god nok. Har større tro i år! Anyways, dette klippet kan du se om du har TV2 Sumo, og går inn på «poker», deretter klippet som heter Main Event dag 2. Jeg dukker opp ca. rundt 07:09:40. Fnis. Her er noen snapshots:
PR-kåt har jeg jo alltid vært, så vi får se da, om jeg dukker opp på Sportskanalen i år og! Det skal jo sendes fra turneringene, og kanskje havner jeg på tv-bordet? Hvem veit! (Om jeg skal komme langt så er det jo ikke til å unngå…) Heia meg! Hugs.
Jeg har tøfler på. Speilet er skittent. Burde vaske det. Skal i stedet lage en stor kopp te og se gamle episoder av Sex and the City. Føler for å ha en innedag, helt uten ærender, stress og mas. Bare meg, tøfler, en stor kopp te og Sex and the City. #livet
Åh, så glad jeg er i fargen på denne genseren! Høst! Jeg føler jeg har gått glipp av høsten i år. Den har liksom bare vært, uten at jeg har hatt energi til å legge merke til det engang. Merkelig. Årstider spiller ingen rolle i kriser, liksom, og jeg kan vel pent sagt si at det har vært litt krise i høst. Men hei, jeg føler meg virkelig mye bedre nå, jeg ser bare mer og mer glede i hverdagene. Jeg gruer meg ikke lenger til å verken sovne eller våkne, men istedet tenker jeg på ting jeg gleder meg til. Enten det er NM i poker, sommerferie neste år, fortsette å skrive på boken min, blogge eller trene. Både små og store ting, ting som kommer senere i dag og ting som kommer lengre frem i tid, som for eksempel sommerferie og sydentur.
Jeg jobber intenst med boken min for tiden. Det går fremover, jeg begynner faktisk å se for meg hvordan det skal bli, fra start til slutt. Jeg har skrevet to litt ulike deler som jeg nå prøver å bygge sammen, og det er jammen ingen lett jobb. Slette avsnitt, flytte avsnitt, sette inn nye avsnitt, legge til, trekke fra, pluss, minus, hit og dit. Men jeg koser meg med det, det er gøy og jeg har noe å holde på med. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg så intenst både ønsker og håper at det blir bok av det til slutt – du vet, en sånn ordentlig bok som gies ut i et ordentlig forlag på en ordentlig måte, men i verste fall får jeg vel bare trykke opp et par-tre eksemplarer selv, om alt går skeis. Da kan jeg klappe meg selv på skuldra og si at jeg i alle fall gjennomførte noe, selv om det ikke ble helt som jeg hadde tenkt, eller ble like bra som jeg hadde tenkt. Så får det være greit det og. Jeg skal fullføre. Med eller uten hjelp. Punktum.
God morgen! Jeg ønsker meg nye tatoveringer. Hah! Man blir seriøst så avhengig. Det begynner heldigvis å bli litt på kroppen nå da. Men hei, jeg skal jo selvfølgelig ha mer. Jeg har jo lyst til å ta på halsen og, og vet akkurat hva jeg vil ha der, men det er ikke alle rundt meg som er så fan av den ideen… Haha! (Hei, mamma.) Vi får se da. Om det blir etterhvert.
Jeg stod opp halv ni i dag og, som jeg egentlig gjør hver dag, men i dag føltes det som om klokka var mye nærmere syv enn halv ni. Øynene mine var klistra igjen, håret bustete og jeg så helt fjern ut. Jeg er megatrøtt, men nå er jeg klar for å trene på 3T, selv om det frister cirka like mye som å spise insekter til frokost. Heldigvis slipper jeg det da, så da skal man vel ikke klage. Det blir helt sikkert digg når jeg først er i gang. Jeg krysser fingrene for det! Og btw – se, jeg har fått sånn fin skyggekant på bloggen! Små detaljer kan utgjøre en forskjell. Jeg syns det ble mye finere! Eller? Nei, shit, nå må jeg få på meg treningsklærne. Hugs!
Jeg står på badet og ser på meg selv i speilet. Jeg tenker på dette med speilbilde. Jeg tenker på dette med krav til seg selv, som har vært et av de store temaene for samtalene med psykologen de siste ukene. Jeg tenker på leppene mine, og det ambivalente forholdet jeg har til dem. De er egentlig ganske fine. Det er fremdeles mulig å se at de har blitt forstørret med litt restylane, selv om det snart er to år siden jeg sist fikk satt sprøytene.
Jeg syns de er mye finere nå enn før jeg valgte å behandle dem, som egentlig aldri var et veloverveid valg, men et resultat av tilfeldigheter. Jeg hadde egentlig aldri tenkt på å forandre på utseendet mitt. I alle fall ikke leppene. Jeg hadde aldri hatt komplekser for hvordan de så ut. Faktisk så likte jeg leppene mine, men når jeg først fikk tilbudet om gratis restylane, og hun som utførte behandlingen påpekte at overleppen min var lenger inn enn underleppen om man så meg i profil, så tenkte jeg aldri på å si nei takk. Hun hadde jo rett. Visst var overleppen lenger inn enn underleppen, og visst var det finere om det var omvendt. Det så jo jeg og, på alle bildene av de store, fyldige, flotte leppene fylt med restylane.
– Du har jo fint med volum i leppene dine, så vi trenger bare vippe overleppen litt opp, slik at den kommer lenger frem enn underleppen i profil, sa hun.
Så forandret jeg altså på utseende mitt. Og ble fornøyd. Veldig fornøyd. I ettertid er jeg allikevel ganske så ambivalent. Jeg skal ikke lyve og si at jeg angrer, for det gjør jeg ikke. Jeg mislikte aldri leppene mine, men jeg liker dem mer nå. Det er faktisk problemet. Jeg syns det er veldig synd at også jeg er en av dem som er med på å skape et press, som er med på å si til verden at store lepper er mye finere enn små, som er med på å si at overleppen bør vippe opp og være lenger ut enn underleppen, og som er med på å gjøre den kommende generasjonen om til en generasjon hvor ingen lenger tar vare på karaktertrekkene sine, men endrer og forandrer på utseende sitt slik at alle til slutt ligner alle. Slik at alle til slutt ligner på Sophie Elise, med fyldige lepper og perfekte bryn.
Misforstå meg ikke. Jeg respekterer Sophie Elise. Jeg syns hun er tøff. Jeg syns hun har mye bra å komme med. Jeg syns hun fortjener respekt. Men jeg syns ikke alle skal ligne henne. Jeg syns alle vi andre skal respektere oss selv nok til å være som vi er, ta vare på karaktertrekkene som gjør at vi er vi, som gjør at vi ligner mammaen eller pappaen vår, og som gjør at vi er den vi er. Sophie Elise skal få lov til å være Sophie Elise. Jeg syns bare det er synd at vi ut i fra andre skal skape en mal for hva vi mener er rett. En mal for hva vi mener er penest.
Men ordene mine er i grunn ikke verdt en døyt. For jeg er en av dem. Jeg skulle ønske jeg var tøff nok til å ikke la meg påvirke, men det er jammen ikke lett. Unge, pene jenter lever av å blogge. De reiser til New York og henger med superstjernene. Unge jenter skriver bøker og blir forfattere, unge jenter har perfekte vitnemål og lykkes samtidig i arbeidslivet, unge jenter følger drømmene sine og nesten samler på mastergrader, unge jenter lanserer sine egne kleskolleksjoner, unge jenter blir kjendiser over natta og unge jenter får til. Jentene som før var en av alle oss andre.
Det er ikke så lett å henge med. Det er ikke så lett å ikke sette knallharde krav til seg selv. Unge, fantastiske jenter får til. Jeg og vil. Unge, fantastiske jenter er noen. Jeg og vil. Unge, fantastiske jenter får suksess. Jeg og vil.
Jeg blir visst aldri voksen. Bare eldre.
Kjære deg som jobber i politiet, som er på jobb på nattestid og som er møkklei av slitsomme, fulle mennesker som ikke lenger vet å oppføre seg eller ta vare på seg selv. Jeg forstår deg godt. Fulle mennesker kan være slitsomme. De kan oppføre seg som idioter, de kan terge på seg gråstein og de kan gjøre en hel masse ting de ellers ikke ville ha gjort. De oppfører seg ikke nødvendigvis så veldig voksent, og kan i mange tilfeller virkelig fortjene både kjeft og straff.
Men. Men. Selv om disse menneskene oppfører seg latterlig, kan det være greit å ha et par ting i bakhodet før man bestemmer seg for hvilke metoder man vil bruke for å løse situasjonen. At et menneske oppfører seg annerledes enn det gjør i normal tilstand, betyr ikke nødvendigvis at promillen er veldig høy eller at man har fått i seg dop. At man ikke svarer når man blir snakket til, betyr ikke nødvendigvis at man ikke svarer for å være idiot eller for at man ikke gidder å samarbeide med dere. At man ikke rører på seg, betyr ikke nødvendigvis at man har mistet kontroll over kroppen sin på grunn av rus.
Jeg vil nevne en selverfart episode som jeg syns det er ekstremt vanskelig å skrive om. Jeg skjemmes, jeg hater at det ble sånn, jeg føler meg liten, og det som ble gjort og sagt den natta på 7-eleven sitter så hardt i kroppen at jeg skjelver bare jeg begynner å tenke på det. Jeg hadde vært på konsert, og etter en slitsom og depressiv vår med flere kjipe hendelser som både dere i politiet og helsevesenet måtte ta del i, var det godt å faktisk kunne kose seg en kveld. Være med venner og ha det hyggelig uten at noe gikk galt. Men så møter jeg en av mine voldtektsmenn på utestedet jeg er på, ansikt til ansikt. Jeg reagerer sterkt. Jeg føler meg fjern. Jeg føler plutselig at jeg ikke lever i samme verden som alle andre lenger. Jeg flyter, liksom. På et annet plan enn alle andre. Jeg kjenner igjen symptomene, og skjønner at jeg må komme meg hjem.
Jeg går fra utestedet og mot 7-eleven. Utenfor møter jeg et kvinnemenneske som roper stygge ord etter et par mørkhudede mennesker som går nedover gata. Hun stopper opp foran meg. Neger-elsker, svarting-elsker, forræder, roper hun til meg. Ansiktet hennes er så nære mitt at hun spytter på meg mens hun roper. Jeg ber henne gå. Jeg forteller henne at hun ikke kan holde på sånn. Jeg forteller henne at jeg ikke vil ha henne stående rett foran meg og rope meg rett opp i ansiktet. Hun hører ikke. Jeg takler det ikke. Jeg dytter henne vekk, og går inn på 7-eleven. Hun kommer etter, og klasker til meg i ansiktet med flathanda. Verden rundt meg blir bare mer og mer fjern. Jeg må sette meg ned. Nå. Jeg finner et sted inne i butikken, og setter meg ned på gulvet med hodet ned mot knærne. Jeg ser ingenting, men jeg hører. Musklene mine låser seg. Kroppen låser seg. Jeg føler jeg både er der og ikke er der på samme tid. Jeg får med meg det som skjer rundt meg, men jeg deltar ikke i det. Det føles nesten som jeg har forlatt min egen kropp og sitter ovenfor og bare hører på det som skjer, som en tilskuer – og kun det. Som om det er et program på radio jeg lytter til.
– Jeg burde ha sparket inn trynet ditt, roper dama som nettopp slo meg.
– Jeg skulle sparket inn det stygge trynet ditt, men jeg gjør det ikke, så du er jævla heldig!
Jeg blir sittende. Jeg aner ikke hvor lenge. Lenge nok til at dere, en eller annen politipatrulje på jobb den natta, blir tilkalt og tar turen innom. Dere får ikke kontakt med meg, og tar derfor tak i meg. Dere drar kroppen min langs gulvet gjennom hele 7-eleven, og slipper meg ned på gulvet rett foran inngangen. Der lar dere meg ligge, mens dere forteller meg at voksne damer ikke kan oppføre seg sånn. At voksne jenter som meg – som til og med er mor! – ikke kan oppføre seg så patetisk. Så spør dere om dattera mi. Hvor befinner hun seg? Har jeg forlatt henne alene hjemme? Har jeg stukket fra henne? Har hun det bra? Du må samarbeide, sier dere. Hvis ikke må vi kontakte barnevernet og du blir med oss inn i fyllearresten. Skjerp deg, jente. Ta deg sammen. Vær litt samarbeidsvillig!
Jeg hører dere. Hele tiden. Jeg hører spydighetene dere sier dere imellom mens dere venter på legevakta, mens jeg ligger der på gulvet foran inngangen uten å røre en muskel. Jeg skulle bare ønske jeg kunne gjøre noe med det. Svare. Si at Vilja har det fint, at hun aldri er i fare. Jeg setter aldri henne i fare. Jeg vil si at jeg ikke er drita full. Jeg vil fortelle dere at jeg ikke har noen som helst problemer med å samarbeide med dere, men at kroppen min er låst fast, at synet ikke fungerer, at jeg bare hører dere som om dere var stemmer i en annen verden, en verden jeg ikke eksisterer i. Jeg vil fortelle dere om ordet dissosiasjon, en tilstand jeg av og til kommer i på grunn av angst, depresjon og emosjonelt stress. En tilstand som gjør at jeg ikke lenger eksisterer i egen kropp.
– Æh, se, hun har øynene åpne, jo! Så scary!
En kunde har nettopp tatt steget over kroppen min som ligger urørlig foran inngangen. Jeg hører ham. Jeg ser ham ikke. Men jeg vet at han står der og ser på meg. At han ser på hele situasjonen med meg og de to politimennene som om vi var et sirkus.
I ettertid føler jeg meg tråkka på. Man behandler ikke mennesker sånn. Null respekt. Null medmenneskelighet. Jeg gjorde ingen noe vondt. Butikken skulle ikke stenge. Jeg bare satt der, i et hjørne. Jeg syns ikke jeg fortjente å bli dratt langs gulvet og slengt ned foran inngangsdøra, så alle andre kunder måtte tråkke over meg for å komme seg inn eller ut. Jeg syns ikke jeg fortjente å bli slengt ned på gulvet og eksponert så alle kunne se meg sånn, liggende der uten evne til å reise meg opp. Jeg syns ikke jeg fortjente kjeften eller spydighetene jeg fikk.
Jeg føler meg litt dum som skriver dette og, for jeg vet at det ikke forandrer noe som helst. Det forandrer ikke at dere ser på den jenta på 7-eleven som noe annet enn latterlig, full og dum. Det er nok det inntrykket dere sitter igjen med. Enda ei av de tåpelige jentene som drikker seg for full på byen, som ikke klarer å kontrollere seg. Vel. Det var ikke sånn. Og om det så hadde vært det, så mener jeg at man ikke skal behandle folk på den måten allikevel. Politiets jobb er ikke å forverre situasjoner, eller å eksponere mennesker når de ikke er på sitt beste. Det skader ikke å vise litt respekt og medmenneskelighet, noe dere ikke gjorde mye av denne kvelden. Det skader ikke å i alle fall vurdere om situasjonen kan ha andre grunner enn fyll og rus. Det skader ikke å huske at menneskene dere møter er vanlige mennesker som må våkne og møte morgendagen etter en vanskelig hendelse. Det skader ikke å prøve å gjøre denne morgendagen litt bedre for dem, i stedet for å forverre den. Det skader ikke å huske at fylla ikke alltid har skylda. Det finnes andre forklaringer, og ikke alle er selvforskyldte.
I dag er det den offisielle tvillingdagen. Også har vi – jeg og Jørgen – bursdag også, da. Tjuesju. Tjuesju år. Allerede. Tida går for fort, for jeg får liksom ikke brukt tida særlig fornuftig, føler jeg. Jeg vil ikke bli eldre før ting er bedre enn de er nå. Tida kan stå stille ei stund, så jeg rekker å bruke livet på noe annet enn… Alt jeg bruker det på nå som ikke er særlig gøy. (Tidenes understatement, men dere skjønner jo poenget. «Ikke særlig gøy»… Ja, ja.) On the bright side – det er godt å se at over to hundre stykk tar seg tid til å skrive en bursdagshilsen på Facebook før klokka har rukket å bli halv elleve på dagen. Det gjør faktisk litt godt! Det får meg ikke til å føle at tida går for fort eller at jeg blir eldre, men at jeg eksisterer.
Men ja. Gratulerer med dagen til deg også, tvillingbror! Verdens beste sådan, og verdens beste onkel! Jeg føler meg veldig heldig som har en tvilling i utgangspunktet, og enda heldigere som har en så snill og god tvilling som deg. Å være tvilling er helt spesielt. Vi har alltid vært mye sammen vi to. Alltid hatt hverandre, alltid stilt opp for hverandre. Det setter jeg megastor pris på, selv om det er noe jeg kanskje ikke sier for ofte. Glad i deg, tvillingbror!