Vi må prøve å forstå

Jeg får vondt i magen av å tenke på saken i Kristiansand, om den femten år gamle jenta som knivstakk to jenter, hvor en av dem døde. Nå kommer det frem i saken at jenta er den samme jenta som skapte kaos på Varoddbrua (anbefaler å lese artikkelen jeg har linket til, som jenta selv har skrevet) flere ganger på kort tid nå i vinter, en sak jeg fulgte ganske nøye – siden det var en sak jeg kunne kjenne meg igjen i. Det kommer frem at hun har slitt mye psykisk, og jeg får derfor ikke bare stor empati og medfølelse for ofrene i saken (og deres pårørende), men også for denne jenta som nå har tatt et annet menneskes liv. Det er rimelig heavy. Kommentarfeltene hos avisene fylles opp med meninger om at slike mennesker burde vært sperra inne (slik som de ble før i «gamledager»), at hun må være ond og gal og burde blitt drept selv, og det krangles om hvem som har mest skyld i hvorfor det ble som det ble.

Jeg tenker litt annerledes. Jeg tenker at ingen mennesker er født onde. Ingen jenter på femten år er besatt av djevelen og dreper andre mennesker for at de er onde. Jeg vet at vi forbanner ting vi ikke forstår, og at vi velger å hate fremfor å lete etter forklaringer (ikke unnskyldninger, stor forskjell!), men jeg kan dønn ærlig si at jeg tror jeg forstår henne.

Å skrive sånt er egentlig farlig, for før man vet ordet av det så støtter man mord, har null empati for ofrene eller er en psykopat uten følelser. Sånn er det absolutt ikke. Hva jeg mener med at jeg forstår henne er egentlig veldig vanskelig å forklare, men… Jeg skal prøve. Uten at jeg skal gå så alt for dypt inn i det, så har jeg mange likhetstegn med denne jenta. Jeg har vært så fortapt at jeg har tenkt morbide, fæle tanker, så fortapt at jeg ikke har hatt troen på noe godt i denne verden, så fortapt at jeg har gjort mye jeg i ettertid har angret veldig på. At jeg nå sitter her glad, fornøyd og forelska er egentlig bare tilfeldig. I vår begynte en nedadgående spiral i så full fart at jeg var sikker på at det skulle gå skikkelig ille. Men, så dukket plutselig noe skikkelig bra opp, og snudde kursen for min del. Det er kun flaks. Kun tilfeldig. Om det ikke hadde skjedd, aner jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag, eller hva jeg kunne ha vært i stand til å gjøre. For jeg tror ikke det er sånn at det kun er én type mennesker som er kapable til å gjøre fæle handlinger. Jeg tror de aller fleste av oss er det – om vi bare blir presset langt nok ut på kanten. Om vi bare mister oppfattelsen av virkeligheten nok. Om vi blir så ødelagte at vi mister troen på at det er mulig å repareres. Om vi omringes av så mye ondskap at vi ikke lenger ser noe godt. Når man føler man ikke lenger har noe som helst å tape, og samtidig ikke klarer å se verden med et klart blikk, mister man raskt kontroll over jeg-et sitt. Man mister raskt kontroll over seg selv, og det kan potensielt være skadelig for de aller fleste av oss.

«I disse periodene så er selvhatet, skammen, og skyldfølelsen sterk. Jeg føler meg mislykket, ensom, og at jeg er et barn ingen orker å vise kjærlighet for. Jeg føler at min eksistens kun har vært vond, og at jeg ikke har hatt nytte, mening, eller verdi mens jeg har levd. Jeg føler også at jeg må beklage for at jeg eksistert og at jeg aldri skulle ha blitt født. Jeg føler meg mest hjelpeløs og ubrukelig. Hjernen kverner på de samme tankene om og om igjen. Dette har gjort til at jeg har mistet mye livsgnist, glede, og selvbildet er helt ødelagt.»

– Sitat fra denne saken skrevet av jenta selv

Jeg sier ikke at alle kan bli mordere. Jeg sier ikke at vi skal forsvare fæle handlinger. Jeg mener bare at vi kanskje burde bli flinkere til å prate om ting ingen av oss tør prate om. Som det at man som psykisk syk og traumatisert kan få tanker om å skade andre mennesker, og at dette er i mye større grad vanlige tanker enn vi tror. Jeg tror disse tankene burde snakkes mer om, før de blir potensielt farlige. For tanker er ikke farlige. Tanker er ikke farlige før de fører til handling. (Noe som heldigvis tilhører sjeldenhetene, alt i alt.) Jeg mener vi må prøve å forstå, og i denne saken finnes det ingen onde parter. Det finnes kun ofre – selv om en av dem er skyld i et annet menneskes liv. Hele saken er utrolig trist og tragisk, og i tillegg til å tenke på ofrene og de pårørende, så tenker jeg på denne unge, ødelagte jenta som aldri får sjansen til å få et normalt liv. Hennes liv er også ødelagt og forandret for alltid.

Fordi det engasjerer meg

I dag postet Aftenposten en kommentar skrevet av 17 år gamle Tiril Flatebø, som nekter å godta at Snapchat retusjerer oss ved hjelp av sine filtre. I kommentarfeltet på Facebook kommenteres det at Tiril bare kan la være å bruke filtrene om det plager henne så veldig, eller hun kan slette hele appen – for det er jo hennes eget valg. Problem solved. Vel… Til dere som kommenterte akkurat det: Dere har ikke skjønt det. Dere har virkelig ikke skjønt det.

For det er da ikke (kun) Tiril dette er et problem for. Det er ikke kun seg selv Tiril tenker på når hun skriver om dette. At hun faktisk tar avstand fra filtrene, og skriver kommentaren hun skriver, sier meg at hun kanskje ikke er den som står i størst fare for å bli negativt påvirket av dem, heller. Det er alle de som ikke lenger klarer å ta en «selfie» uten å bruke ett av filtrene som gjør lepper og øyne større, som perfeksjonerer huden og som gjør haken smalere det er et problem for.

Vi lever i en tid hvor utseende er i kjempefokus. Det er vanskelig å komme utenom. Jenter på tolv sminker seg like pent som Kim Kardashian og poster tutorials på YouTube og Instagram. Bloggere er ikke lenger bare bloggere, men tar bilder av seg selv med så høy standard at de kunne ha vært publisert i ethvert moteblad. Presset på unge jenter er stort. Snapchat gjør det ikke enklere, ved å vise jenter hvordan de hadde sett ut om de bare hadde vært litt annerledes.

Å ta avstand fra filtrene i Snapchat handler ikke om at man ikke skal få ha det gøy ved å sette på seg selv et par hundeører. Det handler ikke om å forby verken Snapchat eller alle filtrene som er å finne, og det handler ikke om å lage drama av noe bare for å lage drama. Det handler om å la jenter få være seg selv, se ut som de ser ut, og la de være fornøyde med det. Det handler om å ikke skape en forstyrrelse i selvbildet. For det er det noen av disse filtrene skaper. De skaper et feil bilde av jenters utseende, og det skaper et ideal å hige etter som krever inngrep.

Hey, jeg har brukt filtrene selv, og jeg har også følt på at jeg ser bedre ut med filtre. Som på bildet over – jeg syns det første filteret er dritsøtt! Men jeg klarer heldigvis å tenke at jeg ikke vil endre utseende av den grunn. Jeg klarer heldigvis å unngå å bli forstyrret av det. Sånn er det ikke for alle. Fler og fler jenter vurderer kirurgiske inngrep. Å ta restylane i leppene er snart nesten like vanlig som å gå til frisøren. Det er en utvikling både jeg og Tiril Flatebø syns er skremmende. Er det virkelig nødvendig av Snapchat å ha disse filtrene som gjør oss «penere»? Gi oss gjerne hundeører eller en kaninnese, men slutt å forstørre, forminske og endre oss mot et ideal!

Fine dager

Haha, jeg bladde gjennom bloggen og innså at det er på tide å komme med et litt positivt innlegg også, for livet er jo ikke megadritt hele tiden, altså! I dag for eksempel – i dag er det sol og varmt og godt her i Trondheim. Jeg skal komme meg ut i fineværet med en gang etter at jeg har postet dette blogginnlegget, for en ting er sikkert… Vi blir ikke bortskjemt med sol og fin temperatur i løpet av en sommer her i Trøndelag. Det må nytes! Håper alle dere der ute også har en fin mandag! ♥ Hugs.

Noen psykiske lidelser er mer sexy enn andre

Noen psykiske lidelser er mer sexy enn andre. Sånn er det virkelig. Å få bipolar-diagnosen tilbake i 2013 var absolutt ikke like skambelagt og kjipt som det er å få diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (EUPF). Eller borderline, som den også kalles. Hvor mange kule mennesker vet man ikke av som er/var bipolare? Jeg kan nevne Robbie Williams, Kurt Cobain, Hemingway, Stephen Fry, Jim Carrey, Buzz Aldrin og Beethoven. Hvor mange vet vi av med EUPF? … Nei, akkurat.

Aldri i løpet av min tid som bipolar fikk jeg høre «hun bare later som», «hun er oppmerksomhetssyk» eller «hun vil være syk», som er noe av det jeg har fått høre i det siste – etter at EUPF ble mistenkt og etterhvert også kom på papiret. (Selv om jeg er usikker på om den stemmer, da.) Og det som er så komisk – ja, nesten litt ironisk – er at for meg føles EUPF-diagnosen mye verre enn bipolar-diagnosen. Det er ironisk at en diagnose jeg selv føler er vanskeligere både å takle og å leve med, faktisk blir sett på som… Tja. Hva skal man si? Som skuespill. At det blir sett på som svakhet, som et eget valg eller som et rop om oppmerksomhet. Men om man er bipolar – ja, da får man høre at det ikke er ens egen feil, for det er jo en kjemisk reaksjon i hjernen!

Min aller første psykolog sa til meg: «Noen får hjerteproblemer. Du fikk bipolar.» Samme respekt og forståelse gjelder tydeligvis ikke den andre diagnosen. I stedet for å få høre at man skal få hjelp til å lære å takle diagnosen sin, blir man sittende igjen og føle at man selv er skyld i det, at man er et håpløst menneske, at man bare skaper problemer og at man ikke er verdt en dritt. At man ikke engang er verdt å høre på. I stedet for å få hjelp, blir man sittende igjen med masse skam, selvbebreidelse og skyldfølelse.

Foto: Shutterstock

Det er kanskje ikke så rart at EUPF-diagnosen ofte forbindes med en ond sirkel av et destruktivt handlingsmønster. Man blir lett pessimistisk, negativ og… Vel, «behandlingsresistent». Skammen og selvhatet vokser, og det hjelper ikke at man får høre fra politi, leger eller andre mennesker innenfor psykiatrien at man bare later som. At man vil være syk. Sånn er det virkelig ikke. Spesielt vanskelig er det å få høre sånt av helsepersonell. Leger, psykologer, psykiatere. Mennesker med høy status, mennesker med troverdighet. Om en lege peker på en ku og sier at det er en sau, hjelper det ikke at pasienten sier at det er en ku. Da har det blitt en sau.

Jeg kjenner fler med denne diagnosen, og alle vegrer seg for å prate om den. Jeg syns det er utrolig merkelig at man skal bli sett  annerledes på, så ned på, når faktum er at man sliter og ikke har det bra i livet. Burde ikke det være det viktige? At man sliter, og trenger hjelp til å komme ut av det? For det er ikke lett på egenhånd. Det er komplekst. Det er kaotisk. Det er vanskelig. Og det er reellt. Og jeg mener det er viktig å huske at det ofte ligger mye vondt i bunn. Og mens jeg er i gang: Jeg vil virkelig anbefale alle som jobber innenfor psykiatrien (og alle andre og, for den del) om å lese artikkelen «Når pasienten vekker det verste i deg». Den er god. Den er veldig god. Kan også anbefale å lese «Når traumer straffes med en diagnose» og «ikke neglisjer det vonde hos pasienten».

Et lite utdrag fra sistnevnte artikkel:

«En tredje mulighet er å alliere seg med kontrollsiden i personen. Dette innebærer at man avviser personens behov for hjelp og heller gir signaler som uttrykker at man må «ta seg sammen». Man uttrykker negative utsagn, som at pasienten «manipulerer», bare er «ute etter oppmerksomhet» og liknende. Resultatet blir på ny en avvisning av det sårbare og vonde i personen.»

A sneak peek of my new apartment

Jeg har vært superdårlig på å blogge i det siste, men det har vært ganske så naturlig, med tanke på at jeg har vært rimelig travel med utflytting og innflytting og vasking og alt det andre som kommer med det å flytte. Men nå begynner ting å komme litt på plass i det minste. Nok til at jeg kan vise en liten sniktitt! Kall meg gjerne miljøskada, men det første jeg tenker er jo at denne leiligheta er mye mer bloggvennlig. Hahaha! Hvor teit er ikke jeg…? Men hallo, det er sant, da. Den er lysere, romsligere, hyggeligere, og mye mer fotogen! Enda mangler det mye på veggene og sånn, men det blir, det blir! Hva syns du? Potensiale? Hugs!

Hvor har min indre Carrie Bradshaw blitt av..?

Jeg har bladd i kategorien «skriverier» her på bloggen, og oppdaget at jeg var mye morsommere og flinkere til å skrive før. En kommentar sa faktisk følgende: «Utrolig bra skrevet og kunne ikke vært mer enig. Du burde opprettet en egen sex og singelliv -spalte, Drea!» Og slik jeg blogga før, var det vel nesten det jeg hadde. Jeg savner det! Jeg vil skrive mer! Men imens (vi venter på at kreativiteten skal komme over meg og finne frem min indre Carrie Bradshaw igjen), har jeg plukket frem noen innlegg jeg har skrevet tidligere. Les, og kom gjerne med tilbakemelding om du vil ha mer sånt på bloggen fremover! (Så det ikke bare er jeg som vil ha det, haha.)

Jeg vil starte med å linke til et blogginnlegg som heter Dreamworld. Et innlegg som beskriver hvor virkelig en drøm kan være, og hvor godt det er å «treffe» pappaen sin igjen på den måten – når man ikke lenger har mulighet til å treffe ham og gi han en god klem på ordentlig. Jeg har også bablet i vei om «jentemenn», da jeg tok noe som var ment som en fornærmelse som en kompliment fra en 40 år gammel gubbe. Edru på nattbussen del 1 og edru på nattbussen del 2 kommer vi selvfølgelig ikke utenom, og innlegget Magnetism, som beskriver hvordan jeg på merksnodig vis tiltrekker meg merkelige og creepy mennesker, er også litt morsomt å lese nå i ettertid. Innlegget Alt i ett og en hel del ingenting er vel ganske selvforklarende. Der er det mange rare tanker samlet på ett sted. Hadde jeg vært deg i meg så hadde jeg sett ned på meg i deg er et innlegg om hvor lett det er å dømme andre man ikke kjenner så godt, når man i virkeligheten ikke er så ulik dem selv. Jeg har også skrevet et innlegg om usunne manneidealer. Og til slutt; dette innlegget, som handler om hvordan det i 2012 ikke var lov med humor lenger… Haha! Det var noen innlegg i alle fall! Så får jeg se om jeg finner på noe nytt å skrive om fremover. Tematips mottas med stor takk. Og her får dere en snapchat-selfie på kjøpet også. Vær så god!

Golden touch

En make up-look gjort av flinkeste Marte Fjeldberg på Glimt Bli Ny Studio, som dessverre ble lagt ned nå nylig. Snufs! Elsket å bli ordna og fiksa der nede, så syns det er megatrist at de måtte avslutte. Jeg håper søstrene Fjeldberg er i gang igjen med noe ved en senere anledning, så jeg får bli vippefin og sminka hos dem igjen! Imens får jeg bare mimre litt tilbake på denne looken, som jeg definitivt skulle hatt på en lørdagstur ute på byen!♥ Og nå må jeg bare skrive noe random her, så ikke denne linja kun blir noen få ord. Sånt plager meg.

Hvordan imøtekomme noen med selvmordstanker/planer?

Hva bør du si til noen som tar kontakt med deg og forteller at de er i en akutt psykisk fase, hvor de føler seg maktesløse, paniske og desperate? Hvor de forteller at de vil sovne og aldri våkne igjen, hvor de sier at de har en stor overdose med piller klar i hånda og ikke aner hva annet han/hun kan gjøre med livet sitt? Hva sier du når noen forteller deg at de har det så vondt at de vil dø?

Vel. Folk er forksjellige. Det er det som gjør det hele så vanskelig. Jeg vet for eksempel hva som tidligere har hjulpet meg i slike situasjoner. Og motsatt: hva som IKKE har hjulpet meg. For ja, det har hendt at reaksjonen til den personen som møtte desperasjonen min, endte opp med å gjøre alt verre. Det er faren med det hele. Hva om man sier noe feil? Hva om man gjør situasjonen verre? Enn om man ødelegger den tilliten personen nå har vist ved å ta kontakt i utgangspunktet? Det er absolutt ikke noe man ønsker. Derfor er det kanskje greit å ha tenkt over dette litt på forhånd, før en venn eller en venninne tar kontakt og forteller om selvmordstankene/planene sine. Og derfor deler jeg også mine tanker rundt det.

Det finnes ingen fasit. Men selv om vi alle er forskjellige, så KAN det hende at noe av det som har fungert for meg, kan være verdt å prøve for andre. Her er mine tips til hvordan man skal takle en slik situasjon:

1. VIT HVOR DERE KAN FÅ HJELP
Legevakt, hjelpetelefon, etc. Finn frem telefonnumre, og presenter de for vedkommende. Fortell hvilke andre alternativer som finnes i en slik situasjon.

2. TA DET PÅ ALVOR
At de fleste som faktisk gjennomfører et selvmord ikke har varslet om det på forhånd, er bare en myte. Det er faktisk motsatt! Så. Vis at du tar det på alvor. Møt vedkommende saklig og med respekt. Ikke bare si «Det blir bedre, skjønner du. Det går over.» Det er en setning som i alle fall ikke hjelper meg i en slik krise. Ikke snakk ned følelsene til vedkommende. Ikke bagatelliser. Det gjør bare at man føler seg enda dummere og mer patetisk, som øker de negative tankene og selvforakten. Det er ikke optimalt i en slik situasjon.

3. «DET ER ALDRI FOR SENT Å DØ»

En av mine veldig gode behandlere sa en gang til meg at: «Det er aldri for sent å dø. Du kan velge å dø hver eneste dag i livet, men når du først har gjort det, er det ingen vei tilbake.» Og det er kanskje litt småteit og banalt, men herregud, så sant! Han fortsatte: «Om du fremdeles vil dø om fire uker, så kan du heller ta valget da. Men om du tar valget i dag, finner du aldri ut om de fire ukene hadde forandret noe. Du har ingenting å tape.» Ikke bare er det så utrolig sant, men han imøtekom samtidig selvmordstankene mine. Selvmordstrangen. Han erkjente den. Godtok den. Tok den på alvor. Svarte saklig. Og ga det litt etterlengtet perspektiv. Jeg kan velge å dø NÅR SOM HELST. For en frihet! Det trenger ikke skje i dag. Valget om å leve eller dø er et rimelig stort valg. Presiser gjerne for vedkommende at det bør være et veldig godt gjennomtenkt valg, for det kan ikke omgjøres.

4. VÆR TILGJENGELIG!

Si at du kan hoppe i bilen og kjøre til vedkommende med en gang, selv om det er midt på natten. Si at du kan ringe legevakta om vedkommende ikke klarer det selv. Spør hva vedkommende egentlig har lyst til å gjøre nå. Si at du er der. Si at du bryr deg. Si at det ikke er noe annet i verden som er viktigere akkurat nå enn å hjelpe. Og si at du skjønner at det må gjøre innmari, innmari vondt. Erkjennelse. Det er så viktig! Jeg får ikke sagt det nok.

Det var de (viktigste) tingene jeg kom på nå, som har hjulpet meg i slike akutte faser. Det er ingen lett oppgave å «overtale» andre til å leve, når de er så frustrerte og har det så vondt at de tenker på døden som et fornuftig valg. Det er skikkelig vanskelig! Derfor tror jeg det er viktig å tenke litt på sånt i forkant, for du vet aldri når du plutselig får en sms eller en melding i innboksen på Facebook. Vel, jeg håper i alle fall dette innlegget er brukende til noe, haha! Nå blir det lunsj og litt Californication her, og senere i dag skal jeg blogge om en utrolig positiv overraskelse jeg fikk i går! Hugs.

Tattoo girl

Åh, som jeg ønsker meg fler tatoveringer! Jeg vil ha på halsen, hele armene, under puppene, overalt! Bare synd jeg ikke er rik. Det er liksom der det stopper seg. Og haha, det er jammen ikke særlig lett å ta fine bilder av seg selv i leiligheten her, spesielt ikke nå på vinteren. Det er mørkt, jeg har kanskje litt for lite lys, og det er såpass trangt at det er rotete uansett hvilken vinkel jeg velger. Derfor ble løsninga å ta bildene i senga, og bruke lommelykta på iPhone-en som lyskilde. Man tar hva man har!

Forresten. (Forresten #2: Jeg må seriøst slutte å skrive «forresten».) Jeg trenger fler blogger å lese. Jeg trenger inspirasjon! Så… Hvilke blogger bør man titte innom? Og hvorfor? Tell me, tell me! Jeg har forresten aldri vært på Vixen Blog Awards… Tenk det! Det fantes jo ikke sånne greier da jeg var på topplista, haha. (Som er typ en mannsalder siden, nesten.) Uglid at jeg ikke endte opp som bloggkjendis da, men i stedet er en ganske så ukjent bloggdinosaur. Vel, kanskje jeg burde ta turen neste år. Hadde sikkert vært gøy! Kisskiss.

Alene i universet

Jeg har funnet ut at det ikke er så lett å gå i behandling, og nå vet jeg ikke om det er noen vits i det heller. Det hjelper ikke å prate, det hjelper ikke med medisiner, det hjelper ikke med elektrosjokk. Det hjelper ikke å tenke. Hva annet finnes det – når ingenting egentlig noen gang har gjort det bedre? Det er ikke så lett å gå i behandling, men det har ingenting med behandlerne å gjøre. Det trodde jeg kanskje før  – at det var deres feil at jeg ikke ble bedre. At de ikke hadde god nok utdanning, at de ikke skjønte meg godt nok eller at de rett og slett ikke hadde peiling. Nå skjønner jeg at det ikke er helt sånn det er. Det er derfor det er så vanskelig å skulle gå i terapi. Forventningene er borte, for de forventningene jeg hadde før var for store. Feilaktige. Jeg forventet at ting bare skulle skje av seg selv, nesten. Uten at det hadde så mye med meg å gjøre.

Hvordan skal jeg klare å rydde i rotet som er? Jeg aner ikke hvordan. Hodet er så fullt av tanker, så fullt av kaos og tankekjør, og jeg vet ikke hva som er rett å tenke, hva som er fornuftig, hva som er destruktivt, hva jeg styrer og hva jeg ikke styrer. Jeg vet ikke hva jeg skal forkaste, og jeg vet ikke hvordan jeg kan forkaste. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få kontroll. Hvor starter man da? Når løsningen ikke ligger hos andre, men heller ikke hos seg selv?

Tvangsinnlagt på Ahus i fjor.

Jeg føler jeg skjønner mye. Allikevel skjønner jeg ikke en dritt. Følelser og kognitiv forståelse går hver sin vei. De river i hver sin retning. Av og til vinner de rasjonelle tankene, andre ganger vinner følelsene. Og ofte står jeg igjen i kaoset midt i mellom, og aner egentlig ikke hvem jeg er eller hvor jeg skal.

I kveld  har jeg (igjen) gitt opp. Virkelig bare gitt opp. Jeg ønsker å forsvinne, jeg ønsker ikke å delta mer, jeg ønsker ikke lenger lete etter en løsning som kan gjøre at noe blir bedre. Før var det klare skiller på hvordan jeg følte meg. Enten så hadde jeg det knallbra, eller så var jeg skikkelig deprimert. Eller så hadde jeg det akkurat sånn passe, og følte at det var helt greit. Uansett hvor jeg var, så var det helt klare skiller. Nå aner jeg ikke hvordan jeg føler meg lenger, og det føles mye verre. Jeg føler meg tom innvendig, men allikevel er det full storm der inne. Både og. Midt i mellom. Ikke deprimert, ikke glad. Ikke trist, ikke sint. Ikke avslappet, men ikke stresset. Og samtidig er jeg alt på en gang. Og det gir ingen mening. Det går ikke opp.

Jeg vil ikke sove, men ikke vil jeg være våken heller. Jeg vil ikke at tiden skal gå, men samtidig hater jeg at alt går for sakte. Jeg vet at jeg ikke er alene i universet, men allikevel føles det sånn. Ingen andre kan gjøre noe for å gjøre det bedre for meg, og jeg ser ikke ut til å klare det på egenhånd heller. Det er ikke rart det føles ensomt når man til og med savner seg selv. Vel… Over og ut. Jeg kommer til å angre på at jeg postet dette, og antageligvis (for kanskje første gang i historien) slette det i ettertid, for ingenting henger på greip, og jeg bare syter og klager, uten å egentlig ha noe å syte eller klage over. Det er til å bli svimmel av.