Motherhood

Åh, som jeg savner jenta mi! Hele tiden. På onsdag som kommer har hun faktisk bursdag og, som vi skal feire sammen i helgen. Tenk, hun blir åtte år! Det er jo egentlig helt sjukt. Og hun er verdens beste. Haha, nå begynte jeg å tenke på en samtale rundt frokostbordet hjemme hos mamma i jula. Jeg fortalte om en gang jeg og ei venninne sang høyt i bilen, og at vi begge to var like dårlige til å synge. «Åååååja, så det er derfor ruta di på bilen er knust, jaaaa» sier Vilja med humor da. Haha, herlig! Ikke dum den skapningen der, og hun har alltid en morsom kommentar på lur. Og nå blir hun altså snart åtte år!

Metallic lips

Jeg sminka meg og tok litt bilder i dag allikevel, jeg. Så her er altså leppestiften! Den er egentlig finere uten blitzlyset, men uten lys blir ikke bildene særlig fine… Men jeg liker den dritgodt! (Takk, søstersen!) Anyways! Man vet at man har vært på mc-fest når det lukter tobakk og alkohol av kroppen selv etter en lang dusj. Jeg stinker – seriøst. Haha! Dagen derpå er seriøst ikke mye å skryte av. Man stinker fyll, og man får lyst på all mat som finnes i hele verden. Så får man tak i noe deilig mat, men så smaker det egentlig ikke så godt allikevel. Man blir skikkelig skuffa, og så forblir man sulten etter noe som virkelig smaker digg. Oh well. I morgen er en ny dag!

Throwback sunday

En liten throwback i dag, siden jeg var på fest i går og er ubrukelig i dag. Jeg hadde på meg en kjempefin metallic leppestift i går, men siden jeg bare tok et par dårlige selfies med mobilen, er jeg pent nødt til å ta den på i morgen og ta en liten shoot med meg selv da i stedet. Digger den! Tror den blir knallkul på bilder og. I dag derimot – får sauemaske og hvit parykk duge. Throwback sunday it is!

Tåke

Klokka er syv, og vi har allerede vært våkne i over en time. Jeg har sovet kjempedårlig, så… Gjeeeesp! Haha. Her kommer i alle fall tre bilder til som jeg rakk å knipse på de to raske minuttene i går. Vakre jenta! Jeg får ikke sagt det nok hvor godt det er å ha henne liggende i fanget i sofaen, kysse henne på hodet, holde hånda hennes og bare… Klemme! Klemme, klemme, klemme. Nesten flat. Den følelsen er ubeskrivelig deilig! Vel, nå skal jeg snike meg til en liten halvtime på sofaen, før vi setter ordentlig i gang med dagen. Hug!

Friday is the day after Thursday

Vilja har sovnet, og jeg sitter i sofaen og gjør… Vel, veldig lite. Internett fungerer ikke, og jeg er snart tom for 4g for denne måneden, så da går det i god, gammeldags tv-titting. Humøret svinger litt, selv om det har vært den beste uka sånn sett på veldig lenge. Jeg har hatt det mer bra enn kjipt, og det er selvfølgelig verdt å feire. I dag begynte jeg allikevel å grine i bilen av en plutselig tristhet jeg ikke aner hvor kom fra. Plutselig går noen ting veldig inn på meg, i motsetning til andre ganger, hvor jeg føler at jeg er skikkelig kald og kynisk. Men hei, nå skal jeg fokusere på det positive – jeg har hatt ei skikkelig fin uke, og i morgen skal jeg sørge for å føle meg som en god mor også. Den følelsen er gull verdt, og den er jo et resultat av sekunder og minutter som gjør veldig godt for både meg og mini. ♥

 

Fog is a cloud that occurs at ground level instead of in the sky

I dag har det vært tykk, tykk tåke i Trondheim, og da jeg hentet Vilja fra pappaen, tok vi en rask tur ut for å ta litt bilder av henne. Vilja ble raskt lei (og kald på fingrene), så jeg fikk vel cirka to minutter på meg. Typisk! Haha! Og jeg glemte å ta med objektivet jeg egentlig hadde tenkt å bruke, så det ble en ganske dårlig fotosession i grunn. Jeg krysser fingrene for mer tåke i morgen, for da skal jeg tvinge henne til å la meg ta litt fler bilder av henne i tåka! Tåke er så fiiiint! Vel, nå skal vi leke. Hugs.

(Hun var ikke trist, altså. Skuespiller-skillsene er fremdeles på topp! «Vilja, se trist ut da!»)

Wanted

Jeg har mamma på besøk, og ikveld lata vi som det var helg (det er jo close da, torsdag er nesten-helg…) og kjøpte oss is! Jeg har aldri smakt Wanted-is, så det var vel kanskje på tide. Det var i alle fall worth it! Også har vi sett et par episoder av dokumentaren om schizofreni som ligger ute på nrk nett-tv. Stemmer i hodet heter den, og så langt (av det jeg har sett) har den veldig fine måter å få frem hvordan det er å leve med schizofreni, tror jeg. Om du interesserer deg for sånn så er den i alle fall verdt å sjekke ut! Hugs!

Hestehale

Jeg har fått håret mitt opp i (en slags) hestehale! Tenk, for et år siden var håret mitt megakort, og nå kan jeg ha det i (en slags) hestehale! Wohoo! Små gleder, dere. Haha! Jeg har fått helt dilla på Californication for tiden, så nå blir det frokost (ja, jeg sov litt lenge i dag) og enda en episode, før jeg skal komme i gang og gjør litt mer fornuftige ting. Hugs!

Når til og med JEG blir rørt…

Jeg er ikke en person som blir særlig rørt veldig ofte. Jeg har generell ikke særlig stor tro på menneskeheten, og mener i bunn og grunn at de aller fleste av oss er ganske så selvopptatte og kjipe mennesker. Men, en gang i blant får jeg meg en positiv overraskelse som gir meg litt ny tro på at det faktisk finnes mennesker der ute som… Vel. Er gode mennesker. Det kan være store ting, det kan være små. I går var det denne boken som plutselig lå i postkassa mi. Jeg skjønte ingenting først, for jeg kunne ikke huske å kjøpt noen bok i det siste. Men så fant jeg en lappe inni boken. Og da, dere… Ble jeg faktisk ganske rørt.

At noen har tatt seg tid til å sende meg en bok og et brev i posten, at noen mener jeg fortjener en liten gave sånn helt uten videre… Vel, jeg ble ganske så sjokkert. Og glad. Og rørt. Og varm. Er ikke det utrolig snillt gjort!? Det gjorde i alle fall dagen min mye bedre, og jeg fikk dessuten litt lyst til å være litt mer sånn som denne Mats selv. Gi noe. Takk, Mats. (Jeg skal prøve å finne deg på facebook, så jeg får takka deg ordentlig!) Vel, jeg måtte bare dele dette, for… Ja. Takk! ♥ Made my day.

Hvordan imøtekomme noen med selvmordstanker/planer?

Hva bør du si til noen som tar kontakt med deg og forteller at de er i en akutt psykisk fase, hvor de føler seg maktesløse, paniske og desperate? Hvor de forteller at de vil sovne og aldri våkne igjen, hvor de sier at de har en stor overdose med piller klar i hånda og ikke aner hva annet han/hun kan gjøre med livet sitt? Hva sier du når noen forteller deg at de har det så vondt at de vil dø?

Vel. Folk er forksjellige. Det er det som gjør det hele så vanskelig. Jeg vet for eksempel hva som tidligere har hjulpet meg i slike situasjoner. Og motsatt: hva som IKKE har hjulpet meg. For ja, det har hendt at reaksjonen til den personen som møtte desperasjonen min, endte opp med å gjøre alt verre. Det er faren med det hele. Hva om man sier noe feil? Hva om man gjør situasjonen verre? Enn om man ødelegger den tilliten personen nå har vist ved å ta kontakt i utgangspunktet? Det er absolutt ikke noe man ønsker. Derfor er det kanskje greit å ha tenkt over dette litt på forhånd, før en venn eller en venninne tar kontakt og forteller om selvmordstankene/planene sine. Og derfor deler jeg også mine tanker rundt det.

Det finnes ingen fasit. Men selv om vi alle er forskjellige, så KAN det hende at noe av det som har fungert for meg, kan være verdt å prøve for andre. Her er mine tips til hvordan man skal takle en slik situasjon:

1. VIT HVOR DERE KAN FÅ HJELP
Legevakt, hjelpetelefon, etc. Finn frem telefonnumre, og presenter de for vedkommende. Fortell hvilke andre alternativer som finnes i en slik situasjon.

2. TA DET PÅ ALVOR
At de fleste som faktisk gjennomfører et selvmord ikke har varslet om det på forhånd, er bare en myte. Det er faktisk motsatt! Så. Vis at du tar det på alvor. Møt vedkommende saklig og med respekt. Ikke bare si «Det blir bedre, skjønner du. Det går over.» Det er en setning som i alle fall ikke hjelper meg i en slik krise. Ikke snakk ned følelsene til vedkommende. Ikke bagatelliser. Det gjør bare at man føler seg enda dummere og mer patetisk, som øker de negative tankene og selvforakten. Det er ikke optimalt i en slik situasjon.

3. «DET ER ALDRI FOR SENT Å DØ»

En av mine veldig gode behandlere sa en gang til meg at: «Det er aldri for sent å dø. Du kan velge å dø hver eneste dag i livet, men når du først har gjort det, er det ingen vei tilbake.» Og det er kanskje litt småteit og banalt, men herregud, så sant! Han fortsatte: «Om du fremdeles vil dø om fire uker, så kan du heller ta valget da. Men om du tar valget i dag, finner du aldri ut om de fire ukene hadde forandret noe. Du har ingenting å tape.» Ikke bare er det så utrolig sant, men han imøtekom samtidig selvmordstankene mine. Selvmordstrangen. Han erkjente den. Godtok den. Tok den på alvor. Svarte saklig. Og ga det litt etterlengtet perspektiv. Jeg kan velge å dø NÅR SOM HELST. For en frihet! Det trenger ikke skje i dag. Valget om å leve eller dø er et rimelig stort valg. Presiser gjerne for vedkommende at det bør være et veldig godt gjennomtenkt valg, for det kan ikke omgjøres.

4. VÆR TILGJENGELIG!

Si at du kan hoppe i bilen og kjøre til vedkommende med en gang, selv om det er midt på natten. Si at du kan ringe legevakta om vedkommende ikke klarer det selv. Spør hva vedkommende egentlig har lyst til å gjøre nå. Si at du er der. Si at du bryr deg. Si at det ikke er noe annet i verden som er viktigere akkurat nå enn å hjelpe. Og si at du skjønner at det må gjøre innmari, innmari vondt. Erkjennelse. Det er så viktig! Jeg får ikke sagt det nok.

Det var de (viktigste) tingene jeg kom på nå, som har hjulpet meg i slike akutte faser. Det er ingen lett oppgave å «overtale» andre til å leve, når de er så frustrerte og har det så vondt at de tenker på døden som et fornuftig valg. Det er skikkelig vanskelig! Derfor tror jeg det er viktig å tenke litt på sånt i forkant, for du vet aldri når du plutselig får en sms eller en melding i innboksen på Facebook. Vel, jeg håper i alle fall dette innlegget er brukende til noe, haha! Nå blir det lunsj og litt Californication her, og senere i dag skal jeg blogge om en utrolig positiv overraskelse jeg fikk i går! Hugs.