Troverdighet

Psykisk sykdom består av veldig mange ulike språk. Et symptom er ikke bare et symptom, og en handling er ikke bare en handling. Ingeborg Senneset – som forøvrig er aktuell med boken «Anorektisk» (som jeg enda ikke har lest, men som jeg absolutt skal lese!), har i det siste tatt opp dette med symptombehandling versus å behandle mennesket og heleheten i psykiatrien. Det er ikke symptomene vi i utgangspunktet må behandle. Om vi behandler det som er grunnen til at symptomene er der, vil også symptomene forsvinne. Det er egentlig ganske logisk, men veldig, veldig vanskelig å gjennomføre i praksis.

Jeg har tenkt mye på hvorfor det er så vanskelig, og hvorfor det ofte ender med at målet blir å bli kvitt selve symptomene, og ikke selve problemet. Jeg tenker at mye av det er for at vi ikke skjønner språkene. Av og til mister man evnen til å bruke ord som språk, og andre ting tar over. Symptomer, for eksempel. Der og da er det veldig vanskelig for en selv å skjønne hva det egentlig er man prøver å kommunisere, og derfor er det ikke særlig lett for et behandlingsapparat å skjønne heller. Det er utrolig komplekst. En spiseforstyrrelse er for eksempel ikke kun et ønske om å bli tynn. Løsningen på spiseforstyrrelsen er derfor ikke så enkel som å spise. Et selvmordsforsøk er ikke et skrik om oppmerksomhet, men en desperat handling man tyr til når man ikke lenger takler å leve. Stemmer i hodet, hallusinasjoner, fysisk utagering… Alt er et språk for noe. Det forteller noe. Det er kommunikasjon, selv om det kanskje ikke er konstruktiv sådan.

Et problem jeg selv føler på nå, etter utallige situasjoner hvor jeg ikke lenger har klart å bruke ord som kommunikasjonsmiddel i møte med helsepersonell og politi, er at jeg ikke lenger blir tatt seriøst når jeg først klarer å bruke ord. Det jeg sier har ikke lenger noen kraft. Jeg har ikke lenger noen troverdighet – for jeg er hun som alltid havner i en eller annen dramatisk situasjon. Jeg er hun psykiatriske pasienten. Ordene mine er ikke lenger verdt en dritt. Blikkene jeg får føles nedlatende, irriterte og oppgitte. Hun igjen. Hun. 

Siden 2015 har spørsmålet om ustabil personlighetsforstyrrelse (i tillegg til bipolarlidelsen) dukket opp i papirene i journalen min. Jeg er usikker på om de har kommet frem til noen konklusjon, men for meg spiller det egentlig ingen rolle i seg selv. Problemet er at det utgjør en forskjell i måten man blir møtt på. Ens troverdighet svekkes ytterligere. Ordene blir rett og slett tatt fra en. Jeg kan gjette at det jeg skriver her til og med blir sett på som et symptom. «Ansvarsfraskrivelse. Skylder på andre for sin egen sykdom. Inntar offerrolle.» Ordene mine betyr ikke noe lenger. Jeg betyr ikke noe lenger. «It´s all in your head.» Mine oppfattelser av det som skjer rundt meg har liksom ikke rot i virkeligheten lenger, men er kun symptomer på sykdom. Hvordan skal man finne veien tilbake til jeget sitt da, når man ikke lenger føler seg som et menneske det er verdt å høre på?

Low on energy

Hej, bloggen! Jeg har latt kameraet ligge i veska både i går og i dag, og heller brukt det lille jeg for tiden har av energi til å være så gøy som mulig for Vilja. For energinivået er jammen ikke mye å skryte av. (Digg å ha en mamma og en stefar som stiller opp og hjelper til!) Men hei, vi har vært og klatra litt i klatrehallen i dag, vi har badet i stampen (som er obligatorisk hver gang vi er her hjemme hos mormor & mosse), vi har bakt boller og kanelsnurrer og vi har lekt sisten på stua. Så noe har da vi fått gjort allikevel.  skal jeg komme meg i seng, for jeg er stuptrøtt – selv om klokka ikke er mer enn litt over ti… Haha. God natt!

Random selfie, bare for at et ikke skal bli et bildeløst blogginnlegg. Hater bildeløse blogginnlegg, nemlig. 

Pink hair

I dag var jeg så rastløs, så nå har jeg plutselig fått rosa hår! Det trenger litt korrigering enda da, som dere antagelig lett kan se på bildene. Det er litt smågult noen steder i overgangen fra brun til rosa, men det er lett å fikse. Jeg bare orka ikke gjøre det ikveld, for nå har jeg holdt på med håret mitt i alt for mange timer allerede. Nå er jeg møkklei! Jeg hadde tenkt å ta litt bilder underveis med speilrefleksen og, men glemte selvfølgelig minnekort her hjemme – og jeg var hos søstersen for å fikse det. Men, jeg tok et par mobilbilder underveis. Så, her er fremgangsmåten jeg brukte:

Utgangspunkt:

Etter en runde med avfarging kjøpt på Cubus (ny type av colour b4 avfarging, visst), så jeg sånn ut:

Deretter gikk jeg over med en bleiking (denne typen). Så brukte jeg rosafargen Arctic Fox – Virgin pink. Prøvde først å blande den i balsam, men da ble det for lyst, og satte seg ikke godt nok i håret til at det ble jevnt. Tok derfor en runde til uten å blande den, og da ble det mye jevnere. Ble litt mørkere rosa enn jeg hadde tenkt, men hey, alle vet jo hvor raskt sånn farge fader ut av håret. Nå gjenstår altså bare å få vekk de gule feltene i overgangen, og så er det fiks ferdig! Syns ikke det ble så verst, jeg. Vad tycks?

Barnslig

Mye hjernedød blogging her nå, men… Jeg orker ikke annet. Så. Er ikke disse mobildekslene dritsøte!? Jeg digger dem, haha! Kjøpt i appen Wish. Kanskje litt barnslig, men hey… Det gjør da ingenting. I morgen skal jeg forresten ta med meg Vilja og dra hjem til mamma på Frøya en tur. Om man ikke er i toppform, er det veldig, veldig godt å kunne få litt hjelp fra mormor & mosse! Og så er det godt for både besteforeldre og Vilja også da, selvfølgelig. Hugs! 

More black clothes

Litt fler bilder fra her om dagen. Hårdott ftw! Nå skal jeg se Stranger Things på Netflix og spise meg mett på smågodt. Hugs.

Black clothes

Jeg har fått på meg litt mer klær enn over her, og er klar for å dra en tur til Solsiden i fineværet! Jeg og ei venninne skulle egentlig ha cavasøndag i går, men så dukket det opp noe for henne som gjorde at vi måtte utsette, og derfor blir det cavamandag i dag istedet. Det er da minst like bra! Nå må jeg bare finne et par sokker (noe som er vanskeligere enn man skulle tro), så er jeg straks good to go. Hugs. 

Skirt

Selfies med skikkelig super kvalitet må man jo poste på bloggen, ehe… Jeg sov lenge i dag, og bruker nå «morgenen» på å drikke en svær kopp te og google bilder av tatoveringer og pastellrosa hår. Jeg vil ha – begge deler! Fler tattiser og pastellrosa hår. Det er så fint! Ellers så har jeg planer om å få inn ei treningsøkt i dag. Jeg bladde gjennom både blogg og instagram i går nemlig, og fant da mange bilder fra tiden hvor jeg trente minst to ganger om dagen, og kun spiste egg, kylling og proteingrøt. Damn, jeg så trent ut, ass! Ikke at jeg skal bli  nazi på trening og sunn mat igjen altså, for alt med måte og alt det der, men… Jeg har ikke vondt av å bli en god del flinkere til å spise sunt og trene regelmessig. Vel, ha en fin mandag (og 1.mai), alle sammen! Hugs.

Pastel happiness

Bare litt photoshop-moro på en søndagskveld. Jeg er litt sløv i dag, siden det ble en tur ut i gårkveld. Jeg var i skikkelig dårlig humør hele dagen, og tanken på å sitte hjemme alene i leiligheta ble så kjip at jeg måtte komme meg ut. Det gikk heldigvis veldig fint hele kvelden, helt til ei gal kjerring på nach fant ut at hun – helt ut av det blå – skulle slå meg i trynet. Da ble det ikke så kult å være meg lenger. Er det ikke typisk? Jeg klarte å ha en hel kveld hvor jeg ikke tenkte på noe som helst kjipt, og så måtte det der skje helt på slutten. Det ødela masse, men heldigvis kom jeg meg hjem og alt gikk – omsider – fint allikevel. Til deg, damen: Fuck you. Virkelig.

Fun facts

  1. Det beste med å bli voksen, sånn bortsett fra å bli mamma, er å kjøre bil. Jeg elsker å kjøre bil.
  2. Jeg het Andrea før, men skiftet ganske impulsivt navn til Drea for… En god del år siden. Mamma kalte meg Drea da jeg var lita, og helt siden jeg begynte å blogge i 2008 har jeg egentlig ikke kalt meg selv Andrea. Er dritfornøyd med at jeg bytta navn, selv om mamma kanskje ikke var superhappy da jeg fortalte det over en tekstmelding…
  3. Jeg hater å lage mat. Virkelig hater. Jeg lager sjelden middag, nesten kun når Vilja er her.
  4. Jeg er egentlig Bridget Jones. True story!
  5. Jeg har publisert 2602 innlegg på bloggen. 2603 med dette.
  6. Jeg irriterer meg grenseløst over småting, som for eksempel når folk liker sine egne poster på facebook. KLART DU LIKER DIN EGEN POST, liksom. Hvis ikke hadde du vel aldri posta det…
  7. Jeg misliker søndager. Antagelig for at det er dagen jeg leverer Vilja etter mammahelg. Da blir det så sykt tomt og ensomt her. Snufs.
  8. Jeg ante ikke at yndlingsbandet mitt (Silversun Pickups) var husbandet på Independent Spirit Awards (filmprisutdeling på Santa Monica Bay kvelden før Oscar-utdelinga) da jeg var der i 2015, men løp bort og opp på scenen og tok selfie med dem så fort det gikk opp for meg. Tidenes øyeblikk!
  9. Jeg har sett Oprah irl. Ikke ofte jeg blir starstruck altså, men hallo… OPRAH! She is real! (Samme event som punkt nummer 8 obv.)
  10. Jeg er mye dummere enn jeg ser ut.
  11. Jeg er egentlig ganske slem mot meg selv, og burde virkelig lære å behandle meg selv bedre.
  12. Jeg skal ha tatovering på halsen en vakker dag. Soon, I hope! ♥ (Og nei, ingen kan få meg til å endre mening.)
  13. Jeg elsker å nappe og fikse brynene mine. Det kan jeg bruke skikkelig lang tid på, og jeg nyter det!
  14. Da jeg begynte å blogge var målet å bli Norges største blogger, og da jeg begynte å fotografere skulle jeg bli Norges første (og beste) nyfødtfotograf. Etter tre måneder var jeg nummer to på blogglista (bak Ida Wulff, som på den tiden – altså i «gamledager» – var bloggdronninga), og jeg ble invitert til Bergen for å være gjest i talkshowet «Førkveld» på nrk1 for å snakke om nyfødtfotografering. #seier
  15. Dette punktet måtte jeg bare fylle ut, for en liste kan ikke ha 14 punkter. Det er bare så… Feil. Det går ikke!

Det var altså femten kjappe fun facts om meg. Noen du kjenner deg igjen i selv?

Kaos

Åååå, jeg blir så frustrert og sliten! Jeg syns det er så vanskelig å ikke lenger kunne definere hva det er som er problemet mitt. Hva som er grunnen til at jeg ikke har det bra, ikke er stabil og ikke klarer å leve «normalt». Jeg har ikke lenger noen forklaring på hvorfor jeg tenker som jeg tenker, hvorfor jeg gjør som jeg gjør, og hvorfor jeg ender i de situasjonene jeg ender i. Og det er mye vanskeligere enn å ha noe håndfast å gå etter. Som før – som da jeg fikk diagnosen bipolar lidelse, og ting falt på plass.

Utsikten fra et rom på Østmarka, 2016.

Da skjønte jeg plutselig hva, hvorfor og hvordan. Ting hang plutselig på greip. Jeg hadde en forklaring. Og da fikk jeg samtidig håp om å kunne bli helt frisk, eller i alle fall frisk nok til å fungere godt nok. Så ble alt bare… Kaos. Jeg er ikke lenger enten deprimert eller hypoman/manisk. Jeg er bare… Ustabil. Og rar. Og merkelig. Og kaotisk. Jeg tenker så feil på så mye, jeg tenker så mange skada tanker, og føler så mange skada følelser. Jeg føler meg liksom litt… Ødelagt. At jeg har ødelagt meg selv og den jeg var med å være syk. Det har liksom gått fra å være sykdom til å bare… Være den jeg er. På en måte. Om noen i det hele tatt skjønner hva jeg mener. Æh, jeg skjønner ikke engang selv hva jeg mener, og jeg har ingen gode poenger eller fine, fornuftige tanker å komme med i dag, så… Dette får bare bli kaotisk – som alt annet.

Soundtrack: Sleeping At Last – Atlas: Anger