A walk

I dag gikk jeg, Gina og Bosse en tur langs elva. Trondheim er en så vakker by, selv når den ikke viser seg fra sin beste side. Altså, snøflekker her og der og overskyet himmel er jo ikke akkurat magisk, men jeg liker byen allikevel, jeg. Og ja, håret mitt har blitt blondt med et veldig vakkert grønnskjær. (Som jeg gjorde litt finere på disse bildene, haha. Juks! Er ikke SÅ ille altså, men jeg ville ikke ha grønnskjær i håret på disse søte bildene med Bosse.) Jeg skal heldigvis til frisøren på mandag, og da skal jeg bli fin på håret igjen! Jeg gleder meg sånn! Og på onsdag skal vippene fikses. Det ser jo ikke ut som at jeg har vipper overhodet lenger, så det må fikses før jeg stikker til Dublin for å spille poker-NM. Kan jo ikke ha grønt hår og null vipper på årets begivenhet, vel… Men først; helg! Bosse er helt slått ut etter turen, så jeg tror jeg skal sette meg ned og skrive litt mens jeg har mulighet til å konsentrere meg uten at noen biter meg i tåa, haha! God fredag, alle!

Menneskets beste venn

Vennaskogens Bobby aka Bosse fra Vennaskogens kennel. ♥

Å ta selfies med Bosse er lettere sagt enn gjort… Men ja, her har jeg i alle fall prøvd! Lille løva. ♥ Vegard er på jobb i kveld, så jeg har brukt mye tid på å kose med denne klumpen. Før likte jeg å være alene, nå blir jeg bare stressa av det. Da er det ekstra godt å ikke være helt alene. Jeg liker Bosse så godt, og det virker som han trives godt hos oss også. Jeg er jo seriøst så redd for å feile med ham, at jeg skal gjøre mange feil og ende opp med en voksen hund som ingen liker, haha. Jeg ser ikke hvordan det kan skje når han er så god som han er nå, men altså … hundeoppdragelse er jo ikke bare-bare! Det er mye man kan gjøre feil, og det finnes jo veldig mange bikkjer der ute som ikke er så bra hunder som de kunne ha vært – på grunn av eierne sine! Jeg ønsker så veldig å gjøre alt rett, så han blir en bestevenn-hund. Slik Sala var. Hun var jo seriøst bestevennen min. Jeg var så utrolig glad i henne! For den som ikke husker, så kjøpte jeg henne for konfirmasjonspengene mine da jeg var 15. Pappa døde jo da jeg var 14, og Sala ble helt klart en stor trøst etter det. Hun var tre år da jeg kjøpte henne, og jeg hadde henne i seks år før hun døde helt plutselig av hjertestans. Det var så utrolig trist! Åh, jeg kjenner jeg blir på gråten bare av å tenke på det nå og, selv om det er veldig lenge siden. Men ja. Jeg ønsker jo at Bosse skal bli en sånn hund. En bestevenn-hund. En lydig, snill og sosial skapning som er der på godt og vondt, liksom. Som jeg er glad i og som også er glad i meg. Jeg skal i alle fall gjøre mitt aller, aller beste for å få en bestevenn-hund i Bosse også, så krysser jeg fingrene for at vi lykkes. ♥

Psykologidagene -18

Det er for tiden Psykologidagene i Trondheim – og det må jeg jo selvfølgelig få med meg litt av. Jeg dro med meg søstersen på bokbad med Ingeborg Senneset og Peder Kjøs her om dagen. Det var i grunn meningen at vi skulle få med oss foredraget før også, men vi rota oss bort på NTNU Dragvoll (når foredragene var på Moholt), og fant da ikke frem til rett bygning på Moholt med det samme heller. Haha, sånn er det når man aldri har vært på noen av NTNUs bygg før … Oh well. Vi rakk i alle fall bokbadet, og det var veldig givende! Ingeborg Senneset har skrevet boken Anorektisk, og Peder Kjøs er psykolog og kanskje mest kjent for reality-serien Jeg mot meg. Sammen pratet de om boken, og også om spiseforstyrrelser, symptomer, psykisk helse og … tja, litt av hvert. Det var veldig godt gjennomført, men både alvor, humor og en veldig fin og åpen tone. Det der er to intelligente mennesker, det er helt sikkert. Jeg blir dessuten alltid ganske forundret når andre mennesker beskriver akkurat det samme som jeg har tenkt og følt – når det er sånne ting man har følt seg så alene om. Det er merkelig hvordan ulike psykiske sykdommer og lidelser har mye til felles, selv om det kommer ut i helt andre symptomer.

Vel, det var i alle fall veldig interessant, og jeg anbefaler alle å både lese Ingeborgs bok og se Jeg mot meg på nrk! Det er viktig å prate om psykiatri! Og ikke bare er det viktig, det er sjukt interessant også. Åh, som jeg kunne tenkt meg å studere psykologi, ass. Jeg leser seriøst alt jeg kommer over på nett. Masteroppgaver, artikler og forskning. Kjempeinteressant! Jeg får holde meg til det, tror jeg. Selvstudie! Haha. Men nå skal jeg legge fra meg mac og bøker, og heller se litt poker på tv. Jeg er sjuk, så jeg nyser konstant og føler meg som en murstein i hodet, så jeg orker ikke konsentrere meg så hardt om noe resten av kvelden. Jeg driver jo og leser om å skrive for tiden. (Se dette blogginnlegget). Jeg ønsker å skrive en roman, og ikke bare være fornøyd med å ha skrevet Psykehus (som er sakprosa, og ikke en roman), og da må det trenes og øves! Jeg er i gang med to gode bøker om å skrive, og til nå har det vært veldig hjelpsomt. Psykehus er fremdeles under arbeid altså, og jeg lover at den skal bli gitt ut til slutt! Det tar bare litt tid. Jeg håper selvfølgelig dere vil lese den når den kommer! Det blir, det blir! Og herregud, dette innlegget ble veldig rotete og knotete formulert. Jeg skylder på influensaen! Haha. Hugs.

Love

“Sometimes home is a person.”

– Beth Revis

Lian

Noen bilder jeg har glemt å poste fra helga. Vi dro til Lian med søss og kidsa. Tok ikke akkurat mange bilder, og søss sine kids var mest i akebakken, så det ble visst ingen bilder av dem, haha! Bosse kosa seg da, og var greit sliten da vi kom hjem igjen. Trikken til Lian går jo rett utenfor her, så det er veldig praktisk å komme seg ut i superfint turføre! Det er ikke lange stykket unna. Det blir nok ganske mange fler turer dit fremover. Hugs!

Vi må snakke litt om poker

Ja, det må vi faktisk, for de siste dagene har nyhetskanalene vært preget av store, skumle overskrifter og artikler om pokermiljøet som setter alt i et helt feil lys.

Først og fremst vil jeg presisere at jeg ikke bor i Oslo, og derfor ikke spiller poker der så veldig ofte, men i Trøndelag spiller jeg nesten ukentlig livepoker. Jeg vil også presisere at jeg skjønner godt at politiet reagerer på de store summene med svartepenger som klubbeiere tjener på å drive pokerklubb, og jeg skjønner også om de reagerer på dette med «beskyttelsespenger» i forhold til kriminelle gjengmiljøer i Oslo. Dette er ting jeg ikke vet så mye om, for her i Trondheim er det ikke slik det fungerer. Ei heller kjenner jeg meg igjen i det med narkotika. Jeg vil altså påpeke at dette er ting jeg ikke støtter. Overhodet. Jeg er ikke for at mennesker skal tjene millioner med svartepenger, jeg er ikke for at gjengmiljøer i Oslo skal drive utpressing og kreve penger fra pokerklubbene (og jeg er ikke for at de skal betale!), og jeg er heller ikke for narkotika.

Skjermdump fra Aftenposten etter den store politiaksjonen mot pokerklubbene i Oslo

Sånn. Da har vi fått det ut av veien. Nå kan jeg snakke om poker. For når vi prater om poker, kan vi ikke kun prate om klubbene i Oslo! Vi kan ikke snakke om miljøet og kalle det et «skittent undergrunnsmiljø». Vi kan ikke kun prate om beskyttelsespenger eller svartepenger. Vi må nevne at det siden 2002 har blitt arrangert Norgesmesterskap i poker – dog de fleste av dem i utlandet, hvorav de siste seks (og også kommende nummer syv, som er nå i slutten av mars) har vært i Dublin, Irland. Vi må nevne at det har blitt endring i den norske lov om poker for tre år siden, og at det siden da har blitt arrangert et annet norgesmesterskap – på norsk jord. I 2016 deltok hele 2123 spillere i hovedeventen på Gardermoen. 2123! I 2016 deltok 1268 norske kvinner og menn i hovedeventen i Dublin. Til sammenligning var det 288 deltagende i det svenske mesterskapet som ble arrangert på Malta i 2017. Sverige har omtrent dobbelt så mange innbyggere som Norge. Med andre ord: poker er ekstremt stort i Norge, og det bildet som nå males i media av alle disse tusenvis av pokerspillerne landet rundt, er for det første helt feil, og for det andre helt latterlig.

De aller fleste pokerspillere er ikke spillegale, desperate mennesker som er nødt til å ty til narkotikasalg for å finansiere pokerspillingen. Det bildet er så feil som du får det! Ja, det finnes selvfølgelig mennesker som sliter med spillegalskap, og som også sliter med det når det kommer til poker (og de samme sliter med spillegalskap hos Norsk Tipping og), men om vi skal prate om dem, er vi også nødt til å prate om alle de andre. Alle de vanlige, hyggelige, fornuftige menneskene som elsker å møtes for å drive med hobbyen sin, som kun spiller for penger de har råd til å tape, og som ønsker å forbedre seg i denne fascinerende tankesporten som poker er. Vi er nødt til å prate om alle menneskene som elsker å møtes for det sosiale – det enormt gode miljøet, de gode samtalene, den gode humoren, den gode stemningen rundt bordene.

Vi er også nødt til å snakke om pengene. Ja, det spilles om penger. Men nei, det er ikke vanlig at «hvermansen» spiller turneringer som koster 10 000. I Trøndelag har vi ukentlige turneringer som koster noen få hundrelapper – og det er virkelig ikke pengene som er i fokus. Det er alt det andre jeg har nevnt over her. Det er spillet, det er mindgamet, det er taktikk, det er det sosiale, det er alle de hyggelige menneskene, og det er trening for å bli bedre i en sport man legger ned tid og innsats i! Poker skaper ikke et kriminelt undergrunnsmiljø eller en «lovløs underverden» (sitert fra Aftenposten).

Mitt forslag: Legaliser poker. La pokerklubber få drive reint. Skatt, moms, bidrag til breddeidretten. You name it. Ikke la oss pokerspillere miste arenaen vår hvor vi trives så godt! Ikke ta fra oss muligheten til å vokse som pokerspillere. Ikke ta fra oss det sosiale. Ikke ta fra oss sporten vår! De fleste av oss er langt fra å være kriminelle banditter som holder til i lugubre kjellere og spiller for enorme summer vi ikke har råd til å tape. Det bildet av oss pokerspillere hører til i fortiden. Eller på film. Ikke i norsk, dagligdags virkelighet.

Snapz

Haha, litt ulike snaps fra de siste dagene. (Følg meg @kaizerdrea). Jeg og søss hadde det sjukt mye gøy med snapfilter i går. Man kan si hva man vil, men det er underholdende! Nå skal vi straks gjøre oss klar for å ta en tur i akebakken med søss og kidsa! Jeg elsker å ake, det er så sjukt gøy! Hugs. 

Pause

Jeg er faktisk litt sliten om dagen. Jeg føler jeg har mange forskjellige ting jeg må gjøre, så blir jeg så stressa at jeg liksom ikke klarer å fullføre noen av dem. Så får jeg hodepine, får lyst til å legge meg under pleddet i sofaen og sove, og da blir jo ingenting gjort. Jeg tror jeg kan oppfattes litt «av». Litt frakoblet, ikke helt tilstede, verken i meg selv eller omgivelsene. Altså, ikke sånn typ alvorlig, men bare at jeg kan være litt distansert. Du kjenner kanskje til det selv, at du blir sittende i sofaen og tenke på alt du burde gjøre, men så føles det som at tiden bare løper fra deg? Sånn er det. Så jeg prøver å gi meg selv konkrete oppgaver for hver dag, en slags dagsplan, og gjøre dem så systematisk som mulig. Men jeg prøver også å sette av tid til å bare drite i alt jeg skal gjøre. Se tv, blogge, høre musikk, lese. Slappe av, uten avbrekk. Uten å vekselsvis returnere til de tingene jeg bør og må gjøre. Det er en uting, det er absolutt ikke produktivt og det skaper bare mer stress. Derfor skal jeg nå se en ny episode av Unge Lovende og spise litt smågodt! Det er jo tross alt fredag. En liten pause er innafor.

Lilac

Sånn ble håret i går! Lilla-isj. Det er kanskje et hint varmere in real life enn på disse bildene. Jeg liker det, jeg! Jeg brukte Colorista Washout Lilac denne gangen, men neste gang går jeg nok for den som heter purple, for å få en enda kaldere lillafarge. Jeg syns jeg kler kaldt bedre enn varmt! Det var i alle fall superdigg å freshe opp håret litt, for jeg så virkelig ikke ut. Det er ulempen med washout-farge, da. Det må vedlikeholdes og farges heeeele tiden. Vel, hva syns du? 

Unge lovende

Her om dagen spurte ei venninne om jeg hadde sett Unge Lovende, noe jeg ikke hadde. «Den ene karakteren er jo lik deg!», sa hun, og da ble jeg jo selvfølgelig nysgjerrig. Og jo da, der var det ei som var bipolar og som ville bli forfatter, gitt. Og som i kommunikasjon med et forlag bestemte seg for å skrive bok om det å være innlagt på psykiatrisk. Haha! Noen likheter der, altså. Så nå sitter jeg og ser Unge Lovende dagen lang, mens Bosse sover. Serien er faktisk ganske okei! Norske skuespillere er ofte så veldig tilgjorte, men unge norske, lovende skuespillere er virkelig så mye bedre enn det man er vant til fra … tja, la oss nevne Hotel Cæsar da, som består av så ræva skuespill at det gjør vondt i hele kroppen. 

Nå kom Bosse hjem. Jeg bruker å slippe han ut alene skjønner dere, han er så flink og går tur helt alene. Neida, haha, jeg bare kødder. Vegard tok han med en tur ut (og kjøpte hårfarge til meg) mens jeg sitter her og blogger/spiller ei pokerturnering på nett (for en fantastisk kjæreste, hæ?), og jeg er helt seriøs når jeg sier at jeg savna han den korte stunda. Det er ingen hemmelighet at det kanskje var jeg som var mest gira på hund (selv om Vegard virker veldig fornøyd han også, altså!), så at jeg blir «hundesjefen» visste vel alle på forhånd. Det fører også med seg at jeg blir skikkelig hønemor. Jeg er den irriterende valpeeieren som blir påpasselig med alt, som sier hvordan Vegard skal gjøre ting med Bosse og som ikke så lett bare lar andre enn meg ta han med ut på tur. Haha! Huff, jeg er helt håpløs i grunn. Jeg vil bare gjøre alt rett, liksom! Jeg vil at Bosse skal bli en trygg og fantastisk hund, og det handler jo mye om hvordan man er som eier. Så … jeg er i alle fall hysterisk hønemor i god mening. Okei da, jeg er ikke SÅ hysterisk altså! Vel, nå skal jeg spille ferdig turneringa mi, før jeg går løs på håret mitt. Det rosa skal bort, så blir det en litt ny farge istedet! Wait and see. Fingers crossed for at det blir bra!