Som du kanskje skjønner ut av bildet, så er det på tide med litt spørsmål. Flere har lurt på om jeg kan ta en slik spørrerunde igjen, og da sier jeg «selvfølgelig kan jeg det.» Egentlig en ganske så god idè også, med tanke på at jeg får ulike spørsmål på nesten hvert innlegg jeg poster. Det kan være greit å samle disse i ett og samme innlegg, så jeg orker å svare ordentlig på alle spørsmål dere måtte komme med. Er det et eller annet du lurer på? Da er det bare å spørre. Tørr du ikke spørre? Da er det lov å være anonym. Har du noe annet på hjertet? Bare kom med det! (Noe fornuftig, vel og merke. Drittslenging blir elegant oversett.) Shoot! (Spørsmålene blir enten svart i videoblogg eller eget innlegg. Alt etter hvor mange spørsmål dere har. Mange spørsmål er lik videoblogg. Mindre spørsmål er lik eget innlegg.)

I mens skal jeg, Kaj og Sala gå til fjæra og ta masse bilder. Kaj må bare komme hjem fra jobb først.

>

Fem bøker har nå kommet i posten, og jeg innser at det bare er et par dager til jeg åker til Oslo for å komme i gang med studiet. Skremmende. Jeg gruer meg litt, men samtidig kan jeg nesten ikke vente med å begynne å gjøre noe. Jeg gleder meg til å lese om kildebruk og fotobruk i media, og selvfølgelig gleder jeg meg til jeg kan kalle meg selv for student. Å, så stor jeg er blitt! Ferien er altså snart over, og det er jammen på tide. Jeg har hatt for lang ferie, så det blir godt at både studier og jobbing begynner i neste uke. I neste uke åpner bassenget igjen, og jeg skal selvfølgelig være badevakt i år også. Helt til magen blir umulig å stupe med, selvfølgelig. (Ingen fare enda. Magen er ikke akkurat superstor. Hurra for 17 uker i dag, forresten! Ikke lenge til ultralyd nå. Gleder meg, gleder meg!)

>

Nå skal jeg straks på fest. Venter bare på Nora, som må komme seg fra et annet vorspiel til meg. Deretter går vi hele veien inn til naboen. Naboen bor i samme hus som oss, så det blir ikke lange veien å gå. Vet ikke om jeg er velkommen, men det driter jeg i. Regner med jeg er det, for det finnes ingen grunn til at jeg ikke skal være det. Dessuten kan jeg likså godt være der som her. Jeg hører musikken minst like godt herfra, og jeg er sikker på at jeg kan høre alkoholen renne nedover halsene til en hel gjeng med glade, fulle mennesker. Med andre ord; jeg hører nok til å miste evnen til å ha det gøy alene her hjemme. Jeg vil heller være med på moroa, selv om jeg selvfølgelig må forholde meg edru. Nå må Nora komme snart, for nå spilles det svensktopper for fullt der inne. (Hjelp?)

>

Dagen skal vel kanskje ikke feires med fyll og fanteri som i fjor, men i år blir det heller en liten shoppingtur til Hitra med Nora. Det blir minst like gøy, det er jeg sikker på.

Bursdager er egentlig ikke like gøy som det var da jeg for eksempel fylte syv. Da var dagen preget av sjokoladekaker formet som både fotballbaner og kattepuser, og det var alltid skattejakt i hagen med spennende rebuser. «Skatten» var en svær godtepose. Alltid like forutsigbart, men alltid like spennende. Jeg savner det. Dermed skal jeg plage Kaj til å lage en rebus til meg i morgen. Jeg har kanskje blitt nitten år, men jeg vil fremdeles finne skatten. Hvem sier at bursdagen min ikke kan bli som før? Min bursdag skal bli fantastisk! Lenge leve gamle tradisjoner!>

>

Seksten uker, og ting begynner å forandre seg fra «ubeskrivelig rart» til «rart» og «virkelig». Med andre ord; det går fremover. Da jeg var yngre var jeg fast bestemt på å aldri få barn. Ekle, plagsomme snørrunger var ikke noe for meg. Jeg likte ikke så mange av de andre barna på barneskolen. Det var alltid noe å pirke på hos dem. For eksempel jenta som helt enkelt bare var skikkelig teit. Eller jenta som ingen kunne stole på. Eller jenta som tissa på seg. Eller gutten som løp tulling etter alle og enhver, bare for å slå. Eller den feite ungen som spiste fem brødskiver med nugatti til lunsj. Eller jenta som pillet nese i hver time, og spesielt i matfriminuttene da alle burde ha matlyst. Å se snørrflak falle ned på de tørre brødskivene til denne jenta fikk oss alle til å droppe maten. Alle uten om Snørrjenta. Hun spiste maten sin, som bestod av brødskiver med lettere «delikat» pålegg, som om det var det naturligste i verden.

Ja, jeg mistet tidlig lysten på å få barn. Det fantes ikke snille barn da jeg var yngre. Hadde ikke Julenissen vært en mann av tomme trusler, så hadde han nok faktisk gitt alle barna pakker med askeklumper i. Det er jeg sikker på. Jeg var ikke et av disse barna. Jeg var vel kanskje den eneste snille. Den eneste som ingen kunne pirke på. Jeg kunne selvfølgelig satse på at mine gode gener ville redde barnet mitt fra å bli en av disse ekle drittungene, men det var like usikkert som å tippe i lotto. Mest sannsynlig kom resultatet til å bli svært uheldig, og det var en sjanse jeg ikke var villig til å ta. Dermed skulle jeg bestemt ikke ha barn.