Prøver å få til et bilde av meg selv som jeg ikke hater, men jeg burde vel heller tatt på en parykk og masse sminke, så hadde jeg kanskje følt meg som noen andre enn meg selv.
Jeg er stressa, sliten og lei. Selvtilliten er på bånn, det er vel det aller første jeg merker i dårlige perioder. Jeg liker ikke meg selv, jeg syns ikke jeg er fin, ikke slank nok, ikke trent nok, ikke bra nok. Jeg hater håret mitt, jeg hater linjene i panna, jeg hater trynet mitt. Ja, jeg er nok i en litt nedadgående periode nå, hvor jeg gråter mer enn jeg gjør til vanlig, og det kommer helt plutselig, og forsvinner like plutselig. Jeg kjenner godt igjen det bipolare i det, og selv om det skremmer meg mye fremdeles, så skremmer det meg kanskje ikke like mye som det gjorde før. Jeg kjemper i mot, jeg trener, jeg prøver å ikke henge meg opp i alt det negative som fort tar så mye plass, og jeg har et stort håp om en bedre dag i morgen. Ting skal ordne seg, ting skal komme på plass, jeg skal klare å utrette noe – etterhvert. Og dessuten må jeg huske å sette pris på alt det gode jeg har og, her og nå, for det er heldigvis mye – selv om jeg kanskje er litt for flink til å glemme det litt for fort.
Det er jo januar, og det betyr jo overfylte treningsentre og mange nyttårsforsett som går på trening og vekt. Og det er egentlig helt greit. Altså, det er ikke uvanlig å sitte hjemme i sofaen og tenke «imorra skal jeg begynne! Da skal jeg på trening». Jeg har sagt det lenge selv nå, at jeg skal bli sprek igjen – slik jeg var før! Fitness-Drea, liksom. Hun skal opp og frem! Men så har det blitt mange ord og lite handling, fordi motivasjonen kommer og går. Fordi det er tungt å komme i gang. Fordi det ikke frister å treffe folk. Fordi det er mye mer komfortabelt å sitte hjemme, uten å måtte slite seg ut – hverken fysisk eller psykisk. Og det er helt greit! Det er ikke flaut å starte året med et løfte til seg selv om å trene mer, bli sprekere, og holde seg i form. Det er da helt supert, er det ikke?! Tommel opp til alle oss som ønsker å starte året litt sprekt!
Jeg er mer motivert enn på lenge, og i dag har jeg og søstersen planlagt morgendagens trening for bein og rumpe. Siden vi skal på treningsenteret sammen i morgen, orka jeg ikke dra dit i dag, men i stedet tok jeg ei lita økt her hjemme på stua. Jeg har lagt min elsk på øvelsen burpees, og da jeg fant denne burpee-challengen, ble jeg skikkelig glad! For det er fremdeles ikke hver dag jeg takler et overfylt treningssenter, og det er dessuten ikke nødvendig å dra dit hver dag heller, og da er burpees helt supert! Man trenger ikke allverden til plass å gjøre det på, og man blir virkelig sjukt sliten. Så nå er jeg skikkelig motivert for denne burpee-challengen! Burpees hver dag! På forhånd beklager til de som bor under leiligheten vår … Haha!
Disse Timberland-skoene var på salg på Louds (halv pris!), og da jeg sa til Vegard at jeg bare måtte kjøpe meg disse når de er på halv pris, sa han bare «du kan få dem av meg!», og vipps, så var det sko på vei i postkassa. Heldig jeg er! Nå er Vegard på jobb, så jeg tenker jeg skal prøve å «jobbe» litt selv og, siden jeg sitter her hjemme uansett. Jeg skal prøve å skrive litt, så får vi se hva det blir til. Føler meg ikke akkurat superkreativ og sprudlende, haha. Hugs.
Gry og søstersen kom til oss og spiste middag, før vi gikk de få meterne bort til naboen på fest. Klokka tolv gikk vi ut for å se raketter, og så startet vi altså året med god stemning og mange nyttårsklemmer. I fjor jobbet jeg jo på nyttårsaften, som vekter, og året før var jeg bare hjemme alene uten å gjøre noe som helst. Det føles bedre å feire sammen med noen, spesielt så gode mennesker som disse her! 2018 er over, og jeg håper 2019 kan bli et helt greit år. God nyttår, alle!
I år solgte jeg speilreflekskameraet mitt, og kjøpte inn et Olympus PEN i stedet. Her var jeg, Jannicke og Gina ut og tok et par øl og spilte Cards against humanity på WorkWork i Trondheim. Kos!
Vi ble hundeeiere til verdens fineste Bosse!
Familie har vært viktig også i år – selvfølgelig. Her er bror, Vilja og meg.
Og Gina og Vilja!
Og Vegard, selvfølgelig!
Det har også blitt en god del poker dette året, blant annet i Dublin, Tallinn, Marbella, Stokke, Zagreb og Praha.
Årets høydepunkt var nok antagelig å få bokavtale med Spartacus Forlag om Psykehus!
… Ehm. Ja. Meg, da. Bare for at jeg syns bildene er kule! Jeg har ikke vært så flink på å trene dette året. Det har vært ganske så av og på, og selv om jeg for det meste føler meg som en tjukk flodhest, er det viktig å sette pris på kroppen sin. Da hjelper det med noen bilder hvor den ikke ser så verst ut!
Sommeren kom, og det ble noen turer til Solsiden i Trondheim for en utepils eller to, her med Tonje.
Jeg har så lyst på fler tatoveringer! Jeg aner ikke hva eller hvor jeg vil ta min neste, men jeg kommer helt sikkert til å ta en ny eller to i løpet av året. Det har jo blitt sånn de siste årene. Det blir alltid en ny tatovering! Jeg har jo mer enn nok ledig plass fremdeles, så … det er bare å fortsette med avhengigheten! Jeg har lyst til å ta en på den andre siden av halsen, jeg vil lage sleeve, jeg vil ha mer på lårene, jeg vil ha på brystet … jeg vil ha overalt, egentlig. Tatoveringer er så meg. Jeg føler jo faktisk det mangler noe på kroppen min, på steder der jeg ikke har noen enda. Jeg føler meg ikke helt som meg selv før de er på plass, på en måte. Sånn var det med tatoveringa på halsen. Den måtte på plass, så jeg kunne føle meg rett, liksom. Det er litt vanskelig å forklare! Haha, jeg har jo til og med lyst på tatovering over det ene brynet, men hver gang jeg nevner det, så får jeg store protester fra alle jeg sier det til. Det gir meg jo ikke mindre lyst. Jeg har jo alltid vært litt sånn. Kjerringa mot strømmen. Men, det blir ikke tatovering over brynet med det første i alle fall. Jeg har mange andre steder å fylle før det eventuelt skjer.
Jeg har alltid elsket å lese. Jeg var ikke gammel da jeg skrev min første fortelling heller, det var før jeg begynte på skolen, og da skrev jeg en historie om en rev og en grevling som bodde i skogen. Den var selvfølgelig full av skrivefeil, men den var allikevel lesbar, og siden den gang har jeg elsket å skrive. Norsk var favorittfaget på skolen, og de dagene vi hadde norsktentamen var alltid drømmedager for meg. Ikke for at vi fikk ha med brus og godteri på skolen, men for at jeg fikk bruke en hel dag på å skrive. Godteriet var bare en bonus, noe som gjorde skriveprosessen enda hyggeligere. For det er noe med det. Kosen med det. Å sitte i sofahjørnet med en kopp te og litt sjokolade, liksom, og enten lese en god bok eller skrive noe selv, det er så utrolig godt!
Peder Kjøs – Berøring, Drea Karlsen (ehe, meg selv, haha) – Psykehus og Else Kåss Furuseth – Else går til psykolog, og selvfølgelig – en enhjørningskopp med teBoka mi kan kjøpes her.Boka mi kan kjøpes her.
Jeg fikk «Else går til psykolog» i julegave av søstersen, og jeg er allerede godt i gang. Det er jo en bok som passer meg perfekt – det er jo et tema jeg både kjenner godt til og er veldig engasjert i. Jeg har ikke lest ut boken helt enda, men av det jeg har lest til nå, så tenker jeg at det er sånn et pasient-psykolog-forhold skal være. Det er fine samtaler, det er gode temaer og gode poenger, og … vel, ja. Jeg får inntrykk av at psykologen er god i jobben sin! Det er jo ikke så lett å finne en behandler man kommer godt overens med, og det er vel kanskje – etter min mening – det viktigste man må etablere med en terapeut. Tillit. Først når man har tillit til behandleren, kan man skape samtaler som gir noe. Og for å skape tillit, kreves det en liten dæsj kjemi. At man kommer overens. At man snakker det samme språket, at man forstår og respekterer hverandre. Jeg må også rose Else for åpenheten, for det hun gjør for å prate høyt om psykiske lidelser og selvmord, og måten hun gjør det på. Er det mulig å ikke like Else? For ei fantastisk dame! Jeg gleder meg til å lese videre i boka i sofahjørnet mitt, med en kopp te og en sjokoladebit eller to. ♥ Kanskje får jeg til å skrive noe nytt selv etterhvert også, men siden jeg for øyeblikket ikke kommer noe sted, får jeg heller bruke tid på å lese. Det er vel den beste form for research, er det ikke?
Jeg er så lei av internett! Jeg er så lei av sosiale medier, av influencere og bloggere, av Instagram, av perfeksjon, av misunnelse, av bitterhet, av selvhat. Jeg er så lei av å se på andre og tenke «perfeksjon», og jeg er så lei av å se i speilet og kun se de tingene som gir næring til kjipe følelser og selvforakt. Jeg er så lei av å ikke lenger ha en stor drøm, ikke et stort mål, ikke noe å jobbe mot. Jeg har ikke lenger ambisjoner. Jeg jobber ikke lenger for noe, jeg jobber ikke mot noe.
Jeg har lyst til å blogge. (Jeg har lyst til å føle meg bra. Være noe eller noen, kanskje?) Jeg har lyst til å skrive. En bok til, fiksjon, noe så jeg kan kalle meg en ordentlig forfatter. Bevise at jeg duger. Bevise at jeg kan få til noe jeg virkelig vil. Men … jeg har ingenting å blogge om. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive bok om. Jeg kommer aldri ordentlig i gang. Det føles dessuten teit å drømme om å skrive en bok til. For duger jeg egentlig? Kan jeg? Er jeg god nok, eller har jeg egentlig ikke sjans? Burde noen være som strenge-Tor i Idol og fortelle meg at det er fint at jeg liker å skrive, men at den store scenen ikke er skapt for meg? At det ikke er ment at skrivinga mi skal deles, men kun være noe jeg gjør for egen gledes skyld? Er jeg hun som stiller opp på scenen med et håp om å vinne Idol, men som alle synes synd på? Hun som driter seg ut, hun alle ler av?
Noen føler kanskje at tiden går fort når hverdagen er fylt av jobb, skole, familie og ambisjoner, men jeg syns tiden går mye fortere når man ikke gjør noe som helst. Da blir man bare eldre, uten at man egentlig kommer noe sted. Man sløser med tid, sløser med hverdagen, og det føles som at tiden virkelig bare flyr avgårde. Jeg er med, men allikevel så står jeg igjen. Skjønner noen hva jeg mener? Ah, jeg trenger noe. Jeg vet bare ikke hva. Haha, nå høres jeg i grunn skikkelig deppa ut, og det er jeg heldigvis ikke, men jeg er bare litt … tom, kanskje? Kanskje bør jeg sette meg ned og skrive en liste. Lage meg noen oppnåelige mål, noe jeg kan klare. Anyways, nå skal vi straks ta båt hjem til Trondheim igjen. Så var altså også denne jula over. Det er godt å være borte, men det blir jammen godt å komme hjem igjen og. Hugs!
Her kommer litt obligatoriske julebilder. Haha, jeg syns egentlig julebilder er dritkjedelig å ha på bloggen, for dette er jo så standard som du får det, men … jeg poster allikevel. Sånn som alle andre. (Lurer på hvor mange bilder jeg har sett av familier foran juletreet i år? Mange!) Det er jo fint å ha, sånn for å sette i fotoalbumet og ha som minner, men vi trenger jo egentlig ikke dele det med hele verden, for lets be honest; who the fuck cares? Haha, anyways, Bosse i front er magisk, da! Det var i alle fall en veldig fin julaften, og jeg fikk fine gaver som jeg setter stor pris på. Jul er fint. Jeg håper barna får like gode juleminner som jeg har fra da jeg var barn.
Håper dere også har hatt en fin julaften! God jul videre.
Det beste med vinteren, sånn jevnt over, er at det er så utrolig koselig med masse lys i bygatene. Nordre er helt herlig i desember! Jeg stemmer for at julelysene bare kan henge året rundt, jeg. Det er så fint, og det gjør meg pittelitt gladere uansett hvordan humøret er. Okei, kanskje er det ikke akkurat billig å bruke så mye strøm hele året rundt, men … glede er da vel verdt det, eller? Haha! Anyways, nå skal jeg løpe til bussen for å hente Vilja. Endelig! I dag starter juleferien, dere. (Ferie fra … ingenting. Ferie er ferie uansett, si.) Tid med familie er det beste med ferie. God jul! (Og ja, forresten! Bloggen har fått en liten makeover. Hva syns du?)
