Gry og søstersen kom til oss og spiste middag, før vi gikk de få meterne bort til naboen på fest. Klokka tolv gikk vi ut for å se raketter, og så startet vi altså året med god stemning og mange nyttårsklemmer. I fjor jobbet jeg jo på nyttårsaften, som vekter, og året før var jeg bare hjemme alene uten å gjøre noe som helst. Det føles bedre å feire sammen med noen, spesielt så gode mennesker som disse her! 2018 er over, og jeg håper 2019 kan bli et helt greit år. God nyttår, alle!
I år solgte jeg speilreflekskameraet mitt, og kjøpte inn et Olympus PEN i stedet. Her var jeg, Jannicke og Gina ut og tok et par øl og spilte Cards against humanity på WorkWork i Trondheim. Kos!
Vi ble hundeeiere til verdens fineste Bosse!
Familie har vært viktig også i år – selvfølgelig. Her er bror, Vilja og meg.
Og Gina og Vilja!
Og Vegard, selvfølgelig!
Det har også blitt en god del poker dette året, blant annet i Dublin, Tallinn, Marbella, Stokke, Zagreb og Praha.
Årets høydepunkt var nok antagelig å få bokavtale med Spartacus Forlag om Psykehus!
… Ehm. Ja. Meg, da. Bare for at jeg syns bildene er kule! Jeg har ikke vært så flink på å trene dette året. Det har vært ganske så av og på, og selv om jeg for det meste føler meg som en tjukk flodhest, er det viktig å sette pris på kroppen sin. Da hjelper det med noen bilder hvor den ikke ser så verst ut!
Sommeren kom, og det ble noen turer til Solsiden i Trondheim for en utepils eller to, her med Tonje.
Jeg har så lyst på fler tatoveringer! Jeg aner ikke hva eller hvor jeg vil ta min neste, men jeg kommer helt sikkert til å ta en ny eller to i løpet av året. Det har jo blitt sånn de siste årene. Det blir alltid en ny tatovering! Jeg har jo mer enn nok ledig plass fremdeles, så … det er bare å fortsette med avhengigheten! Jeg har lyst til å ta en på den andre siden av halsen, jeg vil lage sleeve, jeg vil ha mer på lårene, jeg vil ha på brystet … jeg vil ha overalt, egentlig. Tatoveringer er så meg. Jeg føler jo faktisk det mangler noe på kroppen min, på steder der jeg ikke har noen enda. Jeg føler meg ikke helt som meg selv før de er på plass, på en måte. Sånn var det med tatoveringa på halsen. Den måtte på plass, så jeg kunne føle meg rett, liksom. Det er litt vanskelig å forklare! Haha, jeg har jo til og med lyst på tatovering over det ene brynet, men hver gang jeg nevner det, så får jeg store protester fra alle jeg sier det til. Det gir meg jo ikke mindre lyst. Jeg har jo alltid vært litt sånn. Kjerringa mot strømmen. Men, det blir ikke tatovering over brynet med det første i alle fall. Jeg har mange andre steder å fylle før det eventuelt skjer.
Jeg har alltid elsket å lese. Jeg var ikke gammel da jeg skrev min første fortelling heller, det var før jeg begynte på skolen, og da skrev jeg en historie om en rev og en grevling som bodde i skogen. Den var selvfølgelig full av skrivefeil, men den var allikevel lesbar, og siden den gang har jeg elsket å skrive. Norsk var favorittfaget på skolen, og de dagene vi hadde norsktentamen var alltid drømmedager for meg. Ikke for at vi fikk ha med brus og godteri på skolen, men for at jeg fikk bruke en hel dag på å skrive. Godteriet var bare en bonus, noe som gjorde skriveprosessen enda hyggeligere. For det er noe med det. Kosen med det. Å sitte i sofahjørnet med en kopp te og litt sjokolade, liksom, og enten lese en god bok eller skrive noe selv, det er så utrolig godt!
Jeg fikk «Else går til psykolog» i julegave av søstersen, og jeg er allerede godt i gang. Det er jo en bok som passer meg perfekt – det er jo et tema jeg både kjenner godt til og er veldig engasjert i. Jeg har ikke lest ut boken helt enda, men av det jeg har lest til nå, så tenker jeg at det er sånn et pasient-psykolog-forhold skal være. Det er fine samtaler, det er gode temaer og gode poenger, og … vel, ja. Jeg får inntrykk av at psykologen er god i jobben sin! Det er jo ikke så lett å finne en behandler man kommer godt overens med, og det er vel kanskje – etter min mening – det viktigste man må etablere med en terapeut. Tillit. Først når man har tillit til behandleren, kan man skape samtaler som gir noe. Og for å skape tillit, kreves det en liten dæsj kjemi. At man kommer overens. At man snakker det samme språket, at man forstår og respekterer hverandre.
Jeg må også rose Else for åpenheten, for det hun gjør for å prate høyt om psykiske lidelser og selvmord, og måten hun gjør det på. Er det mulig å ikke like Else? For ei fantastisk dame! Jeg gleder meg til å lese videre i boka i sofahjørnet mitt, med en kopp te og en sjokoladebit eller to. ♥ Kanskje får jeg til å skrive noe nytt selv etterhvert også, men siden jeg for øyeblikket ikke kommer noe sted, får jeg heller bruke tid på å lese. Det er vel den beste form for research, er det ikke?
Jeg er så lei av internett! Jeg er så lei av sosiale medier, av influencere og bloggere, av Instagram, av perfeksjon, av misunnelse, av bitterhet, av selvhat. Jeg er så lei av å se på andre og tenke «perfeksjon», og jeg er så lei av å se i speilet og kun se de tingene som gir næring til kjipe følelser og selvforakt. Jeg er så lei av å ikke lenger ha en stor drøm, ikke et stort mål, ikke noe å jobbe mot. Jeg har ikke lenger ambisjoner. Jeg jobber ikke lenger for noe, jeg jobber ikke mot noe.
Jeg har lyst til å blogge. (Jeg har lyst til å føle meg bra. Være noe eller noen, kanskje?) Jeg har lyst til å skrive. En bok til, fiksjon, noe så jeg kan kalle meg en ordentlig forfatter. Bevise at jeg duger. Bevise at jeg kan få til noe jeg virkelig vil. Men … jeg har ingenting å blogge om. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive bok om. Jeg kommer aldri ordentlig i gang. Det føles dessuten teit å drømme om å skrive en bok til. For duger jeg egentlig? Kan jeg? Er jeg god nok, eller har jeg egentlig ikke sjans? Burde noen være som strenge-Tor i Idol og fortelle meg at det er fint at jeg liker å skrive, men at den store scenen ikke er skapt for meg? At det ikke er ment at skrivinga mi skal deles, men kun være noe jeg gjør for egen gledes skyld? Er jeg hun som stiller opp på scenen med et håp om å vinne Idol, men som alle synes synd på? Hun som driter seg ut, hun alle ler av?
Noen føler kanskje at tiden går fort når hverdagen er fylt av jobb, skole, familie og ambisjoner, men jeg syns tiden går mye fortere når man ikke gjør noe som helst. Da blir man bare eldre, uten at man egentlig kommer noe sted. Man sløser med tid, sløser med hverdagen, og det føles som at tiden virkelig bare flyr avgårde. Jeg er med, men allikevel så står jeg igjen. Skjønner noen hva jeg mener? Ah, jeg trenger noe. Jeg vet bare ikke hva. Haha, nå høres jeg i grunn skikkelig deppa ut, og det er jeg heldigvis ikke, men jeg er bare litt … tom, kanskje? Kanskje bør jeg sette meg ned og skrive en liste. Lage meg noen oppnåelige mål, noe jeg kan klare. Anyways, nå skal vi straks ta båt hjem til Trondheim igjen. Så var altså også denne jula over. Det er godt å være borte, men det blir jammen godt å komme hjem igjen og. Hugs!
Her kommer litt obligatoriske julebilder. Haha, jeg syns egentlig julebilder er dritkjedelig å ha på bloggen, for dette er jo så standard som du får det, men … jeg poster allikevel. Sånn som alle andre. (Lurer på hvor mange bilder jeg har sett av familier foran juletreet i år? Mange!) Det er jo fint å ha, sånn for å sette i fotoalbumet og ha som minner, men vi trenger jo egentlig ikke dele det med hele verden, for lets be honest; who the fuck cares? Haha, anyways, Bosse i front er magisk, da! Det var i alle fall en veldig fin julaften, og jeg fikk fine gaver som jeg setter stor pris på. Jul er fint. Jeg håper barna får like gode juleminner som jeg har fra da jeg var barn.
Håper dere også har hatt en fin julaften! God jul videre.
Det beste med vinteren, sånn jevnt over, er at det er så utrolig koselig med masse lys i bygatene. Nordre er helt herlig i desember! Jeg stemmer for at julelysene bare kan henge året rundt, jeg. Det er så fint, og det gjør meg pittelitt gladere uansett hvordan humøret er. Okei, kanskje er det ikke akkurat billig å bruke så mye strøm hele året rundt, men … glede er da vel verdt det, eller? Haha! Anyways, nå skal jeg løpe til bussen for å hente Vilja. Endelig! I dag starter juleferien, dere. (Ferie fra … ingenting. Ferie er ferie uansett, si.) Tid med familie er det beste med ferie. God jul!
(Og ja, forresten! Bloggen har fått en liten makeover. Hva syns du?)
Kjole fra byoungfroya.no, belte fra Cubus, jakke fra Ebay, sko (på salg!) fra nelly.com
Dette er i grunn en kjole som er veldig utypisk meg, men med et bredt belte i midja og en gul (fake) skinnjakke, så syns jeg faktisk kjolen er ganske så kul! Du finner den hos B-YOUNG Frøya, se link under det siste bildet.
I går og i dag fikk jeg gjort unna de aller fleste julegavene, så nå er det snart juleferie. I morgen kommer Vilja, og på lørdag reiser jeg, Viljis, Vegard og Bosse til Frøya for å feire jul der, sammen med mamma, Brynjulf, søstersen og hennes tre barn. Det blir digg! Jul er alltid koselig når man feirer med barna. I fjor var jo Vilja hos pappaen sin, og mamma og B. var bortreist, så det ble en ganske annerledes og lite «julete» jul på oss, haha. Desto bedre føles det med ordentlig jul i år. Tipper Bosse gleder seg også, til å løpe fritt i «hauan» på tur. Det blir kos!
I det siste har jeg tenkt mye på alle valgene vi tar i livet, og hvor viktige hvert og ett av dem føles. Det gir meg jo selvfølgelig masse angst og stress, for når man først begynner å tenke på at man kun lever en gang, og at alle valgene man tar har konsekvenser i det ene livet man har å leve, så får man jo litt … prestasjonsangst? Fremtidsangst? Livsangst? Dødsangst? Alt på en gang, kanskje. Jeg er så redd for å leve, og det har jeg egentlig vært i perioder så lenge jeg kan huske. Jeg er redd for å ta feil valg, for å ende opp på feil sted. Jeg er så redd for å angre. Angre på det jeg gjør, angre på det jeg ikke gjør, og samtidig er jeg redd for at det jeg velger blir feil uansett hva jeg velger.
Kanskje tenker jeg så mye på dette fordi jeg ikke gjør så mye. Ikke har noen mål, ikke har noen ambisjoner eller drømmer. Eller, vel, ikke noen jeg gjør noe med, i alle fall. Jeg har et par drømmer der et sted, men de føles så uoppnåelige, så … ja, jeg sier det samme som i et tidligere innlegg; «instead I sleep». Jeg tror jeg må komme i gang med noe. Et prosjekt, sette meg noen spesifikke mål, jobbe litt. Med et eller annet, uansett hvor vanskelig det er og hvor uoppnåelig det virker.
Jeg er i gang med en liten makeover på bloggefronten, og det er vel en start, I guess. Det er ikke allverden, men så har jeg ikke energi til allverden for tiden heller, så det passer fint. Total makeover på bloggen, så jeg kanskje får litt lyst til å blogge litt igjen. Det er da noe å drive med, i det minste – om enn lite og ubetydelig.
Hei, alle! Jeg har egentlig bare lyst til å prate litt om boka mi, jeg. Og foredrag! Og debatter og alt annet som har med psykisk helse å gjøre, som jeg så veldig gjerne vil bidra med. Mental helse er så viktig, og etter alle disse årene som pasient, så er det selvfølgelig et tema jeg både kjenner godt til og mener mye om. Jeg har erfaringer, både på godt og vondt, som kanskje er verdt å dele. Jeg har hatt et par foredrag etter at boken min kom ut, og nå nylig ble jeg booket til enda et! Jeg skal holde foredrag på årsmøtet til Mental Helse på Levanger, og det gleder jeg meg utrolig til. Det føles godt å bidra med noe, gjøre noe. Si noe. Dele noe. I en ellers så ganske kjedelig og rolig hverdag uten jobb eller sosiale greier, er det godt å kunne føle seg litt … nyttig. Så, det jeg ville si var egentlig at om du eller noen du kjenner trenger foredragsholdere om mental helse/psykisk sykdom etc., så er jeg veldig åpen for en prat om akkurat det! Det er absolutt noe jeg vil gjøre mer av i tiden som kommer.
Jeg hadde jo et slags «foredrag» sammen med en av mine gamle behandlere. Han som er nevnt i boken, han som virkelig var med på å hjelpe meg. Sammen hadde vi en samtale foran 50-60 psykologistudenter. Temaet var suicidrisiko, og det virka som om studentene likte opplegget! Man merker raskt om noen følger med eller ikke. Man merker fort om interessen dabber av, eller om noen mener det er totalt uinteressant. Sånn var det ikke. Jeg fikk inntrykk av at pasientene … ehe, jeg mener STUDENTENE (haha, woops) syntes det var veldig interessant, og jeg fikk også inntrykk av at de satte pris på å få høre om reelle erfaringer – og ikke bare «vanlig» teori. En pasients erfaringer er verdt mye. Dessuten var det veldig godt å få tilliten fra behandleren min! Han har ikke sett meg annet enn deprimert og innlagt. Allikevel nølte han ikke med å invitere meg med på en samtale foran så mange mennesker. Det sier jo litt om han og! Om hvordan han ser menneskene bak pasientene – selv om de er syke der og da. Og det er verdt så mye! (Det prata vi jo ganske mye om i den samtalen og, forøvrig.)
Vel, det var det jeg ville si i dag. Jeg gleder meg til neste foredrag, og håper så inderlig det ikke blir mitt siste!