DK – Side 130 – Drea Karlsen

Drea april 17, 2013 Bildegalleri

Ei lita jente

Redigering: konverterer til sorthvitt. Gjør deretter skyggepartiene lysere, og midttonene mørkere i curves. Legger så på et lag som heter solid color. Velger fargen brun, gjør om til blending mode som heter «screen» og justerer opacity ned til det ser bra ut. Til slutt lager jeg et lag i gradient map som gir en lilla/brun-tone. (Bare å prøve seg frem med farger. Prøv med lilla til gul.)

Vilja i snapshot-moments på lekeplassen i helga. Bilder jeg ikke har overtenkt eller nøye planlagt. Bilder jeg bare har tatt. Et raskt trykk med kun et halvt øye for å se om jeg i det hele tatt treffer med fokusen. Bilder trenger ikke alltid være perfekte for at man selv skal like dem. Heldigvis. Og om ingen forstår noe av det jeg prøvde å forklare under bildet, så… Vel. Da beklager jeg. Jeg er verdens verste til å forklare. Da burde jeg vel heller bruke bilder, men det orker jeg ikke. Det ødelegger bloggens utseende å ha masse sånne screenshots fra photoshop. Ja, jeg er seriøs. Det ser jo ikke pent ut… Oh, come on. Its a shallow world. Det får vi bare leve med. Hugs.

Drea april 16, 2013 Bildegalleri

Eagle

Fly like an eagle.

Drea april 16, 2013 Bildegalleri

«Gjøre selv»

Det er sykt irriterende hvordan etterpåklokskap har en tendens til å være story of my life. Jeg mener… Det er ikke sikkert det bare er jeg som er en sånn, da. En sånn som aldri tror at man er som alle andre, og derfor ikke kan lære av andres feil. «Jeg gjør da ikke sånne feil. Så dum er jeg jo ikke.» Så kjører man på, da. Hvorfor har ikke noen skrevet en bok om alle åpenbare tabber man kommer til å gjøre i livet? De tabbene som mor alltid prøver å advare mot. Nei, vent. Jeg skjønner hvorfor. Ingen hadde kjøpt boka, for når man innser at man hadde hatt bruk for den, så hadde man ikke lenger hatt bruk for den allikevel. Er ikke det paradoksalt? «Denne boken trenger du, og den kunne spart deg for så mye trøbbel og smerte, men det kommer du aldri til å innrømme før det er for seint», lissom. Så… Irriterende.

Så man kjører altså på. Klampen i bånn på noe man tror er «min egen vei.» For eksempel så gleder man seg til å bli voksen så man kan bo for seg selv, være fri som fuglen og bestemme over egen økonomi. Være oppe så lenge man bare klarer og høre musikk så høyt at det ikke blir helt stille før tre timer etter at man har slått av alt som lager lyd.

Men så glemmer man å tenke på at det eneste man vet om penger, er at minst åtti prosent av månedslønna på trehundre kroner man fikk av mor og far, skulle gå til lørdagsgodteri (og de resterende tjue prosentene til fritidsklubben), og at ost er dyrt. Det er det man vet, for det er alt man har vært nødt til å tenke på tidligere. Mulig er det noen som pøser ut med en høylytt lektyre om nrk-lisens, skatt, moms, ekstreme boligpriser, høye renter, strømregninger og kommunale avgifter, men jeg tør banne på at det var verre snorkelyder i den timen enn på herrerommet på diabetesavdeling. Om feite diabetikermenn hadde hatt et eget rom å snorke på, da. Se det for deg. Use your imagination. Jeg har maaaaalt, jeg har malt et bilde med oooord! (Fun fact, hopp over om du ikke liker avsporinger; nå lo jeg høyt av meg selv for at jeg selv syns det der hørtes ut som noe forfatter Hans Olav Lahlum kunne ha sag. I fullt alvor og med lange vokaler.)

Men tilbake til saken. Uhm… Den avsporinga fikk meg helt på ville veier, faktisk. Det ble helt stopp. Så da tror jeg egentlig at jeg bare kaller dette del 1 av denne greia her, så satser vi på at del 2 er like rundt hjørnet. Kloke skal vi bli, men truth to be told; klokka er halv tre på natta, jeg har drukket fire redbull (sugarfree, selvfølgelig) og har attention span verre enn en valp på sin første ferd i en hage full av sommerfugler, snegler, kattepuser og vannspredere. Jeg sier det igjen; se det for deg, så slipper jeg å si mer, og jeg skal (endelig) holde kjeft.

Drea april 15, 2013 Bildegalleri

Hei, nybloggen

Så har jeg altså byttet blogg igjen. Her blir jeg forhåpentligvis ei stund! Det som er så fint er jo at alle poster og kommentarer bare henger på, så det er liksom ikke noe stress. Det eneste som er stress er vel at det ikke er så lett å henge med i svingene. Å huske adresse og alt det der. Men come on. Hvem prøver jeg å lure? Jeg har ikke akkurat vært noen aktiv blogger lately, og lesertallene er ikke der de en gang var. Så who cares? Kanskje er dette motivasjonen som trengs for å bli en superblogger igjen. Tilbake til topplistene, rosaliv og gratis gaver! (Vups, nei, det viste seg jo å ikke bli så gratis allikevel, siden skattekontoret plutselig – etter tre år som blogger – ville ha sin del.) Men uansett. Blogging blir det. Enten noen gidder å lese eller ei. Og du – fortell meg gjerne hva du syns om designet på bloggen nå. Og hva du ønsker å se av innlegg her. Si hva som skal til for at du velger å komme tilbake hit. Hugs!

Drea april 13, 2013 Bildegalleri

Lykkespreder

Vilja og jeg på bytur. Hotell, lekeplass, godteri, barne-tv, shopping, onkel Jørgen, gøy.

Jeg vet alle sier det. Jeg vet alle babler i vei – ustanselig – om hvor fine, smarte og supre barn de har. Hvor mye mer mening livet får når de blir foreldre. Hvor godt det er når fireåringen legger armene rundt halsen ens og sier «mamma, jeg elsker deg og du er den beste mammaen i hele verden». Jeg vet alle bare pøser ut om alt det der, og jeg vet hvor irriterende det er. Men allikevel er jeg bare nødt til å slenge meg på. For all del – jeg skal ikke male alt rosenrødt. Jeg er helgemamma. Annenhver helg får jeg være sammen med fireåringen min. Det er absolutt ikke nok, og hver dag er jeg redd for at hun, litt etter litt, skal miste den viktige, gode kontakten med meg. At hun, litt etter litt, skal glemme å sette pris på meg. Men nå skal jeg ikke gå mer innpå akkurat det der, for det er ikke poenget nå. Poenget er… Sånne dager som i dag. Det er poenget. Når Vilja først spør meg om jeg er glad, og deretter forteller meg at jeg er den beste mammaen i hverden. Sånne dager som i dag gjør livet faktisk mye mer meningsfullt. Dager som i dag setter ting i perspektiv. Det skyver vekk enhver bekymring om at jeg skal bli glemt som mamma. Dager som i dag gjør meg rosa innvendig og ut. Og da pøser jeg ut med det så mye jeg vil. For dager som i dag – det er ekstremt gode dagaer. Og gode dager jo intet mindre enn meninga med livet.

Drea april 12, 2013 Bildegalleri

Kveld i Fredrikstad

Fredrikstad i går kveld. Svanene trodde de skulle få mat, og ble sinte når de ikke fikk. Jeg derimot – jeg fikk mat og slipp å bli sur for mangel på det. Og nå er kursuka ferdig – for denne gang. Jeg har tre samlinger til, og det syns jeg erveldig greit. jeg liker kurs. Jeg kjenner inspirasjonen og motivasjonen bare strømme over. Okei, så var denne teksten et dårlig eksempel på akkurat det, men… Vi får se om neste innlegg ikke har noe mer vettugt i seg. I mens; so long.

Drea april 11, 2013 Bildegalleri

Opp en vegg

Her var jeg kanskje ikke helt fornøyd med å ikke komme helt til topps.

I påska prøvde jeg å klatre for første gang! Altså, jeg har jo klatret mye, jeg. I trær og berg og fjell og gardiner. Jeg og Nora (barndomsbestevenn) løy jo til hverandre da vi ble kjent. Jeg fortalte at jeg drev med klatring. For jeg hadde en klatredress, nemlig. Og det hadde jeg jo, for den hadde jeg funnet i en kiste i huset vi flytta inn i, som var nabohuset til farmora til Nora. Så sånn ble altså vi kjent, men det er ikke poenget nå. Poenget er denne klatredressen. Det var en dress med hanker på. Hanker til å feste tau og ting og tang i. Ikke vet jeg hva alt var til, men en ting var sikkert; den skulle brukes som bevismateriale A. (Bevismateriale B var mine klatreskills, som jeg bare håpte var gode nok til å overbevise, selv om jeg aldri hadde klatret noe særlig tidligere.) Jeg drev altså med klatring. Sa jeg. Men Nora ble ikke særlig imponert.
– Ja, det gjør da jeg og det!, var svaret hennes.
– Men jeg har drevet på med det i mange år, jeg. Og jeg har klatredress! Det har ikke du, parerte jeg.
– Har jeg vel! Men jeg har den ikke her hos farmor da, dumma. Da´ah. Jeg har den hjemme i Trondheim.
– Men… Jeg er flinkere enn deg, det vedder jeg på.
Så klatret vi i bergene. Små berg som antagelig var dritlette å klatre i, men hver gang vi nådde toppen så var vi mer hovne enn Petter Northug. Vi var dronninger på haugen. Vi var dritflinke og erfarne klatrere. Og allikevel prøvde jeg ikke å klatre ordentlig før påska i år – tjuetre og et halvt år gammel.

Og apropos det. Det var dritgøy! Jeg kom til toppen (noen ganger), men ble etterhvert jævla sliten i både armer og bein. Jeg kjente det i løpet av de få timene vi, altså jeg, Martin (som ikke er så glad i å bli postet bilder av på bloggen) og Kent (som jeg ikke har spurt om det er greit at han havner på bloggen), klatret. It waz fun. Jeg vil gjøre det igjen. Kanskje med en fin klatredress. Kanskje kommer jeg til toppen på alle forsøk da – og er dronning atter en gang.

Drea april 10, 2013 Bildegalleri

Norsk turist i Norge

Denne uka er jeg på journalistikk-kurs på IJ-senteret (Institutt for Journalistikk) i Fredrikstad, og i dag – på tross av at øynene kjempet en hard kamp for å holde seg åpne – gikk jeg en tur ut i det fine vårværet som er her sør. (Men jeg fant masse blader som ga meg høstfølelse, da! Bare se på bildet!) Hjemme får vi jo nesten ikke sånt vær før langt uti juni, så jeg følte det var min plikt å ta på meg vinterjakka (for temperaturen er fremdeles ikke helt våraktig), plukke opp kameraet fra kameraveska og tusle ut i en for meg ny og ukjent by. Turist i Fredrikstad. Jeg kan ikke noe for det, men jeg eier ikke skamvett (eller hva man kaller det). Jeg blir ikke flau av å være norsk turist i Norge, og jeg blir heller ikke flau av å snu kameraet mot mitt eget tryne, smile så falskt at det nesten ser ekte ut, og knipse i vei. Så det gjorde jeg. Og nå er øynene blitt trøtte igjen, men jeg drikker sukkerfri redbull som om det var vin og jeg var alkoholiker, hører deilig musikk og spiller nettpoker. Det høres kanskje trist ut – men når jeg får gjøre alt dette på en og samme dag, og det i tillegg er sol – så er det faktisk ikke så verst.

Jeg er litt rar sånn. Av og til så syns jeg sånne småting er verdt å glede seg både til og over. Andre ganger fnyser jeg bare, og skulle ønske jeg var helt andre steder. Det er det som er deiligst med å være borte fra hjemme. Uansett om det er på kurs eller om det er ferie. Det har den samme virkningen på meg. Jeg stresser ikke. Når jeg går rundt i ukjente omgivelser med musikk og kamera, så ønsker jeg meg ikke andre steder. Jeg stresser ikke hjemover for at det er så mange ting jeg heller bør og må gjøre. Den følelsen – den er priceless.

Og ja, helt til slutt; de forandringene jeg babla om før helga. De kommer. De er bare litt forsinka. Men jeg lover at det blir! Og jeg håper det blir bra. Jeg tror det. Jeg gleder meg i alle fall. Hugs!

Drea april 5, 2013 Bildegalleri

Å reise

Jeg er skikkelig dårlig på å pakke. Jeg får aldri med meg alt jeg skal ha med meg, og jeg lar alltid kofferten stå i minst to uker før jeg gidder å pakke ut når jeg har kommet hjem igjen. Og når jeg sier minst, så er det absolutt minst og tilhører sjeldenhetene. For det tar som regel fire-fem-seks uker.

Å pakke er ikke helt min sterkeste side. Jeg skal ha med meg alt jeg eier av klær og sko, så jeg slipper å angre på at jeg la igjen noe jeg plutselig fikk bruk for allikevel. Spesielt om det er fest involvert på reisen. Altså… Jeg er jente. Tro det eller ei. Jeg er ei jente som liker å pynte meg og føle meg fin, som de fleste andre. Jeg føler meg fort for tjukk i den trange kjolen om alt ikke stemmer (og om det stemmer eller ikke finnes det absolutt ingen retningslinjer for. Det er en fra tid til tid-greie), så løper jeg frem og tilbake foran speilet i ført det ene antrekket etter det andre, samtidig som jeg river meg selv i håret og banner for at jeg aldri ser så fin ut som jeg ønsker. Og det er da krisen kan oppstå. Når man er «jentete» på reise, og bare har pakket ned de forutsigbare plaggene. De plaggene man hadde planlagt å bruke, og ikke de man kanskje kan få bruk for. For det er de kanskje-plaggene… Det er de luringene man hater. Plagg man ikke helt vet hvordan man skal bruke. Plagg man kanskje ikke vet hva man skal matche med. Før man står foran speilet på et hotellrom med en altfor lett pakket koffert ved sin side og tenker «faen, nå skulle jeg hatt den og den og den og…»

Jeg er ikke så god på å pakke. For det første så har jeg ingen koffert. Det er jo første utfordring. Jeg må alltid løpe hjem til mamma og spørre pent om jeg kan låne en av henne. Og det får jeg jo, heldigvis. «Så liten den ser ut», er det første jeg sier. «Trenger du større, da?», spør mamma. Jeg tenker. Ser på kofferten. Tenker på alle klærne (og alle skoene, ikke minst). «Neida, det går helt sikkert fint. Heeeelt sikkert», sier jeg og overtaler meg selv i løpet av et nanosekund. Optimist. Egentlig kun for at jeg har det for travelt til å vente på at mamma skal lete etter den større kofferten, for jeg vil hjem å pakke så jeg kan bli ferdig med det før det er kveld og tv-tid og… Ja. Slappe av-tid.

Så da får jeg drasset denne kofferten hjem, da, og begynner pakkinga. Så bra det ser ut! Alle plaggene ligger så pent nedi kofferten. Aw, nesten litt søtt. Se, alle fine fargene! Plagg på plagg på plagg. Og sko. Fem par. Seks. Okei, syv. Må ha tøysko i alle farger også, må du vel skjønne. Bekymringa sniker seg innpå. Får jeg igjen denne, da…? Er det fysisk mulig?

Gjett svaret, da.

Om du tenker «neeeeeei», så har du faktisk helt…. feil. For det går. Om man setter seg på kofferten, bruker begge henda og drar så hardt at man blir både rød og svett i trynet. Da går det. I should know. Jeg har gjort det, gang på gang på gang.

Så var det altså gjort. Jeg har kommet så langt. Så langt, så bra. Kofferten er igjen (selv om det buler ut her og der), og jeg har tatt med alle klær jeg kommer til å bruke og alle klær jeg kanskje kommer til å bruke. Pluss et par ting jeg egentlig bare vet at jeg aldri kommer til å bruke. Klær som bare tar plass helt uten grunn. Men det hører jo med. (Rekk opp hånda den som noengang har pakket en hel koffert full av klær og brukt hvert eneste plagg. Ingen? Tenkte meg det.) Men det er jo først nå den største utfordringa (til nå) kommer. Nå skal man få med seg både koffert, databag, kamerabag og veske, uten å bli svett og jævlig på reisen. Også skal man holde orden i både bankkort, kontanter, mobil, høretelefoner i tillegg. Pust og pes, for et hersk. Spesielt når man ikke har bil og bor på en øy som tvinger en til å ta både buss, båt og mer buss før man kommer til nærmeste flyplass.

Så spoler vi fremover. Nå har vi vært på reise og hatt det så fint atte. Kanskje har vi vært på shopping og kjøpt litt klær også. Og det er da logistikken ikke lenger går opp – overhodet. De sier at de som har alt vil ha mer – men det gjelder helt klart ikke kofferten min. I should know that too, for jeg har prøvd. Flere ganger. Det har selvfølgelig ført til at glidlåsen har hoppet elegant av og latt kofferten stå åpen som en kjempemett krokodille som bare spyr ut overflødig næring. Grimasen min er omtrent lik som om det var det jeg så på og, når den fine, nye yndlingsgenseren plutselig ligger halvveis på gulvet og skaper assosiasjoner om krokodillespy. Så da… Vel, da er man screwed. Man får ikke igjen kofferten, og tar seg selv i å stappe en genser eller to ned i sidelomma på dataveska. Ohyes, det er sant. Jeg har gjort det òg. Og helt til slutt, så er vi der jeg startet innlegget; man er hjemme, og kofferten blir stående på soveromsgulvet helt til… Tja, helt til man – etter fire, fem, seks uker – finner det for godt å pakke ut.

Phew. Har jeg mer negativt om reise å komme med nå, mon tro? Jeg tror jeg er tom. For nå sitter jeg på båten med macen i fanget, musikk på ørene, folk rundt meg er på mute og jeg har vakker utsikt ut vinduet. Jeg har orden i alle sakene mine (enda – bank i bordet), og jeg får skrive dritt om hva jeg vil. Og jeg er snart i Drammen hos en av mine yndlingspersoner. Og det er helg. Da er ikke reise så ille allikevel, sånn helt egentlig – på tross av at jeg har skrevet en hel haug med paragrafer om hvor dritt det er, og kun denne ene om hvor greit det er. Enten er jeg over gjennomsnittet glad i å høre musikk så høyt at alle rundt blir satt på mute, eller så veier denne personen opp for all irritasjon og alt strev. Det ærlige svaret er: both.

Drea april 4, 2013 Bildegalleri

Instagram

Hvor skal du gå
når alle veier fører til en vegg

Det er lov til å følge meg på Instagram også. Der kalles jeg KaizerDrea. Check it out. Og hør Siri Nilsen – Alle snakker sant. Elsker teksten. Vakkert, vakkert. Og siden jeg snakket altfor mye om altfor lite i går, så stopper jeg nå. Hugs.