Da jeg var 14-17 år, skjedde det flere ting i livet mitt som var vondt og trist. Midt i ungdomstida, ei tid hvor man er i gang med å definere seg selv, ei tid hvor man blir kjent med seg selv på alle mulige måter. Det er ei veldig viktig tid, den der ungdomstida. Og om ting ikke går helt som de bør, så påvirker det en – både der og da, og på sikt.

Jeg trenger ikke gå så inngående på alt som var vanskelig i ungdomstida, men kortversjonen er: Da jeg var 14 år døde pappa av kreft etter veldig kort tid med sykdom. Jeg begynte å slanke meg, ble slank, men skjønte også at veien jeg var på vei ned ledet til spiseforstyrrelser, så jeg ble redd. Jeg begynte å spise igjen, og ble litt tjukk. Overvektig. Det ble mye festing og alkohol. Så ble jeg voldtatt. Kroppen fikk med andre ord gjennomgå mye. Ned i vekt, opp i vekt, traume. I ei tid hvor de aller fleste er usikre fra før. Samtidig ble familien vår litt … oppløst, kanskje, av at pappa døde. Det påvirka oss alle. Det gjør ikke ei tid, som i utgangspunktet kan være utfordrende, noe enklere.

Min løsning på alle disse tingene var nok ikke helt optimal. Det som slo meg da jeg ble gammel nok til å dra på fest, som i små bygder vil si 15 år og konfirmert, var hvor mange eldre, gifte menn som viet meg oppmerksomhet. Som ga meg komplimenter, som flørta, som mente jeg var sexy. Etterhvert viet jeg dem oppmerksomhet tilbake. Jeg trodde jo kanskje de likte meg, at jeg var litt spesiell, at det var noe med meg de ikke hadde sett før. At jeg var noen. At jeg var noe. At jeg var verdt noe om de ga meg oppmerksomhet. Men de var jo selvfølgelig bare gira på å ligge med ei ung jente som de kanskje så på som «uoppnåelig» på en eller annen måte. Noe helt annet enn kona de hadde hjemme. Noe spennende, noe litt «ulovlig». Jeg vet ikke.

Det som slår meg som både merkelig og skremmende i dag, er at mange av disse mennene som viet meg sånn oppmerksomhet, også var fedre til jenter selv. Jenter som idag er i gang med eller er ferdige med sin ungdomstid. Jeg lurer på om de noen gang har tenkt på at det finnes andre menn som dem. Eldre menn som har vært på fest med døtrene deres. Som er med på å bryte ned disse unge jentene. Som er med på å skitne til ungdomstida hvor de skal bli kjente med seg selv, sin kropp og sin seksualitet, og som er med på å sette jentas egenverdi opp mot akkurat det. Som også i noen tilfeller er med på å gjøre at unge jenter bruker sin egen kropp og sex som en måte å selvskade på, kanskje uten at de ser på det sånn selv – enda.

Nei, det er ikke ulovlig å ligge med 16 år gamle jenter, rettslig sett, selv om man er 40+ og gift. Man havner ikke i fengsel av det. Men moralsk sett? Tenker de egentlig over hva de gjør? Hvem de ligger med? Hva dette individet har opplevd? Hvor ung man er når man er 16-17 år? Hvor viktig denne tida egentlig er i et menneskes liv? Hvordan hun blir kjent med seg selv, kropp, seksualitet og verden generelt? Hvorfor denne unge jenta i det hele tatt vier interesse tilbake? Er det sunt? Er det fordi du, som 40 år gammel gift mann, er så uhorvelig kjekk at unge jenter ikke klarer å holde seg unna? Nei, høyst sannsynlig ikke. Antagelig har du møtt ei jente med et behov for noe hun ikke helt selv vet hva er enda. Kanskje har hun mye å takle. Kanskje lever hun i et kaos. Kanskje trenger hun noe, men en ting er sikkert; sex med deg, en gift, eldre mann som får henne til å føle seg som et objekt, er absolutt ikke det hun trenger. Du burde skamme deg, du som ikke er i stand til å tenke lenger enn det du gjør.

Jeg tenker ofte på alle de unge som sliter så mye at de skader seg selv, og også prøver å ta sine egne liv. Jeg har så lyst til å si noe til dem, lyst til å hjelpe – men jeg vet jo selv hvor vanskelig akkurat det er. Jeg har vært der selv, og selv om mange rundt meg sa «det kommer til å bli bedre!», så hadde jeg vanskelig for å tro på dem. Helt umulig, faktisk. Kanskje det ble bedre for andre – men for meg var det umulig. Det var fjernt, det var uoppnåelig, det var totalt urealistisk. Jeg trodde ikke jeg kom til å få det bedre noen gang, jeg trodde livet mitt alltid kom til å være så vondt og vanskelig å leve at jeg til slutt en dag skulle klare å gjøre slutt på det.

Men jeg tok feil. Det ble bedre. De hadde rett, alle de som sa at det kom til å bli bedre. At livet kom til å endre seg, på en eller annen måte, på et eller annet tidspunkt. Jeg tror jeg tenker på det omtrent hver eneste dag. Hvor takknemlig og glad jeg er for at jeg rakk å oppleve det. At jeg rakk å kjenne på forandringen, at jeg rakk å oppdage at ting blir bedre, at livet er verdt å leve og at det har mye å by på – selv om ting har vært jævla vanskelig og ulidelig vondt.

«Erfaring gir innsikt. Innsikt gir perspektiv. Perspektiv gir håp. Håp gir morgendagen mening.» – Utdrag fra etterordet i boka mi, Psykehus

De siste dagene har jeg fått høre om flere unge jenter som sliter veldig. Jeg får høre fra foreldrene deres, som er så redde for barna sine, som bare ønsker å hjelpe – men som ikke vet hvordan. Jeg kom også over NRKs sak om det mørke fellesskapet på sosiale medier, hvor unge mennesker deler bilder av selvskading og selvmordsforsøk, hvor de støtter hverandre, hvor de blir en del av et fellesskap, men også hvor de trigger hverandre og dytter hverandre nærmere og nærmere døden. Det blir en slags intern konkurranse om å være sykest. Desto sykere man er, desto mer populær blir man. Desto mer støtte får man. Desto viktigere blir man i fellesskapet. Og, er det egentlig så rart at det da eskalerer? Som psykisk syk faller man raskt utenfor alle andre fellesskap. Man er ikke i arbeid, man fullfører ikke skolegang, man mister etterhvert alle de friske sidene i livet. Psykdom bir en stor del av ens identitet og fellesskap, og det er da i det minste noe – og føles bedre enn ingenting.

Jeg er usikker på om jeg vil linke til saken, for selv om den er både god, vond og viktig, så føler jeg kanskje også at den kan være triggende. Min første tanke var «åh, jeg skulle jo også ha vært med i det fellesskapet for noen år siden, det hadde jo passet meg perfekt.» Og det er en ganske så skummel tanke. Jeg sitter her i dag, 30 år gammel, rimelig psykisk frisk, høygravid og glad i livet – og allikevel blir noe i meg trigget av saken. Jeg kan bare tenke meg hvordan jeg hadde reagert om jeg så denne saken for tre-fire år siden, da jeg var på mitt aller, aller sykeste. Jeg hadde nok oppsøkt miljøet. Og kanskje hadde jeg ikke vært like heldig da. Kanskje hadde jeg ikke fått muligheten til å sitte her i dag, 30 år gammel, rimelig psykisk frisk, høygravid og glad i livet.

Men samtidig er åpenhet viktig. Det er et viktig tema å snakke høyt om, og det er viktig for både foreldre og helsevesen å vite om et sånt fellesskap, og hvordan det påvirker. Det er viktig å prate om det! Grensen er hårfin og vanskelig, noe også NRK har skrevet en sak om her. For det ER vanskelig. Hva er til hjelp, hva kan forhindre, og hva gjør det motsatte? Hva trigger? Hva kan hjelpe de unge som sliter så veldig, og hva kan gjøre det motsatte? Jeg aner ikke. Jeg har ingen fasit.

Alt jeg vil er at de som har det så vondt at de føler livet ikke er verdt å leve. skal få det bedre. At de skal få kjenne på at det blir bedre. At de skal være like heldige som meg, som med små marginer fremdeles sitter her i dag og er takknemlig og lykkelig over å ha overlevd! Jeg skulle ønske det fantes noe jeg kan si eller gjøre som kan være verdt noe for dem! Som kan gi dem håp. For håp er så viktig. Uten håp har man ikke igjen så mye, og det farligste for en pasient er følelsen av å ikke lenger ha noe å miste.