Morgenstund
Tomine 3 år
Lillejenta som har blitt tre år. Hurra!
Et lite avbrekk fra hverdagen
Kidsa! To av dem, i alle fall. Jeg har hatt barnefri helg, noe som fremdeles føles litt godt og litt rart på samme tid. Det tar ikke lang tid før jeg savner dem EKSTREMT, men samtidig er det godt med et lite avbrekk og. Jeg absolutt elsker hverdagen, men å være alene med to små mesteparten av tiden er jo selvfølgelig også litt slitsomt til tider, så det å få en liten pause og kjenne på savn og glede over den kaotiske småbarnshverdagen er gull. Nå er jeg veldig klar for hverdagen igjen! Kos, lek, latter, gråt, stahet og selvstendighet i skjønn forening. Også gleder jeg meg veldig til Vilja også kommer neste helg. Kidsa, ass. De er livet mitt. De er alt som virkelig betyr noe. ELSK!
♥
En liten ballerina og en stor sparegris. ♥ Jeg har endelig fått Elliot i søvn ute i vogna for dagens dupp, og selv om jeg har en hel shitloads of «burde-burde» rundt meg her hjemme, prioriterer jeg heller en god frokost og litt tv, før jeg skal slenge meg nedpå og duppe litt selv. Alenemammatilværelsen, dere. Med to små og ei bikkje. I natt var vi våkne hele gjengen i typ to timer, og jeg trodde jeg skulle bli sprø. Jeg har vært litt småsjuk de siste dagene, og var så ekstremt trøtt at det gjorde vondt å sitte oppreist. Da skal altså begge to ha en skikkelig dårlig natt. TIPISK. Så, i dag får burde-burde bare ligge, så jeg får tatt igjen litt søvn. Gn!
Those precious moments
Hverdagen. Ikke oppstilt, ikke smil, ikke pynta. Ikke regissert. Bare meg og kameraet, og to nysgjerrige småbarn som hopper i senga til storesøster Vilja. Øyeblikk som er så hverdagslige at de er lett å overse. Eller, vel, ikke overse, men… øyeblikk som kanskje ikke regnes som verdt å ta bilder av? Vel, jeg elsker denne lille bildeserien. Disse øyeblikkene i hverdagen er fulle av så mye kjærlighet at jeg ikke har ord for det.
To små bjørner
To tette
En liten bildeserie av mine to små fra i går. Elliot nærmer seg året, og de begynner endelig å kunne leke litt sammen nå. Det er så godt å se at de ler sammen, hjertesmelt sa du?! Fy søren. Det blir vel bare mer og mer fremover og, nå som Elliot så smått har begynt å gå. Snart løper de rundt her begge to, haha! Det er 21 måneder mellom dem, og det har vært (og er) travelt til tider, men åh, så godt det er og! På lørdag kommer storesøster Vilja igjen, og da skal jeg prøve å få lurt med alle tre på noen bilder og. Gjengen! Beste gjengen for sure. ♥
Jumping for joy – en tittel jeg skrev før jeg skrev innlegget
Noen burde finne opp en duppeditt som leser tankene mine når jeg har lagt meg i senga på kveldstid, for det er da jeg skriver godt, inni hodet mitt. Ikke når jeg setter meg ned i sofaen med MacBooken i fanget for å faktisk skrive! Jeg trenger en duppeditt som leser tankene mine og lagrer dem i et ryddig word-dokument! Det hadde vært noe. I stedet ligger jeg altså der i mørket og forkorter så godt jeg kan i notater på telefonen, når jeg egentlig prøver å sove. Hvor vanskelig kan det være? Å finne opp en slik tankeleser-duppedings altså, ikke å skrive godt når man setter seg ned for å skrive – for det er faktisk helt klin umulig …
Er det ikke i grunn sånn det er med alt? Om du skal på shopping fordi du trenger en kjole til en spesiell anledning, kan du banne på at du ikke finner en eneste kjole du liker godt. Da finner du hundre gensere du liker i stedet, som du ikke kjøper, fordi du skal ha en kjole. Og når du er der for å kjøpe en genser, finner du faen ikke én eneste du liker lenger! Gjett hva? Da finner du KJOLEN. Kjolen med stor K. Som du selvfølgelig ikke lenger trenger.
Eller når man bare skal ha tre ting på butikken, og derfor tenker at man ikke trenger å skrive handleliste. Hvor vanskelig kan det være å huske tre ting, lissom? Så står man der da, mellom leverpostei og lettmelk på Rema1000 og ikke aner hva den tredje tingen var! Det. Er. Så. Sjukt. Irriterende.
Det er som om at man bare prøver for hardt, liksom. Og at universet da bare ler av deg. The joke is on you. Så derfor har jeg altså nå skrevet dette blogginnlegget med tittelen «Jumping for joy» og postet to bilder av Tomine, fordi jeg i utgangspunktet hadde planer om å skrive en fantastisk sjarmerende og morsom tekst om gledene ved å være mamma, eller gledene ved å være to og et halvt år og hoppe i sofaen når det egentlig ikke er lov. Sånn ble det ikke. Jeg skulle kjøpe kjole og endte opp med genser, jeg. Som jeg jo alltid gjør.
Bloggen med ni liv
Som tiden flyr! Her er mine to små, som ikke lenger er så små noen av dem. Jeg har bestemt meg for å ta opp blogginga igjen, fordi jeg vil skrive. Og ta fine bilder. Og dele det. Jeg lover at dette er det første og eneste skikkelig kjedelige blogginnlegget herfra, og derfor kan jeg heller ikke love særlig hyppig blogging – men jeg lover at det skal komme noe sporadisk her inne som skal være verdt tiden din (om du liker å lese, da. Eller se på bilder … fra livet mitt. Ehe). Jeg gleder meg i alle fall – og det holder i massevis!
A dog friend
<3 <3 <3
- Nyere innlegg
- 1
- 2
- 3
- 4
- 5
- 6
- 7
- Eldre innlegg