Å vite hvem man selv er, det er ikke en samlebåndsjobb. Det er ikke noe som bare går helt av seg selv hele tiden. Det er ikke noe man til og med kan gjøre i søvne med henda bundet fast på ryggen og nesa høyt i sky.

Å nei, nå gjorde jeg det igjen. Kommer med fasit. Tror jeg selv. (Viktig å ha med «tror jeg selv», hvis ikke hadde jeg jo gjort det enda en gang.) Jeg har i det siste lært at jeg ofte tror at alle andre tenker akkurat som meg, og at jeg alltid tror jeg tenker det som er både logisk og rett. Nå skal jeg derfor prøve å uttrykke meg litt annerledes; Det er ikke sikkert det er noe problem for dere andre, men jeg vet i alle fall ikke alltid hvem jeg verken er, er ment til å være eller vil være. For ja – man er som man er. På sett og vis. Men hadde det nå bare vært så enkelt. At man bare kan leve rett frem, uten å verken ta valg eller ansvar. At «jeg er som jeg er, deal with it» hadde vært svaret på alt. Det hadde vel hatt sine fordeler, men om «det enkle er ofte det beste» passer i dette tilfellet – det er jeg ikke så sikker på.

«Vær deg selv, for alle andre er opptatt» sies det. Både på folkemunne og på utallige «dette-bildet-er-så-fint-at-om-det-står-noe-smart-her-så-får-jeg-mange-likes-og-delinger»-bilder. Gjerne av to bakhoder med hår som blafrer i vinden på stranda. Eller et nærbilde av et øye med en rennende tåre eller to. Men uansett; hva om man ikke helt vet hvordan man skal være for å være seg selv, da? Enn om man helst bare vil være noen andre? Eller bare bruke argumentet «what he said» når noen spør om akkurat din mening, som så absolutt ikke er et argument overhodet. Peke bort på han eller hun som kom med en tale lenger enn beina til Paris Hilton og bare si «det var mange gode argumenter der, jeg er veldig enig» – ikke for at man nødvendigvis er det, men rett og slett for at man ikke vet hva man mener selv. «Jeg vet ikke» er liksom det dummeste man svarer, uansett hva det er snakk om.

Jeg spiller poker. Til mammas store fortvilelse. Men det er et helt annet innlegg. Nå skal jeg bare bruke det som sammenligning. Å tenke på vanlige ting, er ofte som å tenke poker. Man tilpasser spillet etter hvem man spiller med. Man gjør en «read» på noen, og handler deretter – slik at det gagner en selv best. Oi, denne sammenligninga ble nesten bedre enn først tenkt. Men jeg er ikke ferdig. Av og til gjør man en read på at noen har en read på en selv, så man må liksom… step it up. Gå til et nytt level. Tenke på et nivå høyere, slik at motstanderen ikke henger med. Vel, sånn fungerer hjernen min mot seg selv ganske ofte. Først tenker jeg noe. Så tenker jeg «men tenker jeg virkelig det?». Så tenker jeg «kanskje jeg bare tenker at jeg ikke tenker det fordi at…» Og så er vi i gang. Om og men og i tilfelle og kanskje og hvis og… Hjelp.

Det sies også at alt har flere sider, og at man bør kunne være i stand til å sette seg inn i dem. Alle sidene, uansett hva man selv mener. Man skal kunne høre på andre og skjønne hva de prater om. Og gjerne også si «jeg ser argumentet ditt, og det er veldig godt…» Og så skal man enten stå på sin sak, eller gå helt over og bli anti i sin sak. Det finnes ikke noe midt i mellom. Det er ikke helt lov å si «Vet du, argumentene dine ga sånn mening at nå har jeg ting som er fornuftig både for og imot. Nå vet jeg ikke helt hva jeg mener lenger.» Og da er man jo i gang. Med å ikke vite hva man mener eller hvem man er eller hva man skal si eller noe som helst. For meg blir det så mange motsetninger. «Vær deg selv, men for faen – ikke stå på meningene dine altfor hardt.» Man skal være seg selv, men man skal også tilpasse seg og la andre påvirke. Alle vil jo påvirke. Den balansen er ikke alltid så lett å verken finne eller holde fast på. Syns jeg. (Se, jeg lærer.) Men – jeg får vel bare være meg selv så ordner alt seg. Right?

Jeg ble kalt oppmerksomhetssyk om dagen. Oppmerksomhetssyk, jeg!?

Nei, nei, nei. Jeg er ikke oppmerksomhetssyk. Jeg er bare bemerkelsesverdig.

Jeg ble kalt billig også. BILLIG.

Ja, okei, så er skjørtet kort og toppen liten, men altså… Jeg vil jo være kropp med klær, og ikke klær med kropp! Dessuten er klær dyrt.

Ja, og så blinker jeg kanskje ekstra med øyevippene mine for å slippe å betale drikke på byen. Men hei, det er også dyrt!

Jeg er da ikke billig av den grunn. Jeg er bare økonomisk. Finansielt oppegående. Kanskje grådig også, om du vil. I alle fall ikke billig.

Åja, du mener jeg er horete, bare for at jeg sprer beina for de fleste som spør? Omtenksom heter det. Og positiv.

Jeg ble også beskyldt for å være lat. Det stemmer helt klart ikke. Jeg er avslappet. Jeg tar meg tid til nok skjønnhetssøvn. Jeg er opptatt av helse.

Overfladisk ble også nevnt. Jeg er da ikke overfladisk. Realistisk vil jeg si, som skjønner at indre skjønnhet oversees om det ytre ikke helt matcher. Realistisk.

Drømmende og uten fotfeste sa noen. Ambisiøs kaller jeg det.

Sta og påståelig? Neineinei, du tar helt feil. Jeg er målbevisst!

Mangel på selvinnsikt? Nånei. Bare selvironi i massevis! Så mye at du ikke merker det!

Lite samfunnsorientert? Jeg er kreativ. Kunstnerisk. Ikke dum, sær eller lite samfunnsorientert.

Som du ser så er jeg et fantastisk menneske uten feil. Heldig, sier du? Pfff. Hardtarbeidende, sier jeg.

Jeg har vært lite aktiv på bloggefronten. Jeg har rett og slett vært opptatt i mitt eget liv, jeg. «Så bra for deg!» tenker du kanskje, men det er ikke sånn heller. Jeg har ikke travle og interessante dager. Ikke mer enn alle andre, i alle fall. Jeg har jobb. Jeg har trening. Jeg har Vilja annenhver helg. Ellers er livet mitt ganske så rolig. (Bortsett fra at jeg nettopp har fått førerkort også, YAY! Eller…. Fått og fått… Det kosta da mer enn det burde, men det kan jeg vel skylde på meg selv for. Og nå er denne parentesen blitt fylt med alt for mye, så nå stopper jeg.) Det er ikke det at jeg har vært opptatt med å være opptatt. Jeg har vært opptatt med å ikke være opptatt, jeg. Opptatt med å ha altfor god tid til å tenke på alt mulig rart. Ting som kanskje ikke bør tenkes på overhodet. Og om du ikke skjønner hva jeg babler i vei om nå; gratulerer. It’s a good thing. Det enkle er ofte det beste. Jeg har et skjult talent i å komplisere enkle ting.

Men noe av det jeg har tenkt på kan jeg da dele. For noe er sånt som alle tenker på. Sånt som alle har en eller annen mening om. Lykke er en av dem. Jeg har tenkt på lykke. Jeg tror ikke alle er kapable til å bli lykkelige, jeg. Noen blir lykkelige av å se sola skinne i det de setter føttene ut på ei snødekt trapp på første desember. Andre blir lykkelige av å ha viktige mennesker i livet sitt. Noen blir lykkelige av hverdagen. Jobb, trening, en episode av Frustrerte Fruer og en god middag. Mens andre blir ikke lykkelige overhodet. Noen blir rett og slett ikke lykkelige. Kanskje er de for opptatte av å ikke være det. For opphengte i alt som gjør livet hardt å leve. Eller kanskje føler de at de ikke får det de fortjener. Eller kanskje går ikke ting helt som de vil. Eller kanskje – kanskje tror de rett og slett ikke på lykke.

Jeg tror veldig på å ta ansvar for egen lykke. At man selv påvirker hvor lykkelig man vil være. At det er noe en selv faktisk kan bestemme. Men det er selvfølgelig – som med så mye annet – lettere sagt enn gjort.  Er det egentlig trygt å føle seg lykkelig uten å være ansvarlig for det selv? Jeg mener… Om man lar sin egen lykke være avhengig av andre, så vet man jo aldri hvor den kan ta veien. De sier lykke kommer når man minst forventer det. «Når du minst forventer det, og der du minst forventer det!» Forsvinner den like raskt óg? Like plutselig, når du minst forventer det? Når du først slipper deg løs og tørr å være lykkelig – siden det plutselig bare dukket opp helt av seg selv – så forsvinner det og lar deg sitte igjen med tårer, lommetørkle og et kynisk, knust hjerte? Er det med lykke som med vekt? Desto raskere prosess – desto større risiko for tilbakefall?

Alt i livet ser ut til å være en konkurranse. «Konkurranse? Hæ?» Joda. Konkurranse. Der man har tapere og vinnere. Man har sterke og svake roller. Styrker og svakheter, og summen avgjør hvordan utfallet blir. Sånn er det med mennesker også. Man tildeles (eller tar) roller, og vips! Før man vet det så er ikke ting som de bruker. Jeg hadde nettopp en kjempehyggelig jentekveld med fine venninner jeg ikke har møtt på alt for lenge, og to av dem har nylig blitt… Vel, dumpa. Rett og slett. Hun ene fortalte meg at hun hadde delt av seg selv med denne fyren som hun aldri hadde gjort med noen andre før. Den ene dagen sa han at han elsket henne, og dagen etter – ja, da var det slutt. Det får meg til å tenke på roller. Er man nødt til å holde tilbake og ikke gi bort hele seg selv for å ta den «dominante» rollen i et forhold, og er man nødt til å være så forelska i noen at man deler alt med dem for å være lykkelig? Og – ser du hvordan de to der ikke helt går opp? Damned if you do and damned if you dont har plutselig en veldig tydelig mening. Og da spør jeg meg selv; er det overhodet mulig å bli lykkelig uten å ta ansvar for det selv?

Svaret sier seg egentlig selv. Man må slutte å tildele seg selv roller. Se, for en enkel konklusjon. Og så langt ble innlegget.  Du blir hva du spiser. Så enkelt er det faktisk. Som sagt; jeg har et skjult talent i å komplisere enkle ting. Og i å bable i vei om ting som egentlig antagelig bare er vas. Kun for å virke smart, selvfølgelig.

Av og til så føler jeg meg… gammel. Om man er gammel eller ikke er litt avhengig av hva man tar utgangspunkt i. Som blogger for eksempel – da er jeg strengt tatt en dinosaur. Tjuetre år. Men det er ikke av blogging jeg føler meg gammel. Det er når jeg setter på E-Type fra spillelista mi, «Lets take a walk down memory lane», mens jeg mimrer tilbake til tiden på ungdomsskolen at jeg føler meg gammel. Når jeg tenker tilbake på viktige hendelser i livet som har vært, som aldri kommer tilbake. Som da jeg fikk menstruasjon for første gang. Som da jeg blødde gjennom den lyse dongribuksa for første gang. (Sorry, gutter, dette er tross alt en så kalt «rosablogg» og mest ment for jenter som antageligvis ikke er like dinosaur som meg selv). Som da jeg var for ung til å ha pupper nok til at det var vits i å bruke bh, men allikevel for gammel til å vise ikke-puppene mine til alle og enhver – men allikevel klarte å gjøre det da jeg stod på hendene med en litt løs t-skjorte i en turnekonkurranse. Eller som da jeg og to venninner satt på gulvet med ryggene våre mot den varme ovnen på toalettet på skolen i langfriminuttet – delvis for å slippe å være ute i friminuttet, men mest for å snakke om gutter og sex. Lenge før vi overhodet hadde hatt det.

Når jeg tenker tilbake, så går det opp for meg at det er så mye som er usagt. Så mye som bare forblir liggende i fortiden, gjemt og glemt. Det finnes så mange morsomme, søte, rare, flaue eller merkelige småhistorier man rett og slett glemmer å fortelle. Det er litt trist i grunn. Historier som var for pinlige å snakke om i mange år, men som nå bare har blitt glemt i stedet. Uten å bli fortalt. Det er kanskje den største fordelen med å bli dinosaur (uansett i hvilken sammenheng man tenker det). Man blir ikke flau på samme måte lenger. Det er greit å drite seg ut. Det er i alle fall ikke mye som jeg føler jeg ikke kan fortelle på grunn av det å bli flau. Jeg skulle ønske jeg kom på fler slike historier. Sånne historier som da jeg og de overnevnte to venninne satt på do etter at en av oss faktisk hadde hatt sex for første gang. Hvordan praten vår var. Awww. Ja, jeg veit. Sært tidspunkt å bli nostalgisk og «awww»-ete på, men det er jo et slikt øyeblikk som aldri kommer tilbake. Et øyeblikk man ikke tenker så mye over akkurat der og da, men som lagres i en krok i hjernen allikevel. Jaja. Om ingen andre forteller meg slike småhistorier, så kan jeg i alle fall sitte her, jeg – på sene søndagskvelder og høre på mimrelista og huske sånne småhistorier helt for meg selv. Og om dere er riktig så heldige så skal jeg prøve å huske å dele om jeg finner noe jeg mener er verdt å fortelle. Og bruk gjerne kommentarfeltet mitt til å gjøre det samme. (Jepp, nå har jeg blitt sånn igjen. Sånn som må lokke til seg lesere ved å involvere dem i kommentarfeltet. FML.)