Hei, det er en stund siden sist

Hei! Blogging har det visst blitt dårlig med den siste tiden. Det går en dag, det går to, plutselig har det gått flere uker, og jeg har bare latt bloggen være i fred. Ikke at jeg har gjort så mye annet heller, det er vel kanskje problemet. Haha. Men ja, nå dukker jeg altså opp med et lite innlegg igjen, mest for å promotere helgens to boksigneringer! Den første er på Ark på Trondheim Torg klokka 12.00, den andre er på Ark Bruns Brunhjørnet klokka 14.00. Førstkommende lørdag altså! Håper noen av dere dukker opp for en prat! Det hadde vært veldig, veldig hyggelig.

Så, altså: lørdag 01.desember klokka 12.00: Ark Trondheim Torg

lørdag 01.desember klokka 14.00: Ark Bruns Brunhjørnet

Sees!

Boksignering

I morgen har jeg hele to boksingeringer! Den første er klokka 12.00 på Norli på Malvik Senter, den andre er klokka 14.00 på Ark på Sirkus Shopping! Håper jeg ser noen av dere lesere der, det hadde jo vært superhyggelig! Hugs.

Jeg kommer ikke engang på en tittel

Det er dårlig med blogging her for tiden. Jeg tar ikke bilder, jeg sminker ikke trynet, jeg har ikke så mange ord. Jeg sier mye «jeg vet ikke» igjen, og kaos i huet plager meg hver eneste dag, men jeg har allikevel bestemt meg for å skrive en roman. Hah, ja, ikke sant … jeg har ikke ord, men en bok skal jeg skrive … Men ja. Jeg skal det. Siden jeg for tiden ikke har så mange ord, så har jeg heller begynt å lese om å skrive. Jeg leser for tiden i «Skriveboka» av Merete Morken Andersen, og det er utrolig givende! Jeg får ny motivasjon, ny giv, ny tro på at dette er noe jeg til slutt skal klare. For ordene kommer alltid tilbake, det vet jeg, selv om det ikke ser ut som om det skjer helt med det første, dette blogginnlegget tatt i betraktning. Har jeg noen gang skrevet noe så rotete i hele mitt liv? Tvilsomt. Kaoset vil vel ut, eller noe. Og ja, siden jeg heller ikke tar bilder, så får dere tre gamle bilder jeg fant nå som jeg plutselig likte bedre enn jeg gjorde da jeg tok dem. Er ikke det typisk? Da jeg tok dem var jeg kritisk. Nå skulle jeg ønske jeg så sånn ut nå, for nå føler jeg meg stygg og feit og som en liten dritt.

Ahhh …. å bli glad i seg selv, å bli fornøyd med seg selv og det man gjør, det er virkelig en hard og tøff oppgave, dere. Kommer jeg noen gang dit?

Tvilsomt.

Tanker og følelser jeg får av å ha gitt ut bok

Guri, jeg er dritsliten. NM-uka gikk dårlig med tanke på pokeren, og om man er litt sliten i huet fra før, så er en sånn uke ganske utmattende, selv om det selvfølgelig også er veldig stas å møte så mange fine mennesker. Samtidig har jo boken kommet ut og, og jeg er dritstressa. Jeg trodde jeg skulle være litt sånn «herregud-så-kul-jeg-er-som-har-fått-til-dette», men i stedet føler jeg meg som en malplassert dust av en wannabe. Det er så mye å tenke på, så mye jeg er nervøs for, så stor fallhøyde. Det er også et avsluttet prosjekt, noe som i grunn er litt trist i seg selv. Dette er noe jeg har jobbet med i fem år nå. FEM ÅR. Og nå er det liksom … over. Jeg har ikke lenger boken å jobbe med. Det er mange følelser i sving, det er mer å gjøre, og det skaper masse stress og angst. Jeg er ikke så god på stress. Jeg får så lyst til å bare grave meg ned, legge meg i senga hjemme og bare forbli der uten å måtte forholde meg til noe som helst i verden, men er det ett tidspunkt jeg ikke kan gjøre det på, så er jo det nå.

Når man jobber med en bok er det liksom ikke lanseringen man tenker på. Man jobber, jobber og jobber, og så plutselig er den liksom ute, uten at jeg har rukket å tenke noe over hva jeg forventer, håper eller tror kommer til å skje ut av det. Så begynner man å tenke på det, og blir plutselig livredd for at ingen kommer til å like boka, at den nesten ikke selger, og at den bare forsvinner ut i ingenting. Hvor deppa hadde ikke det gjort meg, liksom. At det jeg endelig har kommet i mål med skulle vise seg å egentlig ikke være noensteds allikevel, bare et slags … vakuum? Jeg vet ikke. Det hadde jo vært ganske nedtur. Og det er jo en mulighet at det er akkurat sånn det blir, at jeg bare nok en gang skuffer meg selv, selv om jeg i bunn og grunn er fornøyd med å i det hele tatt ha kommet hit.

Nå har jeg akkurat fått i meg litt mat etter at jeg for en liten time siden kom inn døra etter å ha vært på Frøya. Jeg hentet Bosse, som har vært hos mamma under NM-uka, og i samme slengen tok jeg en liten boksignering på bokhandelen her ute. (En liten sak om det her, forresten.) Det gikk kjempefint, selv om også det var noe jeg var sjukt stressa og «redd» for på forhånd. Signaturen min er stygg, kanskje dukker det ikke opp noen som helst, kanskje sitter jeg der bare og ser teit ut, enn om alle egentlig bare tenker jeg er helt dust? Og hva skal man egentlig skrive i bøkene når man signerer? Jeg er jo ikke dreven. Jeg er jo ikke forfatter. Jeg aner jo ikke. Så da føler jeg meg dust, da, selv om jeg smiler og håper at ingen ser at det er det jeg føler meg som. Alle sånne tanker dukker plutselig opp nå, og det er ting jeg aldri før har tenkt tanken på at kunne skje, liksom. Jeg har alltid sett opp til folk som får gitt ut bøkene sine på forlag, men når jeg selv plutselig er en av disse, så er det ikke lenger like … viktig? Like bra? Like «på ordentlig»? Er det bare jeg som føler det sånn, tro?

Foto: Lena Jørgensen, www.froya.no

Så, ja, altså. Jeg prøver å ta meg sammen litt, jeg prøver å si til meg selv at jeg skal være sjukt fornøyd med å faktisk ha fått gitt ut bok på mitt aller første forsøk! Jeg mener, dette er jo mitt aller første bokprosjekt! Det er første gang jeg har satt meg ned og bestemt meg for at det skulle bli bok, og så ble det jo faktisk det. Med et forlag på laget! Det er jo steinbra, og det er det jeg må si til meg selv. Ikke at jeg er en wannabe dust som egentlig bare er malplassert med en penn i hånda og et eksemplar av min egen bok i den andre.

Nei, nå skal jeg sove. Jeg har nesten ikke sovet på tre døgn, jeg er så sliten at jeg nesten bare griner av alt. Jeg oppdaget at jeg måtte gå til gangen for å hente mobilladeren min som ligger i bagen, og DET var krise, liksom. Typ «jeg-orker-ikke-mer»-krise. Da er det liksågreit å komme seg i seng, for da er søvn ganske så nødvendig og etterlengtet. GOD NATT. (Så krysser jeg alt jeg har for at noen der ute faktisk liker boken min, at den for noen er verdt å lese.)

Jeg går i sinnemestring

Jeg går i sinnemestring. Jeg går i terapi for å lære å takle sinnet mitt. Først tenker jeg «herregud, det er sånt jeg ikke kan si, for det er for flaut», men så tenker jeg: Det er da ikke noe flaut med å faktisk gjøre noe med problemene sine, det er ikke noe flaut med å ville bli et bedre menneske, en bedre utgave av seg selv, av den man har blitt. Og når jeg tenker meg om, så er det da heller ikke så rart at jeg er sint. Jeg har mange grunner til å være sint. Det er ikke noe galt i å bli sint til tider. Det er en normal reaksjon, det er noe de aller fleste av oss blir, og det trenger ikke være så dumt heller. Men plutselig kan sinne bli et problem, som det ble hos meg, og da er det vel ikke noe med det å ta tak i det som er flaut, eller?

I mai i fjor begynte jeg å bli så sint av typen at jeg ikke klarte å styre hva jeg gjorde. Jeg rakk ikke tenke «dette er ikke en bra måte å reagere på», jeg bare reagerte. Impulsivt og kraftig, uten kontroll. Jeg vil ikke gå i detalj, men selvfølgelig gjorde og sa jeg mye jeg angret på ganske så kort tid etterpå, da jeg var kommet tilbake til meg selv, da jeg gjenvant kontroll. Etter en stund så skjønte jeg at jeg trengte hjelp til å endre reaksjonsmønsteret mitt. Jeg trengte hjelp til å få kontroll, og jeg er så glad for at jeg nevnte dette for behandleren min! Jeg har en psykiatrisk sykepleier fra kommunen som behandler nå, og har gått til henne i … halvannet år nå, tror jeg (er det virkelig så lenge?), og hun er så flink! Hun sendte meg videre til ei dame som har spesialisert seg på sinnemestring. Hun er også virkelig fantastisk! Hun har hjulpet meg med så utrolig mye allerede, og da er det ikke bare sinnet mitt jeg tenker på, men også evnen til å kontrollere reaksjonene mine når jeg møter triggere jeg tidligere ikke tålte å møte.

For ja. Triggere møter jeg ofte. Det er ikke sånn at vips, nå er jeg frisk, nå blir jeg ikke lenger trigget av noe som helst. Det er ikke sånn at vips, nå er det ikke noe som plager meg lenger, nå er det ikke noen fare for at jeg skal falle tilbake til destruktive mønstre og handlinger. Det var jo aldri handlingene og reaksjonene som var problemene. De var resultatet. De var måten å reagere på, de var overlevelsesteknikker, de var automatiserte mønstre. Vi kan vel nesten si at de var blitt instinkter. Å snu sånt er ikke bare å bestemme seg for det. Det er jo en grunn til at det skjer, gang på gang, selv om man aldri ønsker det selv. Det er en grunn til at man reagerer som man gjør, gang på gang, over tid.

Nå er jeg på god vei til å mestre situasjoner jeg tidligere ikke mestret. Takket være sinnemestringa har jeg gått i gang med en prosess hvor jeg lærer å reagere annerledes. Tenke annerledes, føle annerledes, reagere annerledes. Alt henger jo sammen, og det er ikke en enkel jobb å jobbe så hardt med seg selv at man klarer å forandre automatiserte mestringsstrategier, men jeg er så godt på vei nå! Det gjør meg så glad! Det gjør meg så glad at jeg kan møte triggere uten å ende opp der jeg endte opp før. At jeg ikke lenger med en gang tyr til det destruktive. At jeg ikke mister kontroll like ofte. Det skjer sjeldnere og sjeldnere, og jeg føler jeg bare blir flinkere og flinkere til å ta gode valg for meg selv.

Jeg håper så inderlig at progresjonen fortsetter. For ja, jeg har fremdeles ting jeg må jobbe med, og man kommer vel kanskje aldri helt i mål. Så lenge man er villig til å jobbe med seg selv så har man i alle fall et godt utgangspunkt, mener jeg. Så krysser jeg fingrene for at jeg ikke bare «lurer» meg selv og gjemmer alle de negative reaksjonene og følelsene et sted så det plutselig eksploderer. Haha, det har jeg blitt litt redd for i det siste nemlig, at jeg egentlig ikke har lært å reagere annerledes, men at jeg bare ignorerer og begraver alt. Jeg tror ikke det, og jeg håper for all del ikke det, men jeg er alltid redd for å falle tilbake. Den der frykten kommer jeg vel ikke utenom noen gang. Jeg vil ikke tilbake, jeg vil ikke ned, jeg vil fortsette stødig fremover og oppover, jeg vil fortsette å utvikle meg til å bli den Drea-en jeg kan like å være. Takket være sinnemestringa og de to flinke damene der, er jeg godt på vei.

Forhåndsbestilling av Psykehus

Jeg fant plutselig ut at det er mulig å forhåndsbestille boka mi hos de aller fleste bokhandlerne på nett nå! Gud, så gøy! Det står at den kommer 15.september, men på Spartacus (forlaget) sine sider, står det 15.august, så jeg forholder meg mer til det. Det nærmer seg! Jeg blir selvfølgelig superglad for alle som forhåndsbestiller og ønsker å lese boken! Jeg er SÅ spent på hva dere mener om den. Om du vil ha direktelink til hvor du kan kjøpe den, så kan du i grunn f.eks. bare trykke her!

Forhåndsutgave av «Psykehus»

Her er forhåndsutgaven av boka mi, reposta fra Spartacus Forlag, som har blitt sendt fra forlaget og ut til landets bokhandlere nå i sommer. Det endelige omslaget er noe annerledes enn dette. Det begynner å gå opp for meg at boken snart er i salg! Det føles jo selvfølgelig helt snålt. Nå er det ikke lenger snakk om å redigere manus, men om lansering, om foredrag, om bokbad. Dette skjer virkelig, dere! Det er rart å se tilbake på statuser jeg har postet på Facebook for ett, to og tre år siden, hvor jeg har postet om manuset og den varierende troen på prosjektet. Noen ganger hadde jeg ordentlig tro, andre ganger var den ikke-eksisterende. Jeg fortsatte allikevel, og nå er det altså ikke lenge til boken er i salg. Dere aner ikke hvor stor følelse av mestring det gir meg! Endelig har også jeg fullført noe. Hurra!

 

Litt bokprat

Nå er boken min faktisk helt ferdig! Den er klar for å trykkes, og i AUGUST kommer den ut! Her om dagen fikk jeg en pakke i posten med 10 prøveeksemplarer på boka. De ble trykt før språkvask og korrektur, og jeg har også forandret litt på forsiden, men herregud, så snålt det føltes å plutselig stå med boka mi i hendene! Jeg plukker den opp jevnlig hver eneste dag og ser på den. Inni den. På forsiden, på baksiden, på den siste siden, på den første siden. Det tok litt tid å bli vant til forsiden, for jeg hadde kanskje sett for meg noe helt annet, men nå – etter å ha blitt vant – så liker jeg den, selv om det er mitt eget trynet der, haha! Enn det. Trynet mitt på SÅ mange bøker … Fnis.

Det har plutselig gått opp for meg at snart skal folk faktisk lese boken og. Hvem kommer til å kjøpe den? Hvem vil lese? Hva kommer de til å synes? Hvilke tilbakemeldinger kommer jeg til å få? Alle disse spørsmålene tenker jeg på nesten hver eneste dag nå. Jeg er ordentlig spent og nervøs, og håper selvfølgelig mange vil kjøpe boka, og at de liker den også, selvfølgelig! At noen kan finne den nyttig. Verdt å lese, at noen skal tenke at den var verdt å bruke tiden sin på.

Åh, så spent jeg er! Og nervøs! Og veldig, veldig glad. Tusen, tusen takk til Spartacus Forlag som så potensiale i manuset mitt, og som har vært fantastiske i prosessen med å gjøre boken til det den har blitt! Jeg er fornøyd og utrolig takknemlig.

Adios Marbella

Jeg sitter plutselig hjemme i sofaen, godt inntullet i et varmt pledd (for det er kaldt i Trøndelag). Ferieturen er over for denne gang, men jeg har allerede begynt å se frem til (og telle ned til) Kreta-tur i august. Frem til da skal jeg bruke mye tid på trening, for etter to uker med særs lite trening nå, så føler jeg meg ikke særlig fit & fab, for å si det mildt. Det er merkelig det der, hvordan man i perioder føler seg vakker og flott og slank og fin, mens i andre perioder så er man redd for å se seg i speilet, redd for å se bilder som blir tatt av en, fordi man ikke liker det man ser.

Jeg har hatt en eviglang sånn periode nå, hvor ingenting stemmer. Brynene er stygge, sminken sitter ikke bra på meg, håret er slitt og ødelagt og stygt, vippeextensionsene er falt av (og mine naturlige vipper er så og si ikke-eksisterende). Ingenting stemmer, liksom, og jeg føler meg bare … fæl. Jeg får prøve å gjøre noe med det. Trene, fikse meg opp litt, og kanskje også jobbe litt med hjernen. Prøve å tenke litt mer positive ting om meg selv enn jeg for tiden gjør, kanskje …

Kanskje er det ikke så rart at våren og sommeren ofte byr på tunge tider. Det er da for faen så mye press. Ikke bare skal man kose seg glugg ihjel og ha et fantastisk sosialt liv, med utepils, sjampis, masse venner, fest og moro, man skal se Instagram-perfekt ut og. Okei, jeg vet at man ikke må det, men jeg sitter allikevel her og er «deppa» for at jeg føler jeg ser ut som et troll. Jeg trenger virkelig ikke føle meg som en supermodell, men en mellomting hadde jo vært litt fint. Jaja. God kveld. 

En slags paranoia

Jeg har observert en stor forandring som skjer når jeg går fra å være i «normalt stemningsleie» til å bli «nedstemt». Nå, når humøret ikke lenger er så bra og jeg er litt nedstemt, så tar jeg alt så jævla personlig. Alle de små kommentarer som jeg vanligvis overser, fester seg plutselig fast og blir sittende. Små, ubetydelige kommentarer, som jeg plutselig legger ekstra godt merke til, som jeg antagelig mistolker og legger alt for mye mening i, blir plutselig viktige. Jeg føler meg veldig fort angrepet, jeg føler meg disset og uthengt, og blir veldig raskt defensiv. Og så blir jeg trist. Jeg blir så utrolig trist av å føle at andre mennesker tenker negative ting om meg. At de mener jeg er dust. At de mener jeg er stygg. At de mener jeg ser ut som en mann. At de mener jeg snakker for mye, at jeg snakker for høyt, at jeg ler stygt, at jeg er tjukk, at jeg er … ja, dere skjønner sikkert. Jeg føler at alle andre tenker sånne ting om meg, jeg er sikker på at de mener det om meg, og før jeg vet ordet av det, er det akkurat slik jeg føler meg og. Jeg føler meg feit. Jeg føler meg teit. Jeg føler meg dum. Jeg føler jeg prater for mye. Jeg føler meg ukul. Jeg føler alle andre mener jeg er helt dust.
Jeg føler meg som det mennesket jeg er redd for at andre mennesker ser meg som.

Det er rart hvordan man plutselig tenker helt annerledes, hvordan hjernen bare … snur. Hvordan ting man egentlig ikke orker å bry seg om plutselig betyr alt. Hvordan det endrer hva en tenker om seg selv. Hva en føler om seg selv. Jeg prøver å overtale meg selv om at dette nok en gang er hodet mitt som fucker med meg, at det ikke er sannhet, men det er lettere sagt enn gjort. Når en tanke har blitt til en følelse, så er det ikke så lett å forandre følelsen selv om man til tider klarer å forandre tanken. Når følelsen allerede er sådd, liksom, så trengs det mange fler tanker for å jage vekk den kjipe følelsen. Det er også litt rart i grunn, det at de vonde følelsene er så utrolig mye vanskeligere å bli kvitt enn de gode.

Ja, ja. Jeg jobber på spreng. Jeg prøver å ikke la hjernen lure meg alt for godt. Nok en gang er jeg altså i krig mot min egen hjerne. Den jævelen … Hjernen er faen meg en irriterende, liten sak. Nå er det heldigvis bare en liten uke til Marbella-ferie med Vegard. Kanskje det hjelper?