DK
Psykisk helse

Øyne som ikke smiler

vindu«Du har ingen god dag nå, har du vel?», sier han.
«Jeg hører det på stemmen din.»
Jeg blir stille. Holder igjen tårene, for ja, mer skal ikke til.
«Hallo?»
«Hallo.»
Jeg konsentrerer meg så han ikke skal høre gjennom telefonen at jeg gråter, men stemmen brister.
Han spør ikke lenger hva det er. Hvorfor jeg er trist. Hvorfor jeg gråter. For det vet han svaret på.
Jeg vet ikke. Når jeg enten allerede er eller er på vei til å bli deppa, så er «jeg vet ikke» setningen jeg sier mest.
Jeg vet aldri noe som helst. Jeg har ingen svar. Derfor lar han nå være å spørre.
Han har lært meg å kjenne. Han kjenner meg.

«Jeg kan se det på øynene dine», sier hun.
«Når du smiler uten å mene det.»
Jeg ser meg i speilet. Prøver å smile. Ler nesten litt, for nå så verken øynene eller smilet særlig troverdig ut.
Jeg blar frem bilder av meg selv på telefonen. Selfie-Drea. Selfie-Queen.
Jeg har aldri tenkt over det, men nå ser jeg det jeg og. Øynene smiler ikke, men smilet og trutmunnen er mer troverdig.
Jeg vet hva de sier. Jeg er selvopptatt, selvsentrert og alt for glad i mitt eget tryne.
Nei. Det jeg ser i speilet er ikke bra nok. Det jeg ser på bildene, det er hakket bedre.
Kroppen er bedre. Jeg kjenner vinklene mine. Kroppen min, som jeg føler er på størrelse med en flodhest, ser slankere ut.
Hun forstår. Hun har vært der selv.
eyes3

«Aner du hvor egoistisk det er å ville dø? Hvordan tror du det er for oss?»
Klumpen i halsen vokser. Jeg ser i gulvet.
Blikket hennes er hardt. Såret. Sint.
Den dårlige samvittigheten vokser. Selvfølelsen krymper.
Jeg er håpløs. Hva er det jeg gjør med mennesker? Jeg er ond.
«Selvmord løser ingenting! Det skaper bare sorg hos oss som er igjen, vi som bryr oss om deg.»
Det er ikke med meningen. Jeg tenker på det hver eneste dag. Jeg vil dere ikke noe vondt.
Tvert i mot! Jeg tror det er bedre for dere å slippe frykten hver eneste dag.
Sorg falmer. Den er ikke konstant. Denne frykten er.
Hun forstår ikke.

«Du er ei så flott jente! Du fortjener bedre!»
Jeg smiler, men ser ned i gulvet, for øynene smiler ikke.
Er det kun flotte mennesker som ikke bør ta livet sitt? Som fortjener bedre?
Jeg er ikke flott. Hun aner ikke hva hun prater om. Hun vet ikke hvor håpløs jeg er.
Jeg fortjener å dø. Hadde hun kjent meg ordentlig, hadde hun visst det.
Da hadde hun ikke ment at jeg er flott. Da hadde hun ikke ment at jeg fortjener bedre.
For det er bare flotte mennesker som gjør det.
Samtidig gjør det litt godt at hun mener jeg er flott.
Jeg vet hun mener godt. Jeg vet hun mener det hun sier.
Men hun kjenner meg ikke.

(Dette er ikke tanker jeg har nå om dagen, altså.)

Psykisk helse

Vi er ikke alle like

depressed

En jævla deppa Drea i 2013.

Nå kommer jeg helt sikkert til å høres ut som en utakknemlig drittunge, men det er absolutt ikke meningen. Jeg skal prøve å forklare det så godt jeg kan. Når man sliter med depresjoner, strømmer det til med mennesker som har egen erfaring med det, som så gjerne vil hjelpe med alle mulige råd. Drikk grønn te! Ikke tenk negativt! Bruk positiv tankekraft, tenk at dette klarer du! Tren! Vær sosial! Ikke vær redd for våren! Ikke stress! Ikke tenk at du blir deprimert igjen i år som tidligere år! Gjør ditt, gjør datt. Ikke gjør dét, og ikke gjør dét. Gjør sånn, for det fungerte for meg! Det er sånn man takler depresjoner. Jeg skjønner de sier det i beste mening, men det fungerer dessverre motsatt.

Når man har vært syk i mange år, så begynner man etterhvert å kjenne seg selv og sykdommen sin ganske så godt. Man har helt sikkert et stort støtteapparat rundt seg, og man har helt sikkert prøvd en hel drøss med greier for å ta knekken på depresjoner. Man har helt sikkert oversikt over hva som har fungert for andre. Man har helt sikkert ganske så god oversikt over det meste, for er det noe som interesserer oss, så er det vår egen helse og psyke. En bipolar depresjon kommer helt uten grunn. Man trenger ikke være trist i utgangspunktet. Det trenger ikke å ha hendt noe. Den bare kommer, just like that. Det er en kjemisk reaksjon i hjernen. Den er ikke utløst av hendelser som dødsfall, endring i samliv eller hverdagsliv. Det er derfor den er så vanskelig å gjøre noe med. Det er ikke bare å drikke litt te, trene regelmessig eller ikke frykte at dette skal være starten på en ny, tung depresjon som kan ende katastrofalt. Så enkelt er det bare ikke.

Du vil ikke tro hvor mange som kommer til meg med alle mulige tips, som om dette var det enkleste i verden. Som om å unngå en dyp depresjon er noe man burde lære seg etter så mange år – siden det fungerte utmerket for dem. Å bli friskere er ikke kun medisiner og terapi, sies det. Men for meg føles det sånn. Jeg jobber med meg selv og hvordan jeg skal takle ting hver eneste dag. Jeg prøver å gjøre gode valg. Jeg har prøvd trening som et forebyggende tiltak, uten hell. Jeg har lagt meg inn tidlig i en depressiv episode, også uten hell. Jeg drikker grønn te. Jeg snakker høyt om hva jeg føler og tenker og mener. Jeg prøver å unngå alkohol når jeg innerst inne vet at jeg ikke har godt av det. Jeg har mestringsplan i samarbeid med DPS. Jeg har fri tilgang til å bli innlagt når som helst. Når det passer meg. Jeg prøver hvert eneste år! Jeg trenger ikke tusenvis av råd jeg selvfølgelig allerede har prøvd. Jeg trenger ikke hjelp fra andre som – no offense – ikke aner hvordan jeg er. Hvordan min sykdom er. Som ikke kjenner meg. Som ikke kjenner til min sykehistorie.

Jeg syns det er supert at ting har fungert for deg, men psykisk sykdom er svært individuelt. Kom gjerne med tips og råd, men ikke snakk til meg som om det du sier er fasit. Ikke snakk til meg med lille venn-tonen. Ikke si til meg at jeg en dag kommer til å forstå. Ikke si til meg at jeg en dag kommer til å klare det du klarer. Ikke si at jeg en dag kommer til å sette pris på sykdommen – og ikke hate den. Jeg får hjelp. Både fra et profesjonelt behandlingsteam og meg selv. Jeg trenger virkelig ikke bedrevitende prekener daglig fra flere enkeltsåtende mennesker med egen erfaring, mennesker jeg ikke en gang kjenner.

Jeg sa jeg sikkert kommer til å høres ut som en utakknemlig drittunge. Det får så være. Det er tungt å hele tiden skulle få høre at det egentlig er min egen feil at jeg ikke unngår depresjoner hvert eneste år. At jeg ikke gjør de rette tingene. At jeg antagelig ikke vil eller prøver nok. At jeg ikke er åpen for å prøve ting som foreslås. At jeg ikke er åpen for endring. At jeg ikke har skjønt det enda. At jeg ikke har knekt koden som de har gjort. For all del, kom gjerne med tips og råd – men da må dere lytte først. Høre på hva jeg har å si, og ikke bare gå ut i fra at jeg er som alle andre. For det er jeg ikke. Det er ingen av oss. Vi har våre historier, og selv om man ofte finner mange likheter, så er vi ikke et fellesskap. Vi er ikke én. Vi kan aldri forstå hverandre fullt og helt, og ingen av oss er eller har mer rett enn den andre. Ikke vær nedlatende mot meg. Jeg er stolt av alt jeg gjør, selv om jeg – i motsetning til deg – enda ikke har funnet noen vidunderkur.

Psykisk helse

Not prepared after all

redhead1

Tenk at det snart er tre år siden jeg skrev dette innlegget, hvor jeg for første gang snakket høyt om depresjoner og tunge perioder. Jeg nevnte ikke bipolar lidelse, for det var jeg ikke helt klar for på det tidspunktet, men jeg blottla meg og fortalte om det jeg skjemtes mest over. For ja, det var mye skam, og på den tiden – selv om det kun er tre år siden – ble ikke sånt pratet like mye om som i dag. I dag er ikke terskelen for å dele sine historier om depresjon like høy. Vi ser mer og mer av det, noe jeg mener er helt topp, uansett hvordan folk velger å ordlegge seg. Noen mener det har blitt en trend. Jeg mener det har blitt større åpenhet og mindre tabu. Det er to helt forskjellige ting.

Nøyaktig to måneder etter det innlegget, postet jeg dette, hvor jeg gikk mer inn på bipolar lidelse og hva med det som skremte meg mest. «Ting er vanskelige og jeg er mye redd. Redd for hvordan livet mitt skal være med bipolar lidelse. Jeg er fullt klar over at mange lever fine, normale, gode og glade liv med bipolar lidelse, men… Hvordan blir mitt liv? Hvordan skal jeg klare å unngå store depresjoner i fremtiden?», skrev jeg. Nå sitter jeg her, tre år senere, og har egentlig ikke kommet så veldig mye lenger. Tankene har nok endret seg noe, for nå har jeg jo levd med diagnosen en god stund og vet mer hvordan den «rammer» meg, om jeg kan si det på den måten. Problemet er at jeg ikke har hatt noen bedring til nå. Jeg lever ikke et fint og normalt liv enda. Jeg unngår ikke store depresjoner. Vel. Det er kanskje for tidlig å si om denne våren enda, for ting kan jo bli bra, men for øyeblikket lover det ikke godt.

Jeg begynte å grine på skolen her om dagen, helt uten grunn. Jeg satt alene ved bordene i kantina, og begynte plutselig å grine. Jeg hadde mest lyst til å legge meg ned på gulvet, lukke øynene og stenge hele verden ute for alltid. Jeg kjente igjen det velkjente presset i brystet, stigende puls og økende kroppstemperatur. Jeg gikk til toalettet, satte meg ned på gulvet med ryggen mot veggen og tok en time out. Jeg kjenner meg selv, jeg kjenner tegnene. Jeg vet hva jeg bør gjøre, og jeg vet hvordan jeg kan bedre noe som er på gang. Allikevel hjelper det ikke nok.

Det gjør så vondt at sånt er nødvendig. Det gjør så vondt å kjenne alle de kjipe tegnene komme på nytt, i år som alle andre år, uten at de føles noe bedre. Hvordan blir det fremover? Hvordan skal jeg komme meg gjennom skolegangen? Hva skjer om jeg ikke klarer det? Hva skjer med penger om jeg feiler? Studielånet? Hva skal jeg gjøre etter studiet, om jeg faktisk kommer gjennom? Hvorfor må det være sånn her? Hvorfor kjenner jeg ingen bedring? Kommer det til å bli akkurat som før? Eller kommer medisinene til å hindre meg fra å bli helt lost denne gangen?

I høst følte jeg meg så godt forberedt på våren. Godt forberedt med planen klar om det skulle dukke opp noen tidlige tegn på depresjon. Sammen med Tiller DPS hadde jeg laget en mestringsplan som skulle være et godt redskap. Nå skjønner jeg ikke hvordan jeg kunne føle det. Jeg er så absolutt ikke forberedt. Jeg har ingen god plan. Jeg har et valg mellom pest og kolera; Gå gjennom en ny helvetesvår, eller ta ECT-behandling (elektrosjokk-behandling) som kan gi meg problemer med korttidshukommelsen. Og dét er jo veldig praktisk når man er under utdanning… Eller jeg kan håpe at den nye medisinen gjør jobben sin og forhindrer en total krise. Skjønner du hvorfor jeg er nervøs, eller? Hvorfor jeg stresser og blir helt satt ut av spill så fort jeg kjenner på tidlige tegn på depresjon? Jeg er livredd, sint og trist på en og samme gang. Jeg blir så fort motløs når det kjennes ut som at alt settes i gang på nytt. Jeg orker ikke. Jeg orker virkelig ikke.

Psykisk helse

My dearest

threeeeevilja
Endelig ble det Vilja-helg! Ei helg med jenta som er så ubeskrivelig god! Ei helg full av planer. Vi skulle både på skøyteisen og en tur i bassenget, for det hadde Vilja bestemt. Hun var veldig ivrig på å vise meg hvor flink hun har blitt til å gå på skøyter. I det minuttet jeg ser henne når jeg henter henne, så endrer det seg i meg. Det er alltid like godt å høre henne rope «mamma!» når hun ser meg. Gleden i stemmen hennes, den lille kroppen som kommer løpende for å bli løftet opp i armene, lykkelig og tilfreds.
På butikken kjøpte vi hver vår rosa drikkeflaske. «Den er bra, sjø, mamma! Jeg har sånn hos pappa!», sa hun ivrig, og forklarte meg i detalj hvordan den fungerte. At det var umulig å søle med den.
Så tok vi bussen hjemover. Vi satte oss bakerst, da alle de andre setene var opptatte. Noen hadde tegnet på seteryggen foran henne, noe hun selvfølgelig både la merke til og kommenterte.
– Det er ikke lov til å tegne på setene, mamma.
– De bør komme i fengsel, sier hun humoristisk.
Så ler hun.
– Små barn tegner på setene, men ikke jeg, for jeg er stor. Også har jeg ikke med meg blyant , da. Ikke tusj heller.
Jeg måtte le. Den type latter som bare er ekte tvers gjennom. En latter som Vilja får frem til stadighet, som gjør meg lykkelig fra innerst og ut. Så ler hun og, og vi er i gang. Domino-effekt.
Vi drar hjem, fyller saft i de nye, rosa drikkeflaskene våre. Vi skåler. Og ler. Dagen går så alt for fort, og plutselig er hun i seng, klar for å lade batteriene for en høyst aktiv morgendag. Jeg blir sittende på stua og høre henne snorke lett inne på soverommet. Den skapningen der. Hun er den beste i verden.

Midt på natta våkner jeg med feber og en enorm trang til å… Vel. Spy. Hei, spysjuka. For et latterlig tidspunkt å komme på. Du er ikke velkommen her. Det ser ikke ut til å plage den noe særlig, for den forsvinner ikke. Den vil heller ikke høre på meg når jeg sier at den heller kan komme neste helg.

Vilja drar hjem til far tidlig på lørdag. Jeg ligger i sofaen med pleddet og selvmedlidenheten på, men det er ikke omgangssyken som plager meg mest. Det er savnet, det er følelsen av at jeg ble fratatt denne dyrebare helga med jenta mi, at det er to uker til neste gang, og at jeg med ett føler meg som en mor som ikke er der nok. Jeg strekker ut arma for å få tak i drikkeflaska mi, og ser plutselig på Vilja sin – som fremdeles står på bordet full med fruktfest-saft. Jeg begynner å grine. Sånn på ordentlig, tårene bare renner i ukontrollerbare strømmer av typen som ikke er så lett å stanse. En fin kombinasjon av omgangssyke, Vilja-savn og den voksende, tunge følelsen i brystet jeg har kjent på i det siste.

Psykisk helse

Jeg er stolt av meg selv

dreaod dreaold2

Av og til tenker jeg at jeg har levd et langt liv. At jeg har opplevd utrolig mye, på både godt og vondt. Mer enn snittet på min alder, tror jeg. Det er jo bare spekulasjoner, men… Jeg har virkelig opplevd veldig, veldig mye. Mye har jeg nevnt på bloggen, noe har jeg latt være å nevne. Å miste pappa som fjortenåring, overgrep, alvorlige depresjoner, angst og innleggelser. Så har vi alt det gode. Alt det merkelige, fantastiske jeg plutselig befinner meg midt i, uten å helt skjønne hvordan jeg – av alle mennesker – havnet der. Opplevelser som alltid kommer til å være printet fast i minnet – in a good way. Det er merkelig å tenke på hva som kommer av hva. Hva som trigger hva. Er alt dette bipolar lidelse? Eller hadde livet mitt hatt alt det gode, merkelig, fantastiske som skjer meg uten denne diagnosen? Hadde jeg vært den samme uten alle vonde opplevelser? Det tviler jeg virkelig på.

Sånn sett er jeg utrolig glad for at alt som har skjedd, har skjedd. Misforstå meg ikke, det er utrolig mye jeg helst skulle vært foruten, som sliter meg ut fremdeles. Overgrep sitter i. Det ødelegger virkelig noe i en. Det er ikke bare sånt en sier. Det setter igjen en følelse som dukker opp i hver eneste situasjon som kan lokke frem minner fra overgrep. Ens seksualitet skades. Og kanskje blir den aldri helt som den bør være igjen, heller. Kanskje blir man aldri helt «normal».

Allikevel må jeg si at det har kommet noe positivt ut av alt. Og jeg er stolt av meg selv. Jeg er ikke redd for å si at jeg virkelig er stolt av meg selv. Over hvor stor forståelse jeg har fått for en hel del jeg ellers ikke hadde skjønt ett fnugg av. Hvor reflektert jeg er. Hvor god menneskekjenner jeg føler jeg har blitt. Hvor intelligent jeg føler at jeg er. Og hvor målbevisst og bestemt jeg er, som får meg til å faktisk nå målene jeg setter meg. Gang på gang.

Jantelov driter jeg i. Jeg er stolt av meg selv, jeg har oppnådd mye i livet allerede, men er så absolutt ikke ferdig. Jeg skal oppnå mine største drømmer. Jeg skal komme dit jeg vil. Jeg skal fortsette å lære, både om meg selv, andre mennesker og alt annet som interesserer meg. Jeg skal utfordre meg selv til å vokse som menneske. Som medmenneske. Som et intelligent vesen, og ikke minst som fotograf. Jeg skal påvirke mennesker i positiv retning, og være et menneske som sprer gode ting – og ikke vonde, og jeg skal bli en fotograf som får til. Som «kicker ass».

Alt det vonde som har vært og som antagelig kommer i livet skal ikke styre meg over tid. Noe av det styrer meg fremdeles, men poenget er at det skal jeg overvinne. Mitt motto har alltid vært at man kun lever én gang. For det er det jeg tror på. Jeg tror vi kun har én sjanse til å gjøre så mye ut av det livet vi har fått, og det skal jeg jammen gjøre også. Å leve et liv uten å bruke sitt potensiale, uten å strekke seg etter store, hårete mål – det er ikke noe liv for meg. Jeg vil sitte der som åttiåring og fremdeles være stolt. Og jeg skal ikke la dårlige opplevelser og vonde stunder ødelegge for det. Jeg skal ikke ødelegge for meg selv.

Jeg kommer så absolutt til å møte motgang hvor alt dette glemmes. Hvor jeg ikke tror på noe av det. Hvor jeg igjen sliter med å skjønne hvorfor jeg i det hele tatt gidder å prøve, og hvor jeg er alt annet enn stolt av meg selv. Kanskje allerede nå i vår. Hvem veit. Jeg kan godt spy ut floskler som «What doesn´t kill you makes you stronger» og alle slike velkjente sitater, for det er faktisk sant. Alt jeg har overlevd i livet, har gjort meg til et mye mer reflektert menneske enn jeg hadde vært uten. Jeg er stolt over hvor mye jeg tåler, samtidig som jeg ikke har noe problem med å være sårbar. Eller vise det. Jeg er stolt over alt jeg gjør for å ikke bli like syk som jeg har vært i flere år nå. Alt jeg prøver å gjøre for å forebygge. Alle gode valg jeg tar nå som jeg ikke klarte å ta før. Jeg er sterk, og jeg er svak. Og det gjør meg enda sterkere.

Og dette er nok det mest pompøse og klissete jeg noen gang kommer til å skrive. Men jeg lar det gå denne gangen. 

Psykisk helse

Den jævla kroppen

vekt6 vekt13 vekt9vekt4 vekt10

Vekt. Åååå, som jeg hater vekt! Jeg går opp og ned i vekt fra år til år, og slik har det vært lenge. Da jeg var femten-seksten begynte jeg – som de aller, aller fleste jenter på den alderen – å slite med mat. Jeg spiste et eple til frokost, et eple til lunsj, så overspiste jeg middag som endte i do like etter. Jeg trente som en gal og spiste sjokolade i smug – som selvfølgelig også kom i retur, etterfulgt av ei lang straffeøkt på rollerblades, selv om jeg allerede både hadde vært på trening og rullet en tur tidligere på dagen. Jeg elsket å føle meg sulten, og hatet når jeg falt for fristelsen for å stappe i meg ei kaloribombe av en sjokolade. Eller en porsjon for mye av middagen, bare for at jeg ikke hadde spist ordentlig mat på lenge. Jeg gikk ned i vekt, og mamma ble bekymra. Hun tok meg med til helsesøstra på helsestasjonen, og selv om jeg ikke husker helt hva som ble sagt, så hjalp det i alle fall. Jeg fikk brutt med de dårlige vanene og begynnelsen på noe som raskt kunne ha endt i en spiseforstyrrelse.

Jeg er ikke seksten lenger. Jeg er snart tjuesju. Jeg er snart elleve år eldre, og man skulle jo tro mye burde ha forandret seg på de årene. Allikevel har det jammen ikke skjedd mye i hodet når det kommer til mat og kropp. Skuffende lite, faktisk. Jeg ser tilbake på bilder fra to-tre år tilbake og ser at jeg faktisk var ganske så slank. I en periode var jeg til og med tynn. Allikevel følte jeg meg sjelden vel. Jeg trodde jeg var så mye større enn alle de slanke, fine jentene jeg så på Instagram, Facebook og på gata. Jeg merket etterhvert at jeg hadde gått ned endel (for vektnedgangen var ikke bevisst slanking), og da ble jeg virkelig kroppsfiksert. Jeg tror aldri jeg har tatt så mange bilder av kroppen min som på den tiden – i en tynn, sliten og deprimert kropp.

Jeg nevnte at jeg går opp og ned i vekt. Nå er jeg på topp. Nå er jeg større enn på lenge, men det har jeg absolutt ikke merket noe til i høst. Nå derimot – nå plager det livet av meg. Jeg er så forbanna på meg selv som lar meg selv bli sånn, som ikke klarer å bare holde meg slank og fin når det egentlig er så enkelt! Når det egentlig er noe jeg ikke har problem med i det hele tatt. Jeg elsker å trene og jeg elsker sunn mat. Så enkelt er det. Allikevel sitter jeg her nå, sikkert minst femten kilo tyngre enn på de slankeste bildene ovenfor her. Antagelig mer. Så pen jeg var, tenker jeg nå, og føler meg styggere enn på veldig lenge.

En ting har forandret seg, da. Jeg er voksen nå. Jeg skjønner at jeg ikke er kjempetjukk, og jeg skjønner at helsa mi så absolutt ikke er i fare på grunn av de ekstra kiloene jeg nå har – og jeg skjønner at det er det viktigste. Jeg skjønner at det å kun spise to epler og en middag som ender i do i løpet av et helt døgn, ikke er måten å takle den kjipe følelsen på. Jeg skjønner at å gå ned i vekt ikke løser alle problemer, og jeg skjønner at det antagelig ikke er vekta i seg selv som plager meg mest. Jeg følte meg fin i høst. Jeg har da ikke forandret meg så mye siden da! Jeg føler ikke at jeg er kjempeovervektig. Jeg bare føler meg ikke vel, og jeg vet at selv om å være så slank som bildene over ikke hadde løst alt med det å føle seg vel, så hadde det i alle fall hjulpet en hel del.

Psykisk helse

Standby

heartFoto: Tove Karlsen, mammaen min

I innlegget fra i går kveld nevnte jeg at jeg henger litt med nebbet. Jeg gjør det for tiden. Jeg er sliten. Jeg er ikke lenger SuperWoman. Gizmo har flyttet til en ny familie, noe jeg syns er kjempetrist, men også veldig nødvendig. Jeg gruer meg mer enn jeg gleder meg til alle avtaler, konsentrasjonen er helt håpløs, og jeg har mareritt og sover kjempedårlig hver eneste natt igjen. Det er tyngre å komme seg opp av senga på morgenen. Jeg vil helst gjemme meg under dyna og glemme alle plikter, møter og avtaler. Ligge der i min egen sengeboble.

Det er ikke det at det er så ille å komme seg opp av senga i seg selv. Det er endringen. Ikke at jeg må røre på kroppen, men at jeg må opp og inn i et nytt miljø – selv om det kanskje bare er snakk om min egen stue. Eller steget fra stua og ut i kulden. Nytt steg. Så inn i bussen. Enda ett. Ut av bussen. Nytt miljø, mennesker, nye ting å møte. Hvor ofte har jeg ikke hatt lyst til å sitte på bussen og aldri gå av. Bare sitte der, innerst og bakerst, bli med hele runden om og om igjen, til jeg har misset alle avtaler og planer for dagen, så jeg kan bruke de resterende kreftene på å komme meg hjem igjen.

Heldigvis er det ikke så ille med meg nå. Jeg kommer meg opp av senga, jeg kommer meg ut, jeg kommer meg både på og av bussen. Jeg møter opp, jeg gjør det jeg skal – og det går veldig bra, selv om jeg kanskje hadde i overkant med nerver før jeg kom i gang. Jeg har det fremdeles bra. Jeg bare merker disse små tingene som er merket med rødt på det som kalles «mestringsplanen» min. Jeg følger med, og lar egentlig resten gå av seg selv. Vi skal jo ikke drepe alt av livet, heller. Kan ikke selge bjørnen før den er skutt, lissom! Haha. Det jeg mener er at jeg kan ikke hoppe ut i endring av behandling før jeg vet om det faktisk er en ordentlig bipolar nedtur som er på vei, eller om det bare er… Blå dager. Livet. I mens står jeg på standby, og er klar for å bare fortsette uten å gjøre noe, men samtidig forberedt på å sette i gang ekstratiltak for å gjøre en endring fra i fjor. We got this. (Hørtes jeg veldig pompøs ut nå..?)

Psykisk helse

life through an iPhone lens

11 2015-04-16-21.12.28skinny brighter dobbeldrea olddrealillegizzzz

Det er juleferie, og det å gå fra å ha noe å gjøre konstant til å plutselig sitte i sofaen uten så veldig mange planer, det gjør meg smågal. Ikke får jeg til å se en tv-serie og kose meg med det uten å føle meg stressa, og ikke kommer jeg på så veldig mye annet å gjøre heller – sånn annet enn å trene. Så da har jeg fått meg en ny hobby. Jeg har begynt å bla gjennom alle bildene jeg har tatt med mobilen de siste… Tja, tre-fire årene. For ja, jeg har dem alle sammen, i ei mappe på Dropbox. Der lagres de automatisk hver gang jeg kobler til telefonen. Det er noen bilder, for å si det mildt…

Det som kanskje er mest interessant med det, er at jeg har tatt bilder gjennom alle periodene mine. Både i gode og i dårlige. Flere av disse er tatt i de verste periodene, faktisk, uten at man kan se det så godt på dem – annet enn at jeg er ganske så mye tynnere enn ellers. Når jeg tenker meg om, tror jeg samtlige av disse er fra perioder som ikke har vært helt topp. Det forundrer meg litt hvor mange «selfies» jeg tar i depresjon. Det er jo litt motsigende, sånn egentlig, men jeg tror det er for å se hvordan jeg ser ut gjennom et kamera, og ikke bare i speilet. Jeg føler meg jo aldri komfortabel med det jeg ser i speilet når jeg er deprimert. Jeg er ikke mye mer komfortabel med det som vises på telefonskjermen heller, men… Det handler vel kanskje om fokuset. Fokuset jeg får på å ville se bra ut. Tynnere. Penere. At jeg prøver å se så bra ut som mulig. Kanskje får jeg ett bilde hvor jeg ikke syns jeg ser like jævlig ut som jeg føler meg.

Det overrasker meg veldig hvor god jeg var til å late som. Hvor god jeg var til å se tilsynelatende glad og fornøyd ut. Hvor godt jeg skjulte at jeg egentlig hatet alt og alle, og helst bare ville slippe å være her. Det overrasker meg på grunn av forskjellen mellom det jeg følte og det jeg utstrålte. Jeg klarte nok ikke å se like glad og fornøyd ut hele tiden, og det var nok ikke sjelden det skinte gjennom hvordan jeg hadde det. Som for eksempel på ei håndballtrening jeg måtte overtale meg selv til å dra på. Jeg tålte ingenting. Jeg tålte ikke å kaste vekk ballen, jeg tålte ikke å bli stoppet i angrep. Jeg var på gråten hele tiden, og til slutt fikk jeg så panikk at jeg måtte løpe ut i gangen og sette meg i trappa for å ikke besvime. Og da grein jeg og.
Eller som for eksempel de mange turene på butikken hvor det antagelig stod skrevet over hele fjeset mitt – og egentlig hele kroppen og, i form av et veldig tydelig kroppsspråk – hvor ukomfortabel jeg følte meg ved å være akkurat der.
Eller besøkene hos legen, hvor jeg stirret i gulvet, fikk klump i halsen og tårer i øynene med en gang han begynte å prate.

Det er rart å se tilbake på de siste fire årene gjennom mobilkameraet. Om det er dette alle andre ser av meg, så forstår jeg nesten de som mener at jeg antagelig ikke har det så ille som jeg skal ha det til. At jeg bare blogger om psykisk sykdom for oppmerksomhetens skyld, for å få sympatilikes og overdrevne kommentarer om hvor flott jeg er. Men bare nesten, for det er fremdeles galskap i mine øyne å skulle lyve på seg en hel masse problemer kun for å få sympatilikes.

Bildegalleri

Damned if I do, damned if I don’t?

brunettedrea

Jeg har ikke merket at jeg har vært over normalen i energinivå og humør i høst heller. Men det har jeg vært. Det merker jeg jo nå, når jeg ikke lenger kan fyke rundt 24/7, sove kun tre-fire timer, fotografere, mingle, gjøre skoleoppgaver, fotografere enda mer og aldri ta pause – uten å bli sliten overhodet. Ikke litt en gang. Jeg mener… Den følelsen man får med en gang rumpa treffer sofaen etter en travel dag. Den der «åh-det-var-godt-å-sette-seg-ned»-følelsen. «Her skal jeg sitte resten av kvelden, senke skuldrene og bare slappe av med en latterlig teit tv-serie.» Sånn har det ikke vært. Om jeg har sittet i sofaen, så har det vært for å jobbe. MacBooken på ei pute i fanget, noe som ikke akkurat er en optimal stilling å arbeide i. Skuldrene er hevet høyere enn øreflippen,  men muskelsmertene som selvfølgelig er en konsekvens av det, overser jeg totalt.

Nå blir jeg sliten. Jeg er trøtt, jeg trenger søvn og jeg har begynt å tenke igjen. Reflekterer over hvor flott høsten har vært, samtidig som jeg innser at alle som – uavhengige av hverandre – har kalt meg «Duracell-Drea», faktisk har hatt et poeng. Høsten har vært perfekt. Det har vært over snittstreken, men det har ikke vært for mye. Ikke i det hele tatt. Alt har gått helt utmerket. Jeg har oppført meg (mesteparten av tiden), jeg har ikke gjort noe jeg angrer på. Ikke mye i alle fall, og ikke i alvorlig grad. Som høsten har vært, skulle jeg ønske hele året kunne vært.

For nå er jeg redd igjen. Haha, hvor lei er jeg ikke av å skrive slike negative, teite, sutreblogginnlegg om hvor redd jeg er. Redd for depresjon, redd for våren, redd for å ikke klare å fullføre det jeg har begynt på, redd for å ikke klare å fortsette i samme tempo (for det vil jeg jo!), redd for å ikke klare å gjøre ting så bra som jeg vil, redd for å ikke fortsette den gode fremgangen som jeg har hatt denne høsten med tanke på fotografering, redd for å plutselig en dag nå sitte her hjemme og grine av ingenting. Redd for å være så redd for å bli deprimert at jeg ubevisst fremprovoserer det helt på egenhånd.

Jeg tar meg selv i å tenke på alle mulige måter å motarbeide denne lille «nedsvingen» til normalen på. Eventuelt enda lenger ned. Slutte på medisiner, sove mindre, sosialisere meg mer, ta på meg enda fler oppgaver, slappe av minst mulig. Jeg tror jeg er den eneste i hele klassen – og kanskje resten av Norge og, for den del – som har gruet seg til juleferie. Jeg er redd for at en pause kan sette meg i en dypere pausemodus enn jeg ønsker. Jeg er redd for at å sette seg ned, roe ned og puste ut kan være starten på nok en dvaleperiode. Jeg er redd for at jeg er «damned if I do, damned if I don’t.» Ææææ, nei, nå er det nok bekymringsprat her. Nå skal jeg heller ta på meg et headset, sette på fin musikk og gå meg en en lang kveldstur, for det kan i alle fall ikke skade.

Psykisk helse

Jeg er Drea og

Det å ha en diagnose på papiret har antagelig en hel drøss med ulemper, men det er spesielt èn som jeg merker plager meg veldig. Den er selvfølgelig forståelig, men det er allikevel veldig… Slitsomt. Når jeg har gode perioder, sånn typ helt vanlige «jeg-er-meg-selv»-perioder, så er det vanskelig å få lov til å være det. Prater jeg mye en dag, så blir det sett på som ei blinkende rød varsellampe. Tar jeg på meg mye å gjøre, så er det også det. Blir jeg sint – det samme der og. Jeg får aldri bare være normale ting uten at det blir sett på som symptomer på at en mani eller depresjon er på vei.

Som jeg sa lenger oppe her, så forstår jeg det jo. Folk er bekymra. De vil ikke se meg rett til topps og like langt ned igjen like raskt. Det vil jo ikke jeg heller. Men – give me a break, lissom. Jeg må få lov til å være noe annet enn manisk og deprimert. Jeg må få lov til å være litt voksen, og lære meg å vite når jeg er meg, helt på egenhånd, og når det enten er på vei til å vippe over eller under. Dette høres kanskje litt… Kaldt ut. Litt egoistisk. Det er ikke ment sånn. Jeg blir bare litt sliten av at det ikke bare er jeg skal tenke på alt og analysere alt, men at også alle andre skal det. Jeg føler ikke jeg får være Drea lenger, men heller bare bipolar.