Sofie. For at hun er fin.
Konfirmasjonsbilder.
Dette er Aina. Hun ble konfirmert i år, og jeg tok bildene av henne. Her er to av dem! Jeg sitter på rommet mitt hjemme hos mamma og jobber. Her har jeg slengt opp iMacen, så nå høres det musikk og jobbes og drikkes te. Det vanlige. Vaner. Det går liksom ikke an å jobbe uten te lenger. Det har blitt en greie. Nei, nå må jeg fortsette. Har kommet så godt i gang! Ciao.
Bildeserieprosjekt.
For en stund siden kom jeg i gang med en bildeserie. Dessverre kom jeg liksom ikke lenger. Jeg har bilder planlagt, men de blir liksom aldri tatt. Så nå poster jeg bare det første bildet, jeg. Testbildet. Dette er Vilja (ikke min Vilja, men en annen fin Vilja), og her er hun Paris Hilton. Diva! Fnis. Håper jeg får tatt resten av bildene etterhvert også. Og antagelig en re-shoot av dette. Tror det kan bli gøy. Det har potensiale. Ciao!
Mamma og Brynjulf.
Mamma og Brynjulf.
Forrige helg så var mamma og Brynjulf i byen, og jeg og min assistent Vilja tok bilder av dem i studio. Og av de nye tatoveringene. Mamma og Brynjulf er fremdeles som to forelska fjortiser, de. Jeg er omringet av sånne. Jørgen og Randi Annette er kanskje de to eneste som faktisk kan konkurrere med disse to. Fnis. Godt det. Spread the love!
Nå skal jeg jobbe helt frem til jeg skal hente Vilja igjen. Driver og jobber med noe gøyalt med Femelle! Tror det kan bli knallbra. Derfor må det litt planlegging til. Jepp, jeg skal være en sånn blogger som bare er hemmelighetsfull og utrolig hipp med kule hjemmejobbdager på «kontoret» og viktige møter. Så stort er eksponeringsbehovet mitt, nemlig. Ciao!
In full bloom – sniktitt.
For noen dager siden tok jeg bilder av Silje, og her kommer en liten sniktitt fra shooten. Fler bilder kommer altså etterhvert! En hel seeeerie. Fænsi. Hope you like it. Nå skal jeg gjøre fornuftige ting. Reiser jo til Dublin på fredag, så kanskje på tide å begynne å tenke litt på det også, så jeg ikke ender opp med å glemme å pakke alt jeg faktisk trenger. Høres ut som meg. Det har jo skjedd før… Satser på at jeg får med meg alt jeg skal, og at jeg ikke mister bankkort eller noe denne gangen. PASS! Pass må jeg huske. Æææ. Ciao.
Lille Gabriel.
Her kommer noen av bildene av fine, lille Gabriel. Søvn er oppskrytt, så jeg la meg seint og stod opp klokka syv for å jobbe, uten at jeg egentlig måtte. Jeg tror jeg er en av få personer som syns søvn og dusjing tar unødvendig mye tid. Det er så kjedeliiiiiiig! Men det må jo lissom gjøres. Kan nesten ikke gå rundt som en skitten zombie heller. Eller… Kan man?
Nå er det på tide å få på seg litt sminke og litt klær i alle fall, så fyker jeg til Stjørdal for å kjøre litt bil igjen. Jeg tar lappen! Har den visstnok ikke før neste år, men… Har vel i grunn ikke bruk for førerkort sånn umiddelbart uansett. Så da er det jo greit. Tar det gjennom kjøreskoleutdanningen på HiNT, så da blir det jo nesten gratis. Money saved! Fine greier. Ciao!
Flua på veggen.
Flue på veggen blir kanskje feil. Mygg passer nok bedre. Litt mer plagsom, liksom.
For nå blir ikke bloggen treig å laste inn sikkert. Det ble endel bilder – igjen. Dere kjenner meg. Å bare poste et par bilder er jo… kjedelig. For å få med seg noe må man jo ha fler! Og her er lørdagen oppsummert i korte trekk. Tenk det. At så mange bilder kan være korte trekk. Da er det en bra kveld, er det ikke sånn det funker? Uansett – kul gjeng med gøyal humor. Jeg syns dessuten det er så gøy å oppleve stemninga backstage før et band skal gå på scenen. Trommisen sitter alltid og slår i lufta med trommestikkene. Det spilles på gitarer og basser. Det konsentreres. Det bygges opp. Det er akkurat som at det er nerver der uansett hvor mange ganger bandet har stått på scenen før – før det hele settes i gang og de forsvinner. Nervene altså. Ikke bandet. Og etterpå? Da er det som regel både alkohol og adrenalin i fri flyt. Herlig kombinasjon. Herregud, jeg ser selv at jeg høres ironisk ut, men jeg er ikke det altså. Jeg mener det. Det er en herlig kombo. Ingenting er som å høre på mennesker som har et adrenalinkick snakke. Adrenalinkicket smitter over, og det ender med wordwommit all over the place. Og alle vet at jeg er glad i ord. Og prat. Og adrenalin. Og alkohol. Sound´s like a winner, don´t you think?
Oj, nå fikk jeg en tanke. Det slo meg helt plutselig nå nettopp… Kanskje kroppen min frigjør litt for mye adrenalin – sånn hele tiden? Ikke umulig, ikke umulig. Vel, nå skal jeg i alle fall sove! Ikke for at jeg vil, men for at jeg må. Uhrk. Ciao.
More El Caco.
Her kommer litt fler bilder fra lørdag. Og det blir enda fler også, for jeg har jo ikke begynt med de fra Instorekonserten de spilte på Swag på Merkur tidligere på dagen enda, og heller ikke bildene fra resten av kvelden. Og heller ikke de av de to knallbra oppvarmingsbandene! Så. Ja. Det blir litt bilder. Sånn er det bare! Dere får rope ut om dere blir leie av bildene mine. Ikke at jeg kommer til å gjøre noe med det om dere blir det altså, verken slutte å poste bilder, grine eller smiske for å få dere til å forandre mening, men det er selvfølgelig lov til å si fra allikevel. Ytringsfrihet og alt det der. Viktig å være politisk korrekt vet du, selv om jeg sånn helt egentlig driter i hva som kommer ut av det.
Anyways! Jeg har vel nevnt det før, men herregud så gøy det er å være på konsert. Jeg er virkelig et konsertmenneske. Festivalsommeren er ikke langt unna nå. I mens kan du godt fortelle om din beste konsertopplevelse om du vil. Shoot!
El Caco.
I kveld tok jeg bilder av El Caco, og her er et fra konserten. Det er det eneste jeg har orket å se på til nå. Klokka er jo faktisk kvart på fire, og jeg kom hjem for en times tid siden. Men det er noe med det. Jeg klarer aldri å legge meg før jeg har redigert ett bilde. Det er fysisk umulig. Jeg får jo ikke sove. Så. Her er altså ett eneste bilde. Det første jeg så i Bridge (bildevisningsprogram), omtrent. More to come!
Jeg har dessuten to rare/morsomme/creepy historier å fortelle, men det tar for lang tid nå. Det får bli i morgen! Det er… Weird. Og litt skummelt. Og nei, det har ikke med El Caco å gjøre altså. Kunne jo nesten se sånn ut. Men ja, det er litt ekkelt. Åh, jeg er god på cliffhangers! Enormt. Dere dør sikkert av nysgjerrighet. Jaja. Natta!
Tomme blikk og premiumplen.
Vilja har ikke mye til tomt blikk. Vilja er et suksessmenneske. Mitt favorittmenneske.
Lana Del Rey – We Were Born To Die
Jeg hater tomme blikk. Tomme blikk tilhører mennesker som ikke tenker lenger enn sin egen nesetipp og som bare går rundt i de tafatte, hjernedøde rutinelivene sine med intetsigende ansiktsuttrykk og halvskjeve smil. Som tar morgendagen for gitt. Ja, som i grunn tar alt for gitt. Uten ambisjoner, uten bekymringer, uten verken glede eller sorg, uten tap og uten seire. Mennesker som ikke tenker på dypere ting enn middagsplanene for resten av uka eller været til helga. Mennesker som ikke føler noe som helst, og som ikke lar seg affektere av andre mennesker overhodet. Jeg hater tomme blikk.
Tomme blikk vises godt på bilder. Kanskje er det derfor jeg ser tomme blikk overalt. Kanskje er det derfor jeg så og si aldri liker noen. Fine Marte sier jeg liker alle. Hun tar litt feil. Jeg liker ikke alle. Jeg bare… godtar dem. De er som de er. Jeg er som jeg er. Jeg respekterer dem. Okei, så har hun vel i og for seg rett. Det er få jeg misliker, og jeg kan være hyggelig mot de fleste uten å vri meg i mental smerte. Jeg liker derfor kanskje så og si alle (og nesten ingen på samme tid), men det er få jeg tenker mer over enn å bare godta dem for hvem de er. Og tilpasse meg til det. Det er sjelden jeg treffer mennesker jeg virkelig ser. Eller føler jeg ser, i alle fall. Det er sjelden jeg treffer mennesker som interesserer meg mer enn «skal du ut i helga?» eller «fin hund du har», om du skjønner hva jeg mener. Hva har det med tomme blikk å gjøre? Det har alt med tomme blikk å gjøre.
Det er de med tomme blikk jeg kun godtar. Tolererer. Intet mer eller mindre. De jeg godt kan snakke og le med. Til og med bry meg om. Men, det er de med blikkene jeg… hva skal man si? Det er de som interesserer meg. Det er de jeg tror kan overbevise meg om at livet ikke kun er en evig, håpløs jakt etter alt man ikke har og aldri kan få. Og kanskje er det de jeg føler kan forstå meg best også. Og omvendt, selvfølgelig.
Når jeg tenker meg om så ombestemmer jeg meg. Tomme blikk tilhører ikke de overnevnte menneskene. Tomme blikk er vel egentlig kun mangel på kjemi. Derfor overrasker det meg alltid hvor vanskelig ting skal være når man for en gangs skyld møter et blikk. Enten er jeg en ekstremt dårlig menneskekjenner (noe jeg alltid har trodd var en av mine sterkeste sider), eller så er faktisk livet kun en evig, håpløs jakt etter alt man ikke har og aldri kan få. Også for meg, som så og si har innsett at det er sånn. Man skulle jo tro at innsikt og forståelse ga noen fordeler der. Nesten på samme måte som at første steg mot å bekjempe et alkoholproblem er å innrømme at man har et problem. (Uten at det ligger et skjult budskap bak akkurat den der.) Men… Kanskje ikke? Kanskje er vi bare evig dømt til å være naboen til han med det grønneste gresset og de fineste rosebuskene, alle som en. Også naboen. Du vet, også han med premiumplenen.
- Nyere innlegg
- 1
- …
- 13
- 14
- 15
- 16
- 17
- 18
- 19
- …
- 49
- Eldre innlegg