Tjohei! Jeg har vært litt fraværende i det siste (men det ser jo ikke akkurat ut til å bry noen noe særlig, heldigvis), men det er bare for at jeg plutselig har gått fra å være mamma i fulltidsjobb til studentmamma i fulltidsjobb. Så der har du forklaringen. Og jeg har meldt meg inn på Kaliber, så nå kan treningen starte på ordentlig også! For real, med litt personal trainer og hele pakka. Ja, klart jeg har blitt inspirert av BestisNora! Ble dessverre ei litt kort (men hard) treningsøkt i dag. Fikk plutselig skyer og fargeklatter foran øynene, og det er som regel et sikkert tegn på at migrene er på vei. Og jeg får bare migrene etter hard trening. Så jeg løp hjem og kastet i meg en proteinshake, og tror jammen jeg klarte å stoppe driten. Jeg har ikke fått vondt enda i alle fall… Fingers crossed!
Og, ja. Jeg skulle jo vel egentlig vært full og fin på fadderuke as we speak, men istedet stikker jeg til fineste Marte. Jeg skal overnatte der siden jeg for øyeblikket er husløs (takk, skjønne!), og skal bruke kvelden på jobb. Så kan jeg kanskje kose meg på Pstereo med god samvittighet på fredag og lørdag. Høres ut som en god plan, ikke sant? Det er i alle fall det jeg overbeviser meg selv om, så jeg slipper å innse det faktum at jeg er festbrems uten like. For en gangs skyld.
I dag møtte jeg og Vilja mamma/mormor nede i byen, deretter dro vi til Solsiden og passet William. Vi fire har selvfølgelig hatt det kjempegøy, men nå er jeg rimelig kaputt kjenner jeg. Energien har helt klart blitt brukt opp i dag, så nå skal jeg ikke gjøre stort mer enn å ta en dusj før jeg lager meg litt kveldsmat og dumper ned i sofaen med en film og en kopp te. I kveld skal jeg slappe av totalt, uten å i det hele tatt tenke på noe som så mye som minner om stress. Det er mulig det der hørtes veldig overbevisende ut, men det er sikkert bare for at jeg prøver å overbevise meg selv i samme slengen. Jeg klarer aldri å holde meg helt unna jobben i løpet av en kveld hjemme. Aldri. Ha en fin kveld, alle!
Det er litt rart å tenke på at vi er så flinke til å dømme mennesker at vi dømmer de som er akkurat som oss selv også. De som lever så like liv som oss selv at det liksågodt kunne vært oss. Allikevel lager vi grenser i hytt og pine med sterke ord som de, dem, oss og vi, og glemmer at den eneste grunnen til at vi ikke engang legger merke til hvor like vi er, er for at vi kjenner oss selv best. Og ikke dem. Vi kjenner oss selv så godt at vi ikke putter oss selv i bås. Vi ser ikke det stereotype i det vi gjør og den vi er, for vi vet at det ikke er så simpelt at man bare kan lese et helt menneskesinn ut av et par særtrekk, meninger eller handlinger. Det vet vi kun for at vi kjenner oss selv, og ikke bare ser det tilsynelatende iøynefallende. Det overflødige.
Under en samtale i går gikk det plutselig opp for meg hvor lett det antagelig må være for andre å sette meg i en stereotyp bås uten å blunke. Noe jeg aldri har tenkt over at er mulig en gang, her jeg som regel sitter på min høye hest og føler meg som et relativt bra menneske. Relativt oppegående, ja, faktisk ganske så smart til og med. Bedre enn mange andre. Smartere enn mange andre. Penere enn mange andre. Mer verdig enn mange andre. At jeg i det hele tatt kunne bli satt i en nedlatende og ekstremt trangsynt boks hadde jeg faktisk aldri tenkt over – ikke før i går. Fornektelse vil mange sikkert si – ubetenksom er ordet jeg velger. Jeg har rett og slett bare aldri tenkt over det.
Se på meg. Jeg fyller snart tjueto år, er singel og har allerede en to og et halvt-åring løpende rundt omkring meg. Jeg eier ikke mye av verdi – verken hus, leilighet, bil eller hytte. Jeg har faktisk ikke et eget sted å bo enda engang, og har så og si bodd i en bag i snart et år. Min høyeste fullførte skolegang er videregående skole. Jeg er blond. Jeg tar buss. Jeg har en tribaltatovering jeg tok da jeg var sytten. Eksen min var tolv år gamlere enn meg, og jeg var ikke mer enn sytten år da vi ble sammen. Jeg er fra ei lita øy med cirka fire tusen innbyggere, et sted hvor alle kjenner alle og hvor ryktene ferdes raskere enn hva Northug går på ski.
Nok sagt, kanskje. Hadde jeg vært deg så hadde jeg sett ned på meg. Den personen jeg ser for meg av å lese dette er ikke meg. Jeg ser noen andre, selv om det er jeg selv som sitter her og beskriver meg selv. Jeg ser for meg et menneske jeg lett putter i bås. Jeg ser for meg søyler som måler suksess, og søylene jeg ser er små. IQ-søyla når ikke lenger opp enn rundt åtti, men så kommer jeg plutselig på.. det er jo meg jeg snakker om. Pang! Nytt wake up-call. Hardt og brutalt.
Litt minglebilder fra helgen, bare for at vi rocker. Håvard (nest siste bilde) har nesten gjort det til en tradisjon å stikke hodet så langt oppi kameraet som mulig, og han ser like full og blid ut hver gang. Morsomt! Som dere kan se så var det ei helg med god stemning, godt humør og fint vær. Akkurat slik en festivalhelg skal være. Musikken? Ehm. Jeg er altfor opptatt med å være blid og sosial til å få med meg så altfor mye av musikken, men jeg hørte Åge Aleksandersen og The Spirit of Pink Floyd. Og det jeg fikk med meg var i alle fall bra! Nå er sommeren offisielt snart over. Litt trist, men hey. Da kan jeg se frem til vinter, hyttetur og slalom! Ikke så altfor ille det heller. Hugs!
Tina in action! Okei, hun bare poser. Det ser man jo på teknikken.
I går prøvde jeg golf for første gang! Vi stod bare og slo på Driving Range´en (som det så fint heter), men det var knallgøy! Selv om jeg raskt fikk lyst til å prøve golf på ordentlig. På bane. Føles litt meningsløst å bare stå å slå også. Det er litt for lite konkurranse i det, liksom. Det holder ikke for konkurransemennesker som meg! Jeg vil konkurrere. Godte meg når jeg vinner. For det skulle jeg jo ha gjort, selvfølgelig. Vunnet altså. Anyways, igår dro jeg til Frøya, så i helga blir det liv på Frøyafestivalen. Det er jo sånne ting man bare er nødt til å dra hjem for å være med på. Når det først skjer noe her ute, og alle folk samles – da vil selvfølgelig jeg også være med! Skal prøve å ta litt minglebilder, så får dere et lite inntrykk av hvordan det er å være på Frøyafestival. So long!
Jeg hater når jeg våkner til og oppdager at jeg ikke er meg selv. At jeg våkner med dyna over hodet på en måte. Panikken sprer seg, og jeg prøver febrilsk å røske av dyna som bare virker mer og mer kvelende samtidig som jeg prøver å få oversikt over hvilken vei som er hva og hva som er hvor og… ja. Jeg prøver å få oversikt nok til å komme meg ut av det kjappest mulig. Så får jeg endelig hodet over dyna, men da er alt annerledes rundt meg. Jeg vet omtrent ikke hvor jeg er lenger. Ting står ikke lenger der de alltid har stått. Det er som å være hos en fremmed. Jeg tror jeg sov lenger enn jeg burde.
Her kommer en kjapp treningsvideo med FitnessNora! Fantastisk. Og her (under) er et bilde av desserten hun ordnet til meg etter at jeg og Vilja jogga til henne på besøk. Eller, det vil si… Jeg jogga og Vilja satt i vogna og sutra for at hun ikke fikk trille vogna selv. Anyways, fantastisk god dessert! Fun Light-gele, bær og mager kesam! Anbefales på det sterkeste. Ha en fin dag!
Blemma har sprukket, og jeg sitter nå igjen med hånda full av kjøttsår. Ajaj. Om du har lyst til å se hvordan såret under den ene blemma ser ut, så ta en titt her. (NB! Ikke for sarte sjeler, som for eksempel sånne som meg som besvimer av et lite kutt i fingeren.) Ellers er alt som normalt her. Vi leker og koser oss om dagene, og er mye ute på lekeplassen. Eller på hoppeduna, som er Viljas ord for trampoline. Hejdå!
