Intern uenighet om klær.

Uploaded from the Photobucket iPhone App

I dag har jeg ryddet på soverommet. Det som før tilsynelatende var et gulvløst rom, har nå både fått gulv, plass og orden. Klærne mine lå strødd over alt. Gulvet var dekt. Senga var et eneste stort rot (for det har man jo mulighet til når senga er like bred som den er lang), og… Ja. La oss bare si at det var bittelitt rotete. You get the picture. Men dette er jo ikke poenget. Poenget er at vi jenter (for jeg velger å tro at jeg ikke er den eneste i verden) er utrolig dårlige til å kjøpe klær i blant. Eller, vi er nok flinke til å kjøpe – vi er bare ikke alltid like flink til å kjøpe rett eller til å kaste når ting så tydelig aldri blir brukt.

Jeg fant tre plagg med lappen på. Det er ganske mye det, med tanke på at jeg ikke har kjøpt klær på en hel evighet. Tre plagg som har vært med på den ene flyttingen etter den andre, og som fremdeles har lappen hengende på. Da er det ikke mye brukt altså. Og hva gjør jeg? Bretter den fint, legger den i en skuff og tenker «en dag får jeg kanskje bruk for den. Vet jo aldri. Kanskje den blir finere eller kler meg bedre etterhvert.»

Vel, gjett da. Det kommer ikke til å skje. Jeg gjentar: Det. Kommer. Ikke. Til. Å. Skje. Kast den nå! Gi den bort, selg den, pakk den i en pakke og send den til Afrika. Jeg bryr meg ikke hva du gjør med den, Drea, men for guds skyld – ikke bygg opp klesskapet ditt med plagg du aldri kommer til å bruke.

Jammen…

NEI. Ikke. Ikke noe jammen.

Jammen, hør da! Det kan jo he…

NEI. ENN – E – I. Neeeeeei.

Hardt liv.

Pstereofestivalen 2012.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Det var Team Me og Kaizers på Pstereo det gitt. Etter min mening to fantastiske konserter. Jeg skulle egentlig ha skrevet mye mer her, men jeg bestemte meg for å være litt… sparsom. Tekstinnlegg kan komme for seg selv. Her har dere jo tross alt fått mange bilder å se på. Luksus. Konserter digg og Team Me er digg og Kaizers er digg og jeg vil på konsert. Helst nå.

Anti-hei til deg, din fulle, kåte jævel.

Okei, nå må jeg få ut litt frustrasjon, og jeg skal starte rett på sak. Med en beskjed. Med en klar og tydelig beskjed til alle småfulle, kåte jævler der ute, med eller uten dame, som på seine nattestimer sitter hjemme og prøver å få det til å gå for seg selv ved å via facebook mase om sex, spørre oss jenter om vi er barberte nedentil, lure på hva vi har på oss og om vi kan sende bilde eller kanskje slå på webcam. Nei, jeg kan ikke sende bilde eller slå på webcam. Nei, jeg syns antageligvis ikke du er mer interessant enn hva alle jentene du møtte på byen (som du så tydelig ikke fikk med deg hjem) syns. Nei, jeg har ikke noe behov for å hjelpe deg til en orgasme der du sitter med laptopen i fanget. Og nei – at du skriver «du ehr digg ass» er ikke noe jeg føler for å si takk til, spesielt ikke når neste sjarmerende setning er «færra på dæ?» (Som til info er et trøndersk uttrykk for å pule). Om du kommer hjem alene fra byen, patetisk og full, så hold det for deg selv. Ikke del det med alle andre. I alle fall ikke meg. Ikke bare mister du all selvrespekt, men det er ekstremt respektløst ovenfor den du velger å se på som en enkel løsning også. Flere slike hver helg føles ikke kult. Til slutt føler man seg billig uten å i det hele tatt ha lagt seg ut for salg. Kjære, fulle, kåte, a bit less than almost never-sjarmerende jævel; innse nederlaget, finn frem høyrehånda (eller venstrehånda if you please), do your thing og gråt deg selv til søvn. Like a man.

Mitt bidrag til en bedre verden.

drearedhead2djea1bwbloggg
Jeg fortsetter bildetrenden, for jeg har fremdeles ikke så mye på hjertet. Men her er jeg. Med rødt-ish hår og greier. Og ja. Det var det jeg hadde å komme med i dag. For et bidrag til menneskeheten, dere. Klapp, klapp, klapp.

Tittel.

Photobucketnatur
Når jeg ikke har ord, så har jeg i alle fall bilder. Mange av dem. Her er to. God kveld.

Asleep.

PhotobucketPhotobucket

22.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Å jobbe som journalist er absolutt ikke feil. I det hele tatt. Jeg trives utrolig godt! Jeg får skrive, ta bilder, treffe folk, snakke med folk, se og oppleve mye og ingen dager er like.. Ja, jeg digger det! I dag for eksempel. Da jeg tok bussen til jobb tidlig i morrest så ante jeg lite om at jeg plutselig kom til å ta bilder på 22-konsert. Konsert midt på dagen, i arbeidstida er absolutt ikke feil. Om du vil se fler av bildene og lese litt om hvordan jeg endte opp der i dag, så kan du ta en tur innom Hitra-Frøya. Do it! Nå skal jeg ta (tv-)kveld. Lang nok arbeidsdag nå. Ciao!

Duckface og prinsipper.

Photobucket

Å ta bilder av seg selv med mobilkamera i speilet er jo ikke akkurat helt lov. Ja, det er nesten forbudt, i alle fall om det inkluderer peace-tegn eller duckface. Eller et smil som får meg til å tenke på «Smile like you mean it» av The Killers. (Grunnen til assoisasjonen trenger jeg forhåpentligvis ikke å nevne.) Men ellers også. Å legge ut bilder av seg selv tatt i speilet er sosialt selvmord. Av prinsipielle grunner, tydeligvis. Sosiale medier-selvmord. Og jeg skjønner jo i grunn hvorfor. Men fuck it. Om jeg føler meg vel og glad og fin en dag så tar jeg mer enn gjerne et par (hundre) bilder av meg selv og slenger opp på bloggen og på facebook. Ikke bare for å vise folk at jeg faktisk kan se bedre ut enn jeg gjør på bussen på vei til jobb klokka fem over syv hver morgen eller mens jeg er ute på joggetur, svett og jævlig. Ikke bare derfor, selv om det er greit å kunne vise at neida, det er ikke alltid jeg ser ut som et dass og lar meg selv forfalle like mye som converseskoa mine (som forøvrig fremdeles ikke har blitt bytta ut enda, på tross av at det består av mer hull enn tøy for øyeblikket). Men også for at det er godt å selv kunne se tilbake på dager hvor man gadd å bry seg. Som motivasjon til å bry seg igjen, kanskje. For seg selv og selvfølelsen. Jepp. I said it.

Photobucket

Dette bildet har Vilja tatt. Bildet er ikke redigert annet enn BW. Jepp, fotograftalent deluxe.

Og siden jeg er så god på å assosiere og greier. Jeg nevnte «prinsipielle grunner» isted. Da begynte jeg med en gang å tenke på dette med prinsippsak. Hvor mye totalt unødvendig gnål har ikke komme ut av «det er en prinsippsak»? Jeg mener… Er det forskjell, så er det forskjell. Å si at noe er «en prinsippsak» blir ofte helt feil for meg. Om det er på grunn av folks behov for å føle at de er moralsk korekte eller på grunn av et undertrykt kranglebehov aner jeg ikke, men i mange tilfeller er det mine antagelser. En ting er i alle fall sikkert; å straffe folk på grunn av prinsipp er ikke særlig imøtekommende eller forståelsesfullt. Det miner heller ikke særlig om velvilje eller lyst til å gjøre det beste ut av noe. Og før jeg står på en krakk med et rep rundt halsen foran en hel folkemengde; det er stor forskjell på å ha prinsiper og det å bruke «det er en prinsippsak» som argument. Har du prinsipper og verdier du tror på; yay! Hurra for deg og hurra for det. Bruker du setningen «det er en prinsippsak» ofte; buuu! Antihurra for deg og antihurra for det.

Donkrtegneserie-Drea!

Photobucket

Jeg har fått en tegneserie-meg! Jeg digger den, og det er jo ikke rart når den er kulest i verden. Donkr.com er da Norges største pokerfourm (hvor jeg henger en god del), så om du er pokerinteressert bør du stikke dit og lage deg en profil. Join us! Join the fun! Og dessuten – det er RadioDonkr og radioturnering hver søndag, og det er jo ganske passende. Siden det er søndag og greier i dag mener jeg. Radioturneringa koster  i alle fall $22 på Pokerstars (hvor jeg spiller), og den snakkes det om på radioen. For å høre, trykk her. Om du lurer på hvor og hvordan du kan spille turneringa, så er det bare å sjekke forumet. It´s all there!

I´m a survivor!

418636_10152081012110635_1065141614_n-1PhotobucketPhotobucket

Ja, så har jeg altså flyttet for meg selv – for første gang. Helt alene. Okei, jeg har jo faktisk bodd alene tidligere også (i Trondheim), men jeg flyttet aldri dit alene. Og det ble aldri ordentlig mitt. Anyways. Det er ikke poenget. Poenget er hvordan jeg fungerer (eller rettere sagt; ikke fungerer) på egenhånd. Helt alene. Hvor skal en begynne…? Jeg begynner med i dag, så kan jeg heller jobbe meg baklengs. I dag skulle jeg spise frokost. Jeg åpna kjøleskapet. Løfta på melka. Kjente i grunn med en gang at den var litt… tung. Litt merkelig. Og joda. Den var selvfølgelig sur og klumpete. Jeg måtte lide meg gjennom å tømme klumpene ut i vasken, som er noe av det verste jeg vet. Jeg kødder ikke. Sur melk i vask = puke. Jeg spyr. Usj.

Tilbake til poenget. Etter å ha tømt ut melka med både øyne, nese og munn lukket, så gikk jeg til brødboksen. Åpnet den og… Æsj. Brødet var svart. Rett i søpla med det og ut med søpla.

Så var det tid for middag. (Ja, det har naturligvis gått endel timer siden frokost.) Jeg orka ikke dra på butikken etter jobb, så på bussen på vei hjem fant jeg ut at jeg kunne lage havregrøt. Det er enkelt, godt og kan lages i mikroen – siden jeg fremdeles ikke har stekeovn. Jeg dro hjem, og gledet meg til grøt. Kom hjem, vasket opp koppene, åpnet skapdøra. Jeg tipper du allerede har skjønt hva som kommer nå, men for sikkerhets skyld; tror du jeg hadde havregryn eller…? Næh. Selvfølgelig ikke. Så hva ble det da til middag? Joda. Rugsprø med ost. Oh joy. (Om du senser ironi i det siste der må jeg bare beklage – du er ikke et geni, dessverre. On the bright side; du har rett. Irony it is.)

Og ellers? Tja. Jeg har fått hengt opp gardiner og greier også, så det er da ikke all bad.   I´m a survivor!