Kino er ikke bare-bare
Too cool for school og alt som er. I helga har jeg vært i Trondheim, og har blanet annet tatt min første tur (!) på Rockheim. På tide, kanskje. Og i dag har jeg – sørg for at du sitter godt – vært på kino. Det er kanskje ikke så veldig sjokkerende, men jeg har ikke akkurat vært mye på kino de siste… Tja, ti åra. Og det er jo en stund, med tanke på at jeg ikke engang er i nærheten av å nærme meg det o´store tredvetallet. Jeg er jo bare tjuetre! (Ja, jeg kan si det i noen få måneder til, så nå bruker jeg alle sjanser jeg får.) Uansett, poenget er – i voksen alder (og med voksen alder mener jeg «voksen». Fra fjortis og opp) har jeg alltid ment at det er noe litt kleint med kino. Å være på kino skaper et slags sosialt forventningspress. Okei, det kan misforstås. Det er ikke akkurat som at jeg ikke er sivilisert nok til å dra på kino, altså. Jeg får ikke en impulsiv trang til å verken flashe pupper, fise høyt eller synge falskt mens jeg rocker løs på luftgitaren, lissom. Den som føler et forventningspress til å holde seg unna sånt burde heller dra på sykehuset enn på kino, for å si det sånn. Men det finnes altså et forventningspress på kino for oss vanlige dødelige også.
Det jeg mener er… På kino så er man ikke alene. Okei, det høres fremdeles ut som at jeg ikke kan forholde meg sivilisert sammen med andre mennesker i mer enn en time av gangen, men det er ikke sånn altså. Jeg lover. Poenget kommer, det tar bare litt tid. Men altså – på kino er man ikke alene. Man skal dele gode øyeblikk med mennesker man ikke kjenner. Man skal le høyt, men skal kaste hode bakover i fullt gapskratt, man skal riste på hodet når noe bare er så dumt at det er gøy og man skal holde hendene for øynene når det blir for flaut. Eller for skummelt, alt avhengig av hvilken type film man ser. Poenget er at man skal dele dette med fullt fremmede mennesker, selv om man sitter i mørket, for så å spankulere – eller spraaaade (med mange a´er, så vi er sikre på å få det pompøst nok) ut av kinosalen og smile til alle disse fremmede menneskene som om vi kjenner hverandre. Et smil som bare bekrefter at filmen var tipptopp og at vi alle er så glade for at vi delte denne fantastiske opplevelsen sammen. Må jeg si det? Må jeg virkelig det? Okei, her er det; puke.
Og som om det ikke var nok i seg selv, så er det en slags barnslig glede i det med å gå på kino og. Hva er problemet med det, siden ordet «glede» er der, tenker du kanskje. Problemet er at jeg ikke lenger er et barn, og at å tro at jeg skal bli en verdenskjent og kul DJ eller en fantastisk a capellasanger etter å ha sett filmen «Perfect Pitch» (som jo, var filmen jeg faktisk så i dag…) ikke lenger er like sjarmerende som det var da jeg gikk ut fra «Mulan» som tiåring og trodde jeg skulle forandre verden. Tidene forandrer seg, og det som da fikk meg til å føle meg som et fantastisk menneske i en fantastisk verden med fantastiske muligheter og et fantastisk samhold, gir meg i dag følelsen av å ville dra hetta over hodet og gjemme meg til jeg er så langt borte fra kinoens inngangsparti at ingen kan mistenke at jeg overhodet har vært der. Det var gøyere å være barn, dere. Det var gøyere å være barn.
Min dag på to minutter
I dag kom jeg på hvorfor jeg ikke lager mat. Jeg har jo tidligere skrevet om hvor dårlig jeg er på å lage mdidag og… ja, egentlig mat generelt. Jeg spiser gjerne et glass med sjokolademelk til middag, lissom. Men tilbake til saken. I dag har jeg virkelig vært i mitt ess. Først velter jeg tekoppen min, og søler på buksa mi og på hele teppet. Og jeg lover – med ny tekopp så holder vannet seg varmt. Glovarmt. Aua. Jaja, låret overlevde, og teppet ble bare søkkvått. (Det tørker jo av seg selv, ikke sant?)
Deretter legger jeg bankkortet i ei åpen jakkelomme da jeg tar en tur på rulleskøyter. Det mister jeg selvfølgelig, og må ta en ekstra runde for å lete etter det. Jeg, periodetreningsnarkoman som jeg er, eier jo ikke kondisjon for øyeblikket. Det var døden. Jeg lover. Men til slutt finner jeg altså bankkortet, og pakker det i lomma på nytt. Gjett om det faller ut en gang til, da…. KØDDA. Det gjorde faktisk ikke det.
Men uansett. Jeg dro på butikken, og bestemte meg for at siden jeg, helt ufrivillig, hadde tatt en ekstra lang tur på blades, så kunne jeg endelig gidde å lage meg noe jeg liker skikkelig godt til middag. Så derfor rullet jeg hjem, og begynte direkt å lage mat. Boksåpneren min er ødelagt, så den må trykkes ned hele veien rundt istedet for å rulle. Derfor ble ikke lokket helt åpnet, og jeg måtte bruke armkraft for å få den løs. Grepet glapp, og lokket skar rett inn i fingeren. Ganske dypt. Det ble blod overalt, og det er ikke så veldig lurt med tanke på at jeg ikke tåler å se blod. Jeg svimer jo av av sånt. Så gjett om jeg svimte av da? NEIDA! Jeg gjorde ikke det. Det gikk helt fint. Jeg fikk slengt på et plaster og nå skal det få være sånn helt til plasteret gror fast i huden og blir en del av meg. Se på det som god integreringspolitikk. Jeg nekter å se det såret igjen i alle fall. Da svimer jeg sikkert av. Pjuh. Det var dagen min, skrevet hastig på to minutter. Enn om jeg en gang bare skrev ned alt jeg tenkte på, direkte og usensurert. Det hadde vært blogginnlegget sitt, det. Ohwell. Nå er det natt. Ciao.
I come undone
Nature
Tatt med iPhone 5, redigert i Snapseed og Instagram.
Mirror, mirror
Hei, speil, hei, verden.
Answers
Siden jeg uansett ikke får sove nå; her kommer svarene på spørsmålene jeg fikk inn i den fantastiske spørrerunden min (oh lord), selv om klokka er… natta.
Hva blir den neste tatoveringen din? Hvor lang tid lar du det gå fra du har fått ideen til et motiv til du faktisk får den foreviget i blekk? Jeg aner ikke hva som blir min neste, men at jeg skal ha fler er det ingen tvil om. Min neste skal i alle fall være på armen. Akkurat hvor på armen vet jeg ikke, men jeg tror jeg vil ha noe blomstergreier. Laget skikkelig fint. Og da skal jeg selvfølgelig på Onkel Henrys i Trondheim. Det er den sjappa med de flinkeste tatovørene i Norge, believe me. Og om jeg hadde hatt mulighet til å dra til Berlin, så hadde jeg dratt til Christin GloriousInk. Hun er helt fantastisk, og jeg elsker stilen.
Hva er din favoritthobby av de du har (trening, poker, foto osv)? Du kan bare velge én. Det er foto, det. Siden det ikke lenger er jobben min, så er det favoritthobbyen. Dessverre har det vært lite av det i det siste, og mer av poker. Haha!
Hvis du kunne fått en bok eller film inn på pensum for for eksempel elever i videregående skole, hvilken film eller bok ville det vært? Jesus. Det bør vel ha et budskap også, da? «Requiem for a dream», kanskje. En av mine yndlingsfilmer. Og bok… Vel, «Haikerens guide til galaksen», kanskje. Der får man jo svaret på meninga med livet. En sånn bok burde helt klart være pensum.
Hvorfor har du valgt å kun ha Vilja i helgene? Æsj, jeg tenkte ikke på at dette spørsmålet kunne komme opp. Det er et ganske sårt tema. Det er ikke noe jeg har valgt, egentlig. Jeg vil mer enn gjerne ha Vilja minst femti/femti, men så var det jo jeg som flyttet. Og Vilja er ikke så glad i forandringer. Derfor gjør jeg det jeg mener er til hennes beste. Snufs.
Hva synes du om puppene til Pamela Anderson? Har egentlig aldri studert dem noe særlig, men pupper er pupper, lissom. Jeg bryr meg svært lite. Silikon er ikke helt min greie, da. Og jeg har jo verdens minste pupper selv, så jeg bruker å si at jeg liker små pupper bedre. Sådetså.
Hva drømmer du om? Jeg drømmer om å leve resten av livet mitt så bra som overhodet mulig. Jada, jada, det er klisjé til tusen, og det er så kvalmt at jeg nesten spyr selv og, men… Hverdagslykke er ikke akkurat overvurdert.
Hva får deg til å smile? Vilja får meg alltid til å smile. Det er egentlig mye som får meg til å smile, da. Det skal som regel ikke så mye til.
Hva får deg til å gråte? Etter at jeg ble mamma så har jeg blitt veldig sippete om barn blir skadd eller dør i tv-serier. Jeg reagerer til og med på Grey´s Anatomy, lissom. Det er galskap.
Hvor er favorittstedet ditt i hele verden? Har egentlig ikke noe favorittsted, jeg. Jeg trives der det er sol og varmt og godt, og jeg er med mennesker jeg er glad i.
Drømmereisemål? Jeg har alltid hatt lyst til Venezia. Og Paris, selvfølgelig. (Og jeg som ikke trodde jeg var særlig romantisk av meg…)
Hvor lenge har du drevet med fotografering? Siden 2009. Da ble jeg interessert i å fikle med kameraet for real.
Hvordan er det å bare være helgemamma for Vilja? Det er trist og rart å ikke ha hverdagslivet med henne. Det er rart å bare være… «Ferie». Håper det blir annerledes etterhvert, tho.
Kan du fortelle om tatoveringene dine? Det kan jeg! Her er bilde av to av dem også. Jeg har fire tilsammen. De to andre er en Kaizersravn på ryggen (bilde finner du her) og en tribal foran nedover fra hofta. Ingen andre enn Kaizerstatoveringen min har noen spesiell betydning. Ugla er der bare for at den er søt, og blomstene er bare der for at de er fine. Jeg er enkel sånn. Så lenge jeg syns det er fint, så er det greit. Og jeg vil ha maaaange. Maaaaaange!
Hvordan er det å jobbe som journalist? Jeg digger det! Det passer meg utmerket. Jeg har en super arbeidsplass som jeg trives veldig, veldig godt på, og jeg elsker variasjonen i arbeidsdagene. Og jeg får snakke med masse mennesker, men også sitte foran dataen og bare skrive. Jeg er så heldig at jeg har mest ansvar for å skrive portrettintervjuer og slikt og, og det er noe av det jeg liker best å gjøre av alt, faktisk. Loves it!
Er du singel? Nei, jeg er ikke singel.
Er du fornøyd med tilværelsen? Både ja og nei. Det kommer litt an på når du spør.
Black´n´white
Siden jeg pltuselig er litt stille; her er masse svarthvitt-bilder, de fleste er vel fra i fjor og eldre. Eller… Egentlig alle, når jeg ser etter. Jeg er fan av svarthvitt. Så derfor får dere se litt av det, altså. Jepp. Og det er alt dere får i dag. Hugs.
Bare ræl
Enda ett av de crappy mobilbildene. Sorri. Men jeg har ikke så mye annet, og jeg er dødstrøtt etter cirka femten timer med jobb. Så og si nonstop. Nonstop. Det godteriet liker jeg ikke, faktisk. Liker ikke lakris heller. Oh, jeg har sjokolade på kjøkkenet! Og har ikke tenkt å spise den. Det er sykt, da. Å kjøpe inn sjokolade for å kose seg med ikveld, også spiser jeg druer istedet. Ikke for å være sunn. Ikke mot min vilje. Men bare for at det ble sånn, helt enkelt. For at jeg følte for det, uten å tenke over det. Yay me! Men det jeg skulle skrive her, det har jeg jo helt glemt. Se på genseren. Kjøpte ny genser da jeg var i byen og. En kosegenser kjøpt på herreavdelingen. Den var satt ned fra mange penger til lite penger. Yay me again! Og se på de kule sokkene, da. Okei, nå er det nok. Natta.
Wind of change
Dere kjenner meg jo bare som Drea, så for dere blir det vel ikke akkurat noen forandring overhodet. For de som har kjent meg siden jeg var… Vel, lita – de får vel litt større problemer. Men det bare ble sånn. Og jeg syns det føles bra. Jeg føler meg ikke lenger som Andrea. Etter år med å ha blitt kalt Drea av de aller fleste, etter år med å introdusere meg selv som Drea til nye mennesker jeg treffer og etter at det har blitt bestilt flbletter til USA i navnet Drea istedet for Andrea, så føles det veldig greit å offisielt hete Drea. Ja, det er altså sånn at jeg offisielt har bytta navn. Nå heter jeg virkelig Drea. Som antageligvis en av svært få i landet. Det er meg og Drea De Matteo, lissom. Og hun er jo ikke akkurat norsk. Jeg har alltid vært glad i spesielle navn. Så nå har jeg et selv og. Og jeg liker det.
- Nyere innlegg
- 1
- …
- 56
- 57
- 58
- 59
- 60
- 61
- 62
- …
- 131
- Eldre innlegg