Jeg tror ikke man selv er klar over hvor stor påvirkningskraft en har. Jeg er i alle fall ikke det. Jeg har i det siste hatt enormt dårlig samvittighet for at jeg har vært så opptatt av meg selv og mitt eget utseende at jeg helt har glemt alle andres. Jeg har glemt alle fjorten-femten år gamle jenter som vet hvem jeg er, som faktisk ser på meg som et forbilde, som syns jeg er pen og flott, som syns jeg er tøff og modig. Jeg tror ikke de fleste av oss tenker på oss selv som slike forbilder. Vi er intetanende om det, og blir derfor alt for opptatte med å føle oss like pene som de vi selv ser opp til (som like gjerne kan være de som ser på oss på samme måte.) Dette ble kanskje veldig komplisert. Poenget er at jeg har dårlig samvittighet for å aldri være fornøyd. For å sprøyte restylane i leppene, når det – strengt tatt – egentlig ikke trengs. For å hele tiden ønske å være slankere – når jeg ikke er tjukk eller usunn i skadelig grad.
Jeg fikk en liten vekker i fjorsommer, da jeg på klasse-reunion fikk høre av en av mine medelever at jeg var den i klassen som hadde kommet lengst av oss. At jeg var den som hadde oppnådd mest. Jeg fikk sjokk. Det er selvfølgelig ingen sannhet i det, men det var noens oppfatning. Noen mente at jeg hadde kommet langt her i livet, og der satt jeg – sykmeldt i nesten to år, penger fra NAV som ikke holdt til å betale alt jeg trengte å betale, nesten kasta ut fra leiligheta og fremdeles innlagt på psykiatrisk. Allikevel mente vedkommende at jeg hadde oppnådd en hel masse. Jeg så ikke det helt, men perception is reality. Det er i alle fall en liten del av en større virkelighet.
Nå har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke er det forbilde jeg burde være. Ikke for at jeg tenker at hele verden følger med på hva akkurat jeg gjør, men for at det faktisk finnes en og annen der ute som gjør det. Og hva gjør jeg? Jeg svarer med å si at jeg ikke er god nok som jeg er, og om et menneske man ser opp til ikke er god nok – hvordan skal man da føle at man selv er det? Så er ballen i gang, og nedoverbakken blir bare brattere og brattere. Domino-effekt. Vi faller en etter en. Men hva skal man gjøre? Hva kan man gjøre? Jeg aner ikke. Det er ikke så enkelt. Jeg vil i alle fall si til alle de som har en eller annen de ser opp til, som de syns ser utrolig bra ut, som har et utseende de selv skulle ønske de hadde… Noen tenker høyst sannsynlig akkurat det samme om deg! En og annen der ute følger med på deg, og skulle ønske de var mer som deg! Det er faktisk helt sant, og ikke noe gladkristent bullshit jeg har lest i en sommerutgave av DetNye.
Og forresten. Om noen har noen spørsmål om et eller annet (hva enn det skulle være; mammahelg, depresjoner, innleggelser, whatever), så er det bare å legge igjen en kommentar under dette innlegget. Så har jeg noe å blogge om senere og. Haha!)
