Har du noengang holdt en så myk og god kattepus at du har fått lyst til å bare klemme så hardt du kan, mens du har tenkt: «aw, pusen, du er bare så god!»? Jeg husker jeg holdt Rufus slik en gang. Da jeg var gravid. Så sa jeg til Kaj: «Tenk hvor glad jeg kommer til å bli i babyen da, når jeg er så glad i Rufus. Tenk hvor flat jeg får lyst til å klemme den, du!»
Jeg hadde rett. I gårkveld lå Vilja på senga vår, og jeg lå vedsiden av henne. Jeg så på henne. Hun smattet godt på dyna, for alt er jo bedre enn smokke. Med jevne mellomrom så hun bort på meg og lo. Det er i slike øyeblikk, og dem er det mange av, man får den jeg-har-så-lyst-til-å-klemme-deg-flat-følelsen. Det er litt rart, men hun er så god at jeg må bite tennene sammen i blant, bare for å la være å ta et godt bestemortak i de herlige bollekinnene hennes.
Sånn er det i grunn med Kaj også. I blant er han så snill og god og søt at jeg får lyst til å klemme ham litt flat. Som den gangen da jeg fant mange koselige meldinger skrevet på post it-lapper hengende på badespeilet. Til meg. Eller den gangen denne samtalen foregikk. Eller hver gang jeg ser ham leke og tulle med Vilja. Jeg kan nevne så mye. Jeg skjønner egentlig ikke hva godt jeg har gjort for å fortjene så fine mennesker i livet mitt. Og nå slår det meg forresten hvor teit alt høres ut når jeg snakker om kjærlighet. Kjærleik. Det er mulig kjærlighet høres mye bedre ut på nynorsk, men jammen føles det ikke minst like godt på trøndersk også.