Behandleren min spurte meg en gang om jeg noen gang har slettet et blogginnlegg jeg har publisert. Nei, svarte jeg. For det hadde jeg faktisk aldri gjort. Det jeg har skrevet, har jeg stått for – selv om kanskje mange har ment at det har vært for mye å dele, for åpent, for ærlig, for utleverende. Jeg har stått på mitt, og ment at det ikke har hatt noe å si. Jeg er som jeg er, jeg sliter med det jeg sliter med, og sånn er det med den saken, liksom. Vel. I går slettet jeg et innlegg få timer etter at jeg postet det. Ikke for at det var et spesielt utleverende innlegg. I alle fall ikke «verre» enn mye annet jeg har skrevet. Jeg slettet det for at jeg angret på at jeg hadde publisert det. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg begynte å tenke på hvordan jeg fremstiller meg selv. Og selv om det er ærlig, så er det ikke særlig kult å gi alle andre innsikt i det selvhatet en har mot seg selv. Hvorfor skal noen andre like meg, når jeg utleverer meg selv som en som ikke er mulig å like?
I dag har jeg brukt ganske mye tid på å tenke på noe jeg egentlig ønsker å skrive et innlegg om, men som jeg ikke helt vet om jeg ønsker å publisere. Temaet er sårt og vanskelig, og det er i aller høyeste grad utleverende. Allikevel er det så viktig! Kanskje akkurat derfor – for at det ikke er så lett å prate om. Så jeg velger å publisere i dag, så får vi se om hvor lenge det overlever før det blir slettet.
Temaet er den daglige kampen mot seg selv. Den daglige kampen mot de kroniske og konstante selvmordstankene, som ikke lenger bare er tanker jeg rømmer til når jeg er dypt deprimert og ikke ser noe som helst positivt i livet, men som over tid har gått over til å bli daglige tvangstanker. Tanker jeg ikke kan kontrollere. Tanker som er der konstant, hver eneste dag, i alle slags former. Hvordan, hvor, når. Den ekstremt slitsomme ambivalensen – skal, skal ikke? Er livet verdt å leve, eller er det ikke? Kommer jeg noen gang til å komme meg ut av denne tilværelsen? Svingdørspasient. Inn på akuttpost etter en hendelse etter en fuktig kveld på byen, ut en dag eller to etterpå. Så gjentas den samme greia ikke mange ukene senere. Selvforakten og selvhatet øker for hver eneste gang, og jeg skammer meg mer enn hva er mulig å forklare. Hva tenker de om meg? Oppmerksomhetssyk? Et rop om hjelp? Barnslig? Patetisk? Har hun et alkoholproblem? Er det alkoholen sin skyld?
Nei, det er ikke alkoholen sin skyld. Alkoholen påvirker, det er klart. Men den er ikke problemet i seg selv. Alkoholen senker hemningene, og gjør det lettere å gi opp kampen. Gjør det lettere å få et slags utløp for tvangstankene som river og sliter konstant. Jeg syns ikke det er så rart, jeg. At det ender sånn, når jeg ikke vet av noen annen måte å få et øyeblikks fred på. Jeg har ikke funnet ut av det enda. Jeg tror ikke det er mulig å formidle hvor slitsomt det er å gå rundt med en konstant selvmordstrang – selv om man egentlig ikke er deprimert eller er helt sikker på at man faktisk vil dø. Det er der uansett. Og det er merkelig, vondt og utmattende. Og antagelig veldig, veldig vanskelig å forstå, både for en selv og for alle andre.
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Jeg ønsker vel bare å prøve å forklare litt. Jeg er ikke dum. Jeg er ikke oppmerksomhetssyk. Jeg elsker ikke drama. Jeg er bare vanvittig sliten av å ikke huske sist jeg hadde en dag uten slike tanker. Jeg skulle ønske jeg kunne klare å formidle litt hvor hard og vanskelig den kampen er. Så håper jeg at jeg snart kan lære andre måter å takle det på, enn å havne i farlige situasjoner som fører til et sykehusopphold eller et par-tre døgn på akuttpost. Det kommer ikke mye godt ut av å være svingdørspasient. Det må finnes andre måter å leve på, og det må da være mulig for meg å finne ut av det.
Du er en utrolig modig og spennende kvinne! Det at du sliter med helsa, kombinert med god formidlingsevne og vilje og mot til selvutlevering, gjør deg til en stor ressurs for andre som slitetr med det samme. Det er mange som ikke er like sterke som deg, selv om de er såkalt friske. Men det her har du selvfølgelig hørt før. hehe… Jeg ville vel egentlig bare si at jeg ønsker deg alt det beste og håper du har lettere tider i vente. Og takk for alle interessante blogginnlegg! <3
Forfatter
Tusen takk for en like fin kommentar som alltid, Elfrid! Setter veldig pris på det! <3
Du er definitivt ikke dum, jeg tenker tvert imot at du er veldig klok! Du er veldig god til å formulere deg og sette ord på det som er vanskelig. Jeg har fulgt deg en stund og aldri tenkt at du er oppmerksomhetssyk eller en som elsker drama. Selv om jeg ikke kan sette meg fullstendig inn i hvordan du har det, føler jeg allikevel at jeg får en forståelse når jeg leser hvordan du beskriver dine tanker og din hverdag. Det er verdifullt. Du er verdifull. Masse ønsker om lettere dager fremover!
Det er veldig vanskelig å lese om hvordan du har det Drea. Du viser en vanvittig styrke som deler dette med andre. Det å snakke og «lette» på trykket ved å skrive er noe jeg håper hjelper deg <3
God klem fra meg til deg. :-)
Jeg har møtt mange som ER oppmerksomhetssyke… Du er IKKE en av dem.
Du har en psykisk sykdom, og takler den så godt du kan samtidig som du er en fantastisk mamma som tenker på det beste for barnet ditt, selv om du er syk. Det er det absolutt ikke alle som vil eller klarer.
Syns du er flink jeg! Men som du selv sier, alkohol gjør terskelen lavere, så kanskje lurt å unngå alkohol i dårlige perioder? Men jeg skal ikke fortelle deg noe du allerede vet.
Jeg gleder meg til å lese boka di.
Hugs & kisses ?
Forfatter
Problemet er vel at det ikke finnes gode perioder lenger. Så da må jeg kutte ut alkohol hele tiden. Haha. Og det hadde sikkert ikke vært så dumt, men… Det har jeg ikke klart til nå! :b
Og takk. <3 Det gjør godt å høre! :*
Du er utrolig tøff som deler en del av livet få våger. Og med en utrolig formidlingsevne i tillegg, gjør at jg som leser klarer å sette meg litt inn i din situasjon. Deler du noe angående medisiner? Vært interessant å lese, men forstår utrolig godt om du ikke tar det steget. Ha en fortsatt fin kveld.
Forfatter
Tusen takk for kommentaren! Det gjør veldig godt å høre. :) Jeg har kanskje ikke skrevet så mye om medisiner. Jeg har prøvd mye, og også prøvd ECT, men nå går jeg kun på en laaaav dose antipsykotisk som gjør søvnen bedre. :)
Kan vel være greit med litt hjelp på søvn ja. Tenkte bare på lithium da jeg leste innlegget ditt for den hjelper godt på selvmordstanker. Sitat fra psykiater og egen erfaring?God bedring; influensa er noe dritt.
Forfatter
Gikk på lithium i over to år, men sluttet i sommer. Ble litt for farlig å ha i hus, egentlig.. :/
Det var synd hvis den hjalp deg da…
Har du prøvd lamictal? Vurderer den. Prøvd en gang, men kom vel aldri ordentlig opp i noe ordentlig terapeutisk dose. Hjalp absolutt ingenting den gangen. Lithium hjalp utrolig mot selvmordstanker og på angsten. Men måtte slutte pga flere ulike forhold
Forfatter
Har prøvd lamictal og, men fikk konstant hodepine i seks uker av den, så måtte slutte! :b
Er det feil av meg å ville felle en tåre av en absurd form for glede? Jeg har ikke letet mye men nå fant jeg det. En som har de kroniske tankene som jeg har. Hvordan, når, hvor. Til tider er jeg ikke sliten av å være syk, jeg er sliten av tankene. Som er der. Hele tiden. De går ikke bort, de er ikke realistiske, men jeg ser det for meg hele tiden og kjenner jeg blir dratt mot kanten selv om jeg aldri kommer til å ta steget.
Anyways
Jeg heier på deg. Fordi du er ærlig, setter ordene sammen for å gi den psykiske sykdommen et annet, mer ærlig og realistisk, bilde enn mange andre. God bedring med influensa!