I am lost in a rainbow

Jeg har nettopp lest boken I morgen var jeg alltid en løve skrevet av Arnhild Lauveng. Boken handler om henne selv, en schizofren pasient som ble medisinfri og helt frisk, og som utdannet seg som psykolog og ble forfatter. En ordentlig solskinnshistorie, sånn alt i alt, etter mange, mange år med alt annet enn solskinn. Det er utrolig hvor mye jeg kjente igjen meg selv i boken. Hun beskrev følelser og tanker på akkurat samme måte som jeg selv har gjort. Som for eksempel det med å ønske seg hjem. Et ønske som kommer ut veldig konkret, men som egentlig – uten at en selv eller andre forstår det – er den enkleste måten å forklare at man ønsker seg vekk fra uroen og alt det vonde man kjemper mot inni seg konstant.

«Og jeg vet at jeg ofte, nesten tvangspreget, gjentok: «Jeg vil hjem. Jeg er redd, jeg vil hjem.» Mamma likte selvfølgelig ikke det noe særlig, for jeg kunne si dette også når jeg fysisk sett var hjemme, men jeg forstår det likevel godt nå, i ettertid. Jeg hadde gått meg vill i tåka. Jeg hadde mistet meg selv, trassen min, drømmene mine, viljen min, opprøret mitt. Det gjorde meg redd, og jeg ville finne veien hjem til jeget mitt igjen.»

– Utdrag fra boken «I morgen var jeg alltid en løve» av Arnhild Lauveng

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har beskrevet akkurat det samme. (Her for eksempel.) Hvor mange ganger jeg har sagt at jeg vil hjem, selv om jeg faktisk er hjemme. Lauvengs beskrivelse passer godt for hvordan ting står til akkurat nå. Jeg sliter med å vite hvem jeg-et mitt er. Hvem jeg er, hva jeg skal, hva som er virkelighet, hva som er hallusinasjon, hva som er rett, hva som er galt. Jeg vet ikke hva jeg tenker, jeg vet ikke hva jeg mener om noe som helst, og ingenting er interessant lenger. Når noen snakker til meg, og spør meg om noe, så er «jeg vet ikke» det eneste jeg har å svare. For jeg vet virkelig ikke. Hodet jobber ikke, men samtidig jobber det mer enn noen gang. Jeg vet bare ikke helt med hva, eller hva av det som er relevant og hva som ikke er det. Jeg aner virkelig ikke hvem jeg er lenger, eller hva meningen med meg er, og det er en følelse jeg ikke makter å beskrive godt med ord. I alle fall ikke nå.

I behandlingen de siste ukene har vi snakket mye om ønsket mitt om å alltid være best. Om hva jeg ser på som suksess, og hvorfor jeg alltid havner i det samme mønsteret hvor alt går veldig bra en periode, for så å krasje totalt i den neste. Ett skritt frem, tre tilbake. Så blir det aldri noe av noe. Det blir aldri noe av meg. Dette er jo noe jeg har tenkt på i mange år, og jeg har enda ikke kommet frem til hvorfor det blir sånn, eller hva jeg kan gjøre for å endre det. Den prosessen har også gått i feil retning. Jeg føler jeg kommer lenger og lenger unna en løsning på det for hvert år som går. Veien tilbake til et ordentlig, vanlig, meningsfylt liv blir mer og mer fjern. Jeg løper forvirret rundt og leter etter gryta med gull i enden av regnbuen, men alle vet jo at den er umulig å komme frem til. Så nå føler jeg meg fastlåst. Fastlåst i en måte å leve på som jeg så absolutt ikke er fornøyd med, og uten særlig håp til bedring. For jeg skjønner at jeg må finne ut hvordan jeg kan lære å være fornøyd med ting uten at jeg trenger å være verdensmester. Jeg skjønner at jeg må lære å nyte her og nå, i stedet for å enten tenke at det var mye bedre før eller blir det en gang i fremtiden.

For øyeblikket er det derfor veldig vanskelig å forholde seg til noe som helst. Jeg tror jeg har hatt forventninger om at psykologer eller behandlere skal komme med en løsning på det for meg, men innser jo nå at det ikke bare er å servere en løsning på det sånn helt uten videre. Det er noe jeg må finne ut av selv, og det er rimelig demotiverende, etter flere år med grubling på det uten å ha funnet noen svar. Jeg kommer liksom ingen vei. On the bright side – Arnhild klarte det. Hun fant til slutt svar som passet for henne. Det er mulig. For noen. Så får vi se da, om jeg også kan være en av disse «noen».