I bilen

Av og til elsker jeg å kjøre bil. Før ble jeg så trøtt at jeg nesten-sovnet hele tiden, bare på en tur fra Frøya til Trondheim måtte jeg stoppe tre-fire ganger for å ikke kjøre med lukkede øyne. Nå skjer det aldri. Jeg setter på høy musikk, så høyt at det for meg selv høres ut som at jeg synger pent, og så synger jeg. Selv om jeg ikke kan teksten. Der er jeg som et barn. Jeg synger ord som ikke eksisterer, uten at det plager meg overhodet. If you want this canadreams it´s californication, liksom. Canadreams? Har aldri hørt om det, men det er ikke så nøye. Det er kanskje det som er så deilig med å kjøre bil. Jeg er som jeg er, i en boble, uten at noen kommer til og kommenterer det. Ikke har jeg for kort hår, ikke synger jeg som ei kråke, ikke er jeg for tjukk. I bilen er jeg bare til. Jeg bare nyter musikken, og reagerer akkurat som jeg vil på hva jeg vil. I bilen er jeg sjefen. Bare min stemme blir hørt – med dobbel betydning. Med ett jeg åpner bildøren og tråkker ut i verden igjen, oppheves alt. What happens in the car, stays in the car, liksom. Det er det som er så fint. Ingenting er feil, upassende eller dumt. Når jeg er alene i bilen er alt flyktig og trenger ikke huskes.