Terapi-savn

Jeg savner i blant å gå i terapi. Å sitte der på tomannshånd å prate med noen om alt det man tenker på. Etter samtaler med gode behandlere, de som fungerer, de man kommer godt overens med, de som passer, går jeg alltid ut av rommet og føler meg så mye smartere og mer opplyst enn jeg var før jeg gikk inn hos vedkommende. Når man prater om ting, så faller de på plass, liksom. Man ser lettere det større bildet. Man lærer så mye om seg selv, om andre, om … ja, alt! Og det savner jeg. Jeg slutta jo med terapi fordi jeg ikke lenger hadde så mye å prate om, følte jeg. Jeg ville bare nyte å endelig ha det bra, uten å prate om det. Uten å prate om ting som ikke er bra. Jeg tror jeg trengte en pause for å få litt avstand til pasient-livet. Komme meg helt ut av den rollen, rollen som jo styrte livet mitt gjennom mesteparten av tjueårene. Og det fungerte! Jeg føler meg friskere og gladere enn på lenge. Det tenkte jeg faktisk på i dag, da jeg gikk tur med Bosse i solskinn. Så heldig jeg er, tenkte jeg, som nyter hverdagen. Så heldig jeg er som har det så bra som jeg har det nå!

For nå er jeg jo ikke syk lenger. Jeg har det veldig bra. Jeg liker å leve. Jeg liker hverdagen. Jeg trenger ikke terapi. Jeg trenger ikke behandling. Finnes det noe alternativer for sånne som meg? Som ikke lenger trenger terapi for å bli frisk, men som allikevel kunne tenkt seg å ha en behandler å prate med for å … vedlikeholde? For å rydde opp før det blir rot? Bare … prate, høre, lære og tenke litt, liksom? Haha! Det gjør vel det, men da må man vel kanskje punge ut mye fra egen lomme. Oh well!

Del

1 Comment

  1. august 16, 2019 / 00:48

    I dette innlegget fikk du sagt akkurat hva jeg selv kjenner og føler på nå. Takk!

Legg igjen en kommentar til Jeanette Myren Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.