Livet

Jeg har slutta å ta bilder av meg selv. Altså, om du bladde i bildene på mobilen min før, var det alltid masse selfies der. Nesten fra hver eneste dag. Nå? Nå er det ingen der. Seriøst. Ingen. Hva har skjedd? Haha, ikke rart jeg har slutta å blogge, jeg har jo ikke lenger bilder av meg selv å poste … og hva blogger man om da, egentlig?

Vel. En liten statusoppdatering er jo at jeg nå har fått innvilget ung ufør. En stor lettelse for meg, det må jeg si, men samtidig er det også litt vemodig. Hverdagen er litt tom, og jeg kan virkelig ikke få sagt nok hvor mye Bosse betyr i det store og hele når det kommer til akkurat det. Jeg og Bosse går veldig mange lange turer for tiden, og det er så utrolig godt! Både i sol og regn, begge deler har sin sjarm. Turene med Bosse er egentlig blitt dagens høydepunkt. Den oppgaven jeg har hver eneste dag, som jeg aldri kan droppe. Han er avhengig av meg, og det får jeg jo så utrolig mye tilbake for! Det er helt rart, Bosse er så utrolig oppmerksom på humøret mitt. Om jeg er trist og gråter, kommer han løpende i en kjempefart, med oppmerksomme øyne og ører, hopper opp i sofaen til meg og gir meg en god klem eller sleiker meg på hånda. Det er så tydelig at han merker at jeg er trist, og at han vil passe på meg! Finnes det noe søtere!? Det gjør i alle fall utrolig godt, og det er vel ikke så mye som er bedre enn en kjempegod, varm pelsklem om man er trist.

Jeg bruker ikke hverdagen til så mye annet fornuftig enn Bosse og trening, men konklusjonen til både meg, fastlege og NAV er jo at det er kanskje akkurat det som gjør livet mitt stabilt nok. En kjedelig, tom, stressfri hverdag. Uten dette kavet om å bli noe, har jeg klart å få livet mye mer stabilt, stabilt nok til å holde meg unna innleggelser og store svigninger. Og det er deilig. Da er det verdt det.

Det har jo skjedd litt mer i livet og, den siste tiden. Jeg er gravid, og har termin i november. Det vil si at jeg er ca. 15 og en halv uke på vei nå, og om litt under tre uker er det tid for ultralyd! Jeg er selvfølgelig veldig spent, både på ultralyd og veien videre som gravid, og ikke minst på hvordan det blir å bli småbarnsmamma igjen. Det er jo ti år siden sist, og det er jo en stund. Mesteparten av tiden er jeg positiv og gleder meg, andre ganger blir jeg redd og tenker på om alt dette kan være med å trigge sykdommen igjen. Så blir jeg redd for å ikke strekke til, for å bli syk, for å feile. Men det er kanskje helt normalt, og ikke så rart. Jeg er jo egentlig ganske sikker på at jeg skal klare dette, eller rettere sagt; at vi skal klare dette. Vi er jo to om det. Så ja. Dette var altså litt updates fra denne kanten, selv om jeg ikke har noen nye bilder av meg selv å poste sammen med innlegget. Haha! Jeg får vel prøve å fikse kameraet mitt, kanskje, så jeg får noen nye bilder å poste etterhvert … Hugs!

Del

7 Kommentarer

  1. Oda
    mai 28, 2019 / 23:10

    Gratulerer! :)

  2. Klara
    mai 29, 2019 / 23:48

    Gratulerer!!!

  3. Sigrid
    mai 30, 2019 / 08:19

    Gratulerer!

  4. Hege
    juni 2, 2019 / 13:49

    Gratulerer så mye, så koselig :)

  5. Lise brevik
    juni 2, 2019 / 15:11

    Jeg er også ung u før. Så bra du har fått det! Oi, gratulerer masse med lille i magen, så spennende! :D Åh, glad det går bedre med deg Drea! Jeg har ingen link til et nettsted , men planlegger å flytte til wp.org de nermeste dagene <3
    Vet du drea, på mange måter er jeg så lik deg. Du vet. .
    Sender deg en stor klem!

  6. Sessan
    juni 18, 2019 / 15:53

    Så himla länge sedan jag tittade in hos dig nu. Jag varken bloggar eller läser bloggar stort numera. Så blev jag bara så himla lycklig av att läsa att du har ett litet mirakel i magen <3 Då må jag ju bara titta in här oftare!! Jag har ju följt dig av & på sedan Vilja var baby, så jag måååå få ju få med mig denna baby från start.

    Grattis eller kondolerar, eller vad man nu säger om ufør. Jag kände bara stort kondolerer när jag fick min ufør invilget. Jag gick bara så i källaren & kände att jag hade fått en livstidsstämpel som oduglig & ubrukelig…. Well, det blev bättre efter en stund då jag insåg att det faktiskt var ganska bra för kropp & själ att slippa mas & jaget med NAV & att jag hela tiden intalade mig själv att jag kunde klarar mer om jag bara prövade lite hårdare & försökte att vara lite mindre skör. Men jag vette tusan hur jag hade överlevt utan mina hundar!? Dom tar mig ut oavsett väder & när jag känner mig som världens mest ensamma & utanför hela samfundet, då är deras ovillkorliga kärlek underbar.

    Tja, så hittade jag dig på IG också, då tappar jag dig iaf inte igen. Där hänger jag med än ;)

    Stora kramar
    Sessan

    • Drea
      Forfatter
      juni 18, 2019 / 16:25

      åååå, SÅ hyggelig å høre fra deg igjen! :D Hvordan går det med deg? <3
      Takk - både for babygratulasjon og uføregratulasjon. Jeg tar det faktisk som en "grattis" - det ER godt å ha ting på plass, og fokusere på å ha et bra liv i stedet for å slite meg ut og kjempe for å komme i jobb.
      Og ja, jeg er HELT enig med det om hunder! Jeg er så avhengig av Bosse-gutten min atte! :D Han er best! <3

      Skal følge deg tilbake på instagram! <3 Godt å høre fra deg igjen :D

Legg igjen en kommentar til Oda Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.