Jeg har observert en stor forandring som skjer når jeg går fra å være i «normalt stemningsleie» til å bli «nedstemt». Nå, når humøret ikke lenger er så bra og jeg er litt nedstemt, så tar jeg alt så jævla personlig. Alle de små kommentarer som jeg vanligvis overser, fester seg plutselig fast og blir sittende. Små, ubetydelige kommentarer, som jeg plutselig legger ekstra godt merke til, som jeg antagelig mistolker og legger alt for mye mening i, blir plutselig viktige. Jeg føler meg veldig fort angrepet, jeg føler meg disset og uthengt, og blir veldig raskt defensiv. Og så blir jeg trist. Jeg blir så utrolig trist av å føle at andre mennesker tenker negative ting om meg. At de mener jeg er dust. At de mener jeg er stygg. At de mener jeg ser ut som en mann. At de mener jeg snakker for mye, at jeg snakker for høyt, at jeg ler stygt, at jeg er tjukk, at jeg er … ja, dere skjønner sikkert. Jeg føler at alle andre tenker sånne ting om meg, jeg er sikker på at de mener det om meg, og før jeg vet ordet av det, er det akkurat slik jeg føler meg og. Jeg føler meg feit. Jeg føler meg teit. Jeg føler meg dum. Jeg føler jeg prater for mye. Jeg føler meg ukul. Jeg føler alle andre mener jeg er helt dust.
Jeg føler meg som det mennesket jeg er redd for at andre mennesker ser meg som.
Det er rart hvordan man plutselig tenker helt annerledes, hvordan hjernen bare … snur. Hvordan ting man egentlig ikke orker å bry seg om plutselig betyr alt. Hvordan det endrer hva en tenker om seg selv. Hva en føler om seg selv. Jeg prøver å overtale meg selv om at dette nok en gang er hodet mitt som fucker med meg, at det ikke er sannhet, men det er lettere sagt enn gjort. Når en tanke har blitt til en følelse, så er det ikke så lett å forandre følelsen selv om man til tider klarer å forandre tanken. Når følelsen allerede er sådd, liksom, så trengs det mange fler tanker for å jage vekk den kjipe følelsen. Det er også litt rart i grunn, det at de vonde følelsene er så utrolig mye vanskeligere å bli kvitt enn de gode.
Ja, ja. Jeg jobber på spreng. Jeg prøver å ikke la hjernen lure meg alt for godt. Nok en gang er jeg altså i krig mot min egen hjerne. Den jævelen … Hjernen er faen meg en irriterende, liten sak. Nå er det heldigvis bare en liten uke til Marbella-ferie med Vegard. Kanskje det hjelper?
Skjønner så jævlig godt hva du snakker om her og det er helt pyton. Går veldig raskt i det selv-destruktive hjørne selv. For eksempel om noen kommer med en sårende kommentar, kan jeg tenke at jeg bare skal slette ALT jeg noen sinne har lagt ut. Men hva godt hadde det gjort meg, å fjerne alt jeg har lagt ned mye tid og energi i? Hvorfor skal jeg ta igjen med å såre meg selv enda hardere enn den som såret meg litt? Det er så på trynet. Prøver å lære meg å bli snillere med meg selv, men det er vanskelig når man reagerer først og tenker etterpå. Enda kjedeligere er det nesten når det faktisk ikke er noen som har sagt noe vondt, men bare en selv som finner på alle disse påstandene…
Når det er sagt vil jeg si deg at du er både pen, smart og interessant. Det vet du nok innerst inne, selv om den slu hjernen din prøver å fortelle deg noe annet innimellom. :)
Forfatter
Aw, takk, og det samme til deg! Jeg skjønner aaakkurat hva du skriver om over her. Jeg har heldigvis blitt flinkere til å være snill med emg selv det siste året. Og jeg jobber fremdeles med saken! Det blir bedre og bedre :)