Jeg er så sentimental. Jeg trodde ikke jeg var det, for jeg har alltid vært litt … badass. Litt tøff. Ikke lettrørt, ikke en pyse. «Sentimental» har vært et alt for mykt ord for meg, liksom. Men så har jeg altså innsett at jeg er utrolig sentimental og en sucker for nostalgi allikevel. Disse bildene får meg på gråten, men gir meg også et smil om munnen. Det er små øyeblikk fra en fin barndom. Det er kjærlighet og varme. Det var før jeg oppdaget at livet ikke alltid er så lett, og den barnlige, naive måten å tenke på savner jeg i blant. Jeg hadde gjort mye for å føle på den igjen, bare for noen minutter. Men som mamma så fint skrev i kommentarfeltet; «etter alt kommer noe». Det var så fint sagt, syns jeg. Kanskje det blir en boktittel en dag! Og det er sant det hun sier. Jeg er omringet av kjærlighet og varme nå og, og kanskje kjenner jeg faktisk på den der naive, barnlige livsgleden til tider, i små øyeblikk, selv om det ikke er konstant. Og kan man egentlig håpe på noe mer?
Så koselige bilder, Drea :-)