Behandleren min spurte meg en gang om jeg noen gang har slettet et blogginnlegg jeg har publisert. Nei, svarte jeg. For det hadde jeg faktisk aldri gjort. Det jeg har skrevet, har jeg stått for – selv om kanskje mange har ment at det har vært for mye å dele, for åpent, for ærlig, for utleverende. Jeg har stått på mitt, og ment at det ikke har hatt noe å si. Jeg er som jeg er, jeg sliter med det jeg sliter med, og sånn er det med den saken, liksom. Vel. I går slettet jeg et innlegg få timer etter at jeg postet det. Ikke for at det var et spesielt utleverende innlegg. I alle fall ikke «verre» enn mye annet jeg har skrevet. Jeg slettet det for at jeg angret på at jeg hadde publisert det. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg begynte å tenke på hvordan jeg fremstiller meg selv. Og selv om det er ærlig, så er det ikke særlig kult å gi alle andre innsikt i det selvhatet en har mot seg selv. Hvorfor skal noen andre like meg, når jeg utleverer meg selv som en som ikke er mulig å like?

I dag har jeg brukt ganske mye tid på å tenke på noe jeg egentlig ønsker å skrive et innlegg om, men som jeg ikke helt vet om jeg ønsker å publisere. Temaet er sårt og vanskelig, og det er i aller høyeste grad utleverende. Allikevel er det så viktig! Kanskje akkurat derfor – for at det ikke er så lett å prate om. Så jeg velger å publisere i dag, så får vi se om hvor lenge det overlever før det blir slettet.

Temaet er den daglige kampen mot seg selv. Den daglige kampen mot de kroniske og konstante selvmordstankene, som ikke lenger bare er tanker jeg rømmer til når jeg er dypt deprimert og ikke ser noe som helst positivt i livet, men som over tid har gått over til å bli daglige tvangstanker. Tanker jeg ikke kan kontrollere. Tanker som er der konstant, hver eneste dag, i alle slags former. Hvordan, hvor, når. Den ekstremt slitsomme ambivalensen – skal, skal ikke? Er livet verdt å leve, eller er det ikke? Kommer jeg noen gang til å komme meg ut av denne tilværelsen? Svingdørspasient. Inn på akuttpost etter en hendelse etter en fuktig kveld på byen, ut en dag eller to etterpå. Så gjentas den samme greia ikke mange ukene senere. Selvforakten og selvhatet øker for hver eneste gang, og jeg skammer meg mer enn hva er mulig å forklare. Hva tenker de om meg? Oppmerksomhetssyk? Et rop om hjelp? Barnslig? Patetisk? Har hun et alkoholproblem? Er det alkoholen sin skyld?

Nei, det er ikke alkoholen sin skyld. Alkoholen påvirker, det er klart. Men den er ikke problemet i seg selv. Alkoholen senker hemningene, og gjør det lettere å gi opp kampen. Gjør det lettere å få et slags utløp for tvangstankene som river og sliter konstant. Jeg syns ikke det er så rart, jeg. At det ender sånn, når jeg ikke vet av noen annen måte å få et øyeblikks fred på. Jeg har ikke funnet ut av det enda. Jeg tror ikke det er mulig å formidle hvor slitsomt det er å gå rundt med en konstant selvmordstrang – selv om man egentlig ikke er deprimert eller er helt sikker på at man faktisk vil dø. Det er der uansett. Og det er merkelig, vondt og utmattende. Og antagelig veldig, veldig vanskelig å forstå, både for en selv og for alle andre.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Jeg ønsker vel bare å prøve å forklare litt. Jeg er ikke dum. Jeg er ikke oppmerksomhetssyk. Jeg elsker ikke drama. Jeg er bare vanvittig sliten av å ikke huske sist jeg hadde en dag uten slike tanker. Jeg skulle ønske jeg kunne klare å formidle litt hvor hard og vanskelig den kampen er. Så håper jeg at jeg snart kan lære andre måter å takle det på, enn å havne i farlige situasjoner som fører til et sykehusopphold eller et par-tre døgn på akuttpost. Det kommer ikke mye godt ut av å være svingdørspasient. Det må finnes andre måter å leve på, og det må da være mulig for meg å finne ut av det.