Hei. Jeg er her. Jeg er bare litt tom for ord for tiden, så blogging blir litt tricky. Jeg er tilbake der at jeg vil «hjem» igjen, og alt jeg har lyst til å si er «jeg vet ikke». For jeg vet virkelig ikke (noe som helst), og det er rimelig frustrerende. Jeg skriver ikke, jeg blogger ikke, jeg tar ikke bilder, jeg trener ikke. Jeg gjør ingenting av det som tidligere har vært livet mitt, og kanskje setter det i gang en ond sirkel hvor jeg ikke lenger føler at jeg er jeg. Og når jeg mister jeg-følelsen, så vil jeg bare «hjem» – selv om jeg sitter hjemme i stua. Men så får jeg ikke til disse tingene lenger. Alt bare… Stopper seg. Alt som tidligere har vært så gøy og lett. Det er ikke så lett å forstå, og det er ikke så lett å tenke når alt jeg tenker er «jeg vet ikke».
Vel. Jeg har bedt om å få en utskrift av journalen min nå, og jeg håper at å lese den kan gi meg et eller annet. Hjelpe, på en eller annen merkelig måte. Få i gang litt tanker, sette mer ord på ting, skjønne noe, eller bare… Noe. Ett eller annet. Jeg grugleder meg, og håper bare ikke det blir en total bommert og ødelegger mer enn det hjelper. Fingers crossed.
Lykke til lille venn. Trenger du en prat med en perifer venn er jeg alltid her.
Forfatter
Takk, Tommy! Jeg skal rope ut. Vet at jeg får forståelse og kloke ord fra deg! Alltid! :)
Ææh, be carefull! Journale er jævlig å lese
Forfatter
Åh? Er det? Æææh. Haha. Men jeg MÅ. Jeg MÅ bare gjøre det. Forhåpentligvis finner jeg noe der som kan brukes.
Noen ganger kan det faktisk være litt underholdende å lese journalen sin. Jeg fikk utskrifter av et par av epikrisene mine for et par måneder siden, riktig nok gjaldt det fysiske saker, ikke psykiske, men det var ganske morsomt å lese egentlig. (Det vil si, jeg syntes det var hysterisk å lese hvor feil de tok gang på gang. Jeg kunne lukte frustrasjonen deres, haha!)
Håper det funker for deg :)
Wææh, at du tør! Modig gjort, herregud. Men føler du at det er det riktige å gjøre, så kjør på. Ville ikke lest min om jeg så ble tilbudt 1mill for det, angsten er ikke verdt det as. Har ikke klart å lese noen av epikrisene engang…
Kommer jo ann på innholdet såklart, men jeg leste mye som ikke stemte, mye jeg hadde glemt, mye svada, og mye jeg ikke ville vite.. første gang jeg leste journalen min ble det et helvete for meg etterpå, andre gangen gikk det litt bedre, men da var jeg innlagt når jeg gjorde det. De fleste vil anbefale å lese den sammen med en terapaut.. men ja, kommer nok ann på deg som person også, men jeg tenkte det samme som deg når jeg ville ha den. Så tja… kan ikke si jeg angrer, for litt ble litt mer klart, men er noe jeg angrer på at jeg leste egentlig.. for ikke å snakke om all tiden det tok, haha! Men lykke til :D
Forfatter
Ja, det er jo over firehundre sider å lese, så… Det blir jo litt! Og jeg kommer nok ikke til å verken like eller være enig i alt. Og å lese 400 sider med en terapeut tar jo litt for mye tid… :P Så jeg må nok bare gjøre det selv! Men jeg kan jo alltids snakke med behandleren min om det jeg leser, da. :)
Fingers crossed.
Det vil gi deg et annet perspektiv på deg selv.
For meg var det utrolig lærerrikt samtidig som at det såklart også ga litt blanede følelser av å lese sin egen journal.
Det man føler så sterkt innvendig tolkes fra mennesker som kan høre vår stemme, se vår sorg, glede, sinne og fortvilelse, men ikke kjenne smerten, gleden, kjenne hvordan det føles, hvordan man har det inne i seg, for vi selv kjenner det jo så sterkt så sterkt.
Men nå er jeg litt rar, og lar meg facinere av sånne ting, når jeg først har landet litt. Kom hjem fra et opphold på ModumBad før jul, og fikk endel aha-opplevelser både om meg selv, og mennesker.
Vi er jo så individuelle alle mann, håper du får masse ut av det, noe jeg trur du vil, selvom jeg ikke kjenner deg:)
Forfatter
Jeg tror også jeg kommer til å få mye ut av det. Jeg fascineres lett av sånne ting selv. På videregående ville jeg bli psykolog. Haha! :) Så… Det er jo interessant lesestoff, i det minste… :P
Krysser fingre og håper du snart føler deg litt mer «hjemme» igjen.
Tenker på deg og sender en lang, varm klem din vei ❤️
Livet er jaggu ikke en dans på roser, men jeg vet du kommer til å vite igjen. Vet du kommer til å klare noe. f.eks å ta bilder igjen selv om det er en vanskelig tid nå. Jeg føler jeg har klart å lære meg deg og kjenne ved og vært leser av din blogg i mange år! Sender deg en klem jeg:)