Om du vil forstå

Det er ikke så lett å forstå psykisk sykdom. Det er ikke lett å forstå hva, hvordan eller hvorfor det skjer. Og det er lett å dømme, lett å misforstå og lett å frykte. Jeg har i det siste fått et veldig behov for å beskrive hvordan jeg har det, hvordan jeg tenker og føler, så det kanskje kan bidra til å gi en større forståelse. Både for meg selv, for familie, for venner og for alle andre.
Misforstå meg ikke. Det er langt i fra alt jeg forstår. Men, jeg er veldig interessert i å prøve å forstå andre, på samme måte som jeg ønsker at andre skal forstå meg. Da finner jeg det veldig behjelpelig å lese andres erfaringer godt beskrevet med sterke og mange ord. Derfor kommer det her en liten serie med innlegg hvor jeg prøver – så godt jeg kan – å beskrive, skildre og forklare hvordan ting virkelig føles (for meg). Er det en ting jeg har kommet frem til, så er det at følelser er vanskelig å skildre. Jeg har lest mye rundt, og jeg syns ofte det blir veldig «Vi psyke trenger ditt og datt, og dere friske må forstå ditt og datt», og det er absolutt ikke min hensikt. Jeg trenger, krever eller forlanger ingenting. Om det jeg skriver kan gi noen en større forståelse for noe de egentlig ikke skjønner helt, så er det topp. Forståelse er greit å ha, for alle, uansett. So here it goes. Del 1;

Å skade seg selv

Jeg har aldri selvskadet meg i en form som har etterlatt seg fysiske spor. Jeg har ingen arr. Allikevel har jeg skadet meg selv, og jeg har nylig fått en helt annen forståelse for hvorfor man kan ty til selvskading. Jeg har fått en aha-opplevelse av mine egne tanker, og jeg skal prøve å beskrive det så godt jeg kan, så det blir lettere å forstå enn «man skader seg selv for å flytte psykisk smerte over til noe fysisk.» For det er kanskje det første man hører om det. At man skader seg selv for å flytte fokus. Men hva betyr egentlig det? Flytte fokus fra hva? Hvilken psykisk smerte? Hvordan føles det? Hva er det? Og hvorfor ty til noe destruktivt? Jeg syns slike utsagn kun gir en kort forklaring som ikke dekker godt nok, og som ikke gir noen dypere forståelse for hvem, hva og hvorfor.

Når spørsmål som skal jeg leve eller skal jeg dø hjemsøker meg over en så lang periode at det til slutt blir tvangstanker ut av det, så skjer det ting. Når hjernen min alltid jobber med hvordan jeg skal dø, når jeg skal dø, hvor nærmeste utgang til livet er til enhver tid (nesten på samme måte som en superhelt i en actionfilm alltid vet hvor han skal rømme om noe går galt, bare at jeg så absolutt ikke er noen superhelt), hva jeg kan bruke til å skade meg selv med og så videre og så videre, parallelt med at jeg skal holde en normal samtale med noen, se en tv-serie, være en god mamma og leke med barnet mitt – da er det ikke så lett å få ro. Ro i sjela til å kunne fokusere på akkurat det jeg holder på med. Ro til å høre på de som snakker, ro til å smile tilbake og ro til å virkelig være der i øyeblikket.

Og når man aldri får ro – da blir man desperat. Man blir så sliten at ord ikke strekker til, og man gjør alt for å slippe å tenke på så mye fælt i et lite sekund eller to. Å skade seg selv kan faktisk fungere sånn. At det tar vekk desperasjonen, hjemsøkingen, den ekstreme frustrasjonen, og tankene om/lysten til å dø. Bare for noen sekunder, minutter, timer eller døgn. Alt etter som. Det gir ro, og hvor enn kortvarig den er, så er den så etterlengtet at man heller ikke i ettertid ser hvordan man kunne ha kommet seg gjennom det uten.

Det jeg prøver å si her, er egentlig at selvskadere ikke er èn type mennesker. Det er hvem som helst! Det er ikke nødvendigvis et skrik om oppmerksomhet, et rop etter hjelp eller en fase man går gjennom i ungdomsårene. Det er ikke – som jeg ser det – noe man gjør for at man syns det er megatøft med arr, sykehusbesøk eller ambulansekjøring. Det er noe man gjør av desperasjon for at man ikke har ro i sjela i ett eneste sekund. For at man ikke har ro nok i hodet til å være seg selv, som man egentlig er, til å tenke som man egentlig tenker eller til å fungere som man aller helst vil. Selvskading er noe som skjer når man har lyst til å hyle høyt for at det er så ekstremt tungt og vondt å leve at det til og med gjør fysisk vondt – selv uten fysiske sår. Selvskading er noe man tyr til når kanskje det eneste alternativet man ser til å skade seg selv, er å sette en drastisk stopper for alle tankene – og ikke bare de vonde.

Del

4 Kommentarer

  1. august 3, 2015 / 16:36

    Veldig bra skrevet ????

    Det er frustrerende mange (også av leger/psykologer) som tror selvskading handler om oppmerksomhet.

  2. august 3, 2015 / 19:23

    Du er så jævlig flink til å ordlegge deg! Jeg har erfart at denne typen innlegg både gir andre bedre forståelse, og det gir meg enda bedre forståelse av meg selv. Man må reflektere rundt ting, og da lærer man masse om seg selv. Blir spennende å følge med videre!

  3. august 3, 2015 / 21:19

    wow… dette var utrolig godt skrevet! Ble helt satt ut her, for jeg har aldri tenkt på det på den måten før, men det stemmer så bra at det er skremmende. Jeg har heller ikke skadet meg slik at jeg får arr, men ved å være destruktiv på andre måter. Det tror jeg også er veldig viktig, at all selvskading handler om det samme. Det er bare ulike uttrykksmåter. Samme gate, ulike hus, om du vil. Ro og tilstedeværelse, det er vel det vi alle drømmer om. Ikke rart man blir desperat når man aldri får en pause! Det som hadde vært rart, er om man ikke hadde fått en reaksjon. Gleder meg også til å lese innleggene dine fremover! Molly.

Legg igjen en kommentar til Tine Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.