Jeg hater når jeg våkner til og oppdager at jeg ikke er meg selv. At jeg våkner med dyna over hodet på en måte. Panikken sprer seg, og jeg prøver febrilsk å røske av dyna som bare virker mer og mer kvelende samtidig som jeg prøver å få oversikt over hvilken vei som er hva og hva som er hvor og… ja. Jeg prøver å få oversikt nok til å komme meg ut av det kjappest mulig. Så får jeg endelig hodet over dyna, men da er alt annerledes rundt meg. Jeg vet omtrent ikke hvor jeg er lenger. Ting står ikke lenger der de alltid har stått. Det er som å være hos en fremmed. Jeg tror jeg sov lenger enn jeg burde.
Hater den følelsen .. Av å ikke vite hvor man er, hva klokka er, hvor man burde vært.
Fine bilder forresten. :)
Jaaaa! Samme her! Skjer ofte :P
Det er ikke ment bokstavlig. It’s a metaphor! ^^ Mulig jeg begynner å bli litt Ari Behn-ish.
Utrolig fine bilder av deg!!
utrolig bra skrevet.
Ur puuuurdy. <3
det er varmt i trønderlag for tiden, kan det virke inne på søvnen? I tillegg til annet grums?
Maren: søvnen er kun en metafor her. Jeg sover ikke mye, og jeg sover uten problemer. Ingen kvelende dyner ;)
Hei, jeg er ei dame på 49 år som har knipset bilder siden jeg var 10 år. Elsker å fotografere, men føler at jeg kan bli bedre. Jeg synes du tar veldig bra bilder, og jeg tror faktisk at jeg kan lære av deg!!
Stå på, du er kjempeflink!