I sjokk.

Først og fremst; jeg fatter ikke hva som skjer med verden, jeg er kvalm og uvel og vil helst verken se på tv, åpne ei avis eller surfe gjennom nettaviser overhodet. Men jeg gjør det allikevel. Jeg er i sjokk, og fatter ikke hva som får et menneske til å gjøre noe så uvirkelig og fælt. Jeg tenker på ungdommene på Utøya, og jeg tenker på frykten. Jeg tenker på foreldre som mister barna sine på en sånn måte. Så unødvendig, så kaldt og så totalt meningsløst. Jeg tenker på sinne de må sitte igjen med resten av livet, og det går opp for meg at massakren er langt fra over. Det er ikke bare de drepte i går som mister livet. Ufattelig mange fler liv går tapt nå i ettertid – på andre måter. I mangel på bedre ting å si, så vil jeg si det alle sier; jeg tenker på alle inolverte og alle som sitter igjen.

Så vil jeg ta opp noe jeg mener er utrolig unødvendig. Når noe skjer, er folk alltid raske med å sette seg selv inn i bildet, enten det er via en bekjent som var der, en venn som kjenner noen som er der, at man har vært der selv før eller… på alle andre mulige måter. Privatpersonens personifisering kan man vel kanskje kalle det. Når noe skjer, tar det ikke mange timene før alle har delt sin mening om det på både facebook og twitter, og det tar ikke mange minuttene før det hagler beskyldninger, rasisme, anklagelser og antagelser. Som i går. Ikke lenge etter at det bare ble opplyst om en eksplosjon i Oslo, så florerte det av facebookstatuser om «helvetes innvandrere» og naive nordmenn. Av og til får jeg bare lyst til å rope ut at når sånt skjer, så bør man kanskje slutte å fokusere på seg selv, og heller tenke på alle. Snakke om alle, og ikke bare på den ene man kanskje kjenner bittelitt som var hundre meter unna når det smalt, bare for at man skal involvere seg selv i Norges største og verste tragedie noensinne. Jeg får lyst til å rope at man kanskje bør holde meningene sine for seg selv til fakta er på bordet, selv om det selvfølgelig er lov å både tro og mene alt man vil. Å fokusere på å skylde på en hel gruppe mennesker før man i det hele tatt vet noe om det, er unødvendig. Å fokusere på å slenge ut anklagelser mot folk basert på hudfarge og kultur når det ligger minst 80 døde ungdommer på Utøya, er ekstremt… Respektløst. Jeg er kvalm, både av det som har skjedd, det som skjer, det som kommer i ettertid for så mange og hvordan folk oppfører seg når noe så ufattelig skjer.

Del

25 Kommentarer

  1. Josefin
    juli 23, 2011 / 09:57

    Önskar att fler tänker och känner som du. Riktigt bra skrivet och jag håller verkligen med dig. Insiktsfullt.

  2. juli 23, 2011 / 10:15

    Jeg er så enig med deg – fikk mye kjeft på fb i går fordi jeg sa fra til noen om at de ikke måtte anta at det var innvandrere før de visste… Tone

  3. Kristin
    juli 23, 2011 / 10:21

    Orker egentlig ikke skrive særlig nå, men jeg må bare si at du satte ord på mange av tankene mine.. Dette er grusomt..

  4. juli 23, 2011 / 10:24

    Fullstendig enig med deg! Jeg skjønner ikke hvorfor alle skal dra inn politiske partier, religion og hudfarge i denne tragedien vi opplever… Det er unødvendig og totalt feil innstilling.

  5. juli 23, 2011 / 10:27

    Så utrolig enig med deg – det er mye å være sint på i dag

  6. juli 23, 2011 / 11:17

    Når en mann kan forårsake så mye ondt – tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen.

  7. juli 23, 2011 / 11:26

    AMEN! Jeg blir sjokkert over statuser som: «hva?? Mannen som er arrestert er lys og norsk? Nå skjønner jeg ingenting» og «er det rart vi ikke vil ha innvandring»?? Hva i all verden er det med folk! Når jeg skrek opp i diskusjonen i dag om at det LIKE GODT kunne være en gal nordmann som hadde gjort dette, ble jeg bare føyset bort. Nordmenn gjør jo ikke slikt. Vel, de gjør slik viser det seg. Stakkars de som ikke er lyse i huden, som automaktisk er ranere, bombere og voldtektsmenn.

    Nordmenn må få nisselua ut av øynene, og gå i seg selv!

  8. juli 23, 2011 / 11:42

    Takk og lov så jeg ingen rasistiske eller hatende meldinger på facebook/twitter i går, hadde jeg gjort det ville jeg også blitt sint.

  9. juli 23, 2011 / 12:15

    Helt enig med deg i det du skriver. Folk og media hoppet til konklusjoner og skapte mye unødvendig kvalm på en dag som allerede var mer enn nok ille.

  10. juli 23, 2011 / 12:23

    heilt enig med deg. er faktisk heilt sjukt!

  11. juli 23, 2011 / 13:31

    Godt uttrykt, Andrea.
    Dette setter spor. Dype spor.

  12. juli 23, 2011 / 14:21

    Spørsmålet er ikke hva som skjer med verden, for dette skjer ofte i andre land. Spørsmålet er heller hva som skjer med «trygge» Norge.

    Jeg må si meg veldig enig i det du skriver om at folk trekker raske konklusjoner, og at folk er veldig flinke til å trekke seg selv inn i situasjonen. Det er viktigere å tenke på alle og ikke kreve sympati for «hvis»-situasjoner. Du satte ord på mange av tankene mine.

  13. Kine
    juli 23, 2011 / 14:59

    Veldig bra skrive, og er altfor einig i den siste delen, det at folk skal dra merksemda over på seg på ein eller annan måte. Uff, heile greia er uverkeleg..

  14. juli 23, 2011 / 17:02

    Jeg er helt enig med deg Drea, og som jeg skriver i mitt siste blogginnlegg: «Det eneste som kan overvinne ondskapen – er det motsatte, kjærlighet!»

    Jeg har virkelig, som far, store problemer med å fatte dybden av sorg de etterlatte må føle. For ikke å snakke om de som fortsatt savner og ikke har hørt fra venner eller familie ennå.

    Jeg sender dem alle min dypeste medfølelse!

  15. juli 23, 2011 / 18:45

    Jeg forstår godt at folk setter seg inn i situasjonen. Det gjør jeg også. Jeg syns det er helt forferdelig med alt som har skjedd. Jeg er uten ord! Tenker på alle de omkomne, skadede og pårørende. Samtidig har jeg antageligvis mistet en bekjent på Utøya, og kan ikke unngå å tenke på han, og sette meg inn i situasjonen hans. Så å angripe folk som sørger over sine venner og familie, syns jeg er lavmål.

    Når det er sagt så var jeg en av de første (på min facebook) som sa at man ikke skulle dømme før man visste noe. Det haglet ned med rasistiske tanker, og uttalelser om at innvandrerne må ut. Det skal ikke skje! Det er nå, mer enn noen gang at vi må holde sammen, alle for en.

  16. juli 24, 2011 / 10:18

    Jeg synes folk burde tenke på de døde, de skadede og de pårørende. Jeg synes det er de medmennesker burde konsentrere seg om. Så får politiet og de folka der ta seg av de skyldige:)

  17. Drea
    juli 24, 2011 / 11:36

    Ingvild: jeg angriper ikke. Jeg sørger jeg også, for alle.

  18. juli 24, 2011 / 18:39

    Jeg er enig med Ingvild.
    Alle sørger for alle, du antar jo bare at enkeltmennesket sitter å vet om en som kjenner en som kanskje er død/savnet – men selvfølgelig sørger vi for ALLE! Det går ikke an å si at man ikke tenker på den ene spesielle personen uansett…

    Litt narrow-minded, kanskje.

  19. Drea
    juli 24, 2011 / 19:07

    Stine Elise: nå sier ikke jeg at dette gjelder alle som sørger over enkeltmennesker, altså! Jeg sier bare at ofte i slike situasjoner så har endel folk et behov for å sette seg selv i sentrum. Det er ikke narrowminded, det er bare sånn det er. Og det gjelder jo bare NOEN, og det er absolutt ikke ment mot de som sørger over å ha mistet noen. Tror dere misforstår meg litt.

  20. juli 25, 2011 / 01:02

    Medfølelse og empati heter det, ikke nødvendigvis «privatpersonens personifisering».

    Selv om man ikke har mistet noen så syns jeg man skal ha lov til å ha medfølelse, empati og tilogmed føle sorg over noe som man føler på kroppen. Som sagt, folk er forskjellige.

    Så jeg skjønner hva du mener – men syns tankegangen er feil. Man kan sørge for alle, ved å sørge for en, og sørge for en, ved å sørge for alle. Uansett hvilken vei det går, så er formålet likt.

    Det blir feil å kritisere.

  21. Drea
    juli 26, 2011 / 12:39

    Stine Elise: medfølelse, empati og sorg har jeg ingenting i mot. Det er IKKE det jeg prater om her. Og det er ikke bare denne hendelsen jeg prater om heller, men NOEN mennesker har bare et sterkt behov for å hele tiden være litt i sentrum i krisesituasjoner. Det handler ikke om empati, snarere tvert imot. Det handler om egoisme og et behov for medfølelse og oppmerksomhet.

  22. Vanilje
    juli 26, 2011 / 12:44

    Jeg er både enig og litt uenig. Jeg mener det er en forskjell mellom hva man sier til sine nærmeste og hva man utbasunerer i det offentlige rom. Det må være lov å tenke på seg og sine nærmeste først. Og å gi uttrykk for dette (ala, der pleier datteren min å gå hver dag, men heldigvis ikke i dag, eller søsteren min skulle egentlig vært på Utøya, men herregud så glad jeg er for at hun ikke var der). Dette synes jeg er naturlige reaksjoner, men det er kanskje ikke noe man skal legge ut på facebook/twitter, av respekt for de andre som har mistet noen/savner noen.

    Jeg har selv ikke mistet noen, men sørger likevel. Over alt ungdommene gjennomgikk denne dagen. Over at noen utpeker seg de engasjerte, de unge, Norges fremtid, som mål for ren ondskap. Hjertet mitt ble knust 22. juli 2011, og jeg vet ikke om jeg noen gang vil bli den samme.

  23. Raed Merriam
    juli 28, 2011 / 02:28

    Drea: Du er i sjokk. Derfor er det viktig at alle prøver å forstå hennes innlegg i denne konteksten. Er dette sagt,ønsker jeg å meddele med alle her at jeg har flyttet til Norge fra Bethlehem for syv år siden og at jeg befant meg ´´hundre meter unna når det smalt.´´ Jeg var på vei til jobb på Cafe Sør og jeg tar alltid samme rute til jobb gjennom regjeringslokalene. Jeg holdt på å prate med ei venninne på mobilen når det smalt. Jeg mistet grep på mobilen som en slags fysisk reaksjon på denne forferdelig lyden som kom da bomben gikk av. Verken min venninne eller noen av mine kunne få tak i meg i mer enn halv time i etterkant.Jeg var i total skjokk og det gikk opp for meg ganske sent i denne sammenheng at jeg mistet mobilen. Jeg skjønner heller ikke hvordan jeg klarte å hjelpe andre som var til stedet selvom at jeg ikke var det i hua mitt. Når jeg så min venninne, begynte jeg å gråte av glede. Hun skulle jo vært med til by´n men ble forskinket pga strykejernet hennes som plutselig sluttet å fungere. Det er veldig fint og vakkert at hun sier: Visste jeg det, skulle jeg ønske at jeg var sammen med deg for å støtte deg. Dvs, det er forskjellig fra en til en annen hvorden folk sitter seg i andres situasjoner og opplevelser. Det er ikke bare bare!Det er ikke enten empati eller egoisme. Hvert menneske har begge to inni seg. Derfor føler jeg litt sånn at Drea og Stine Elise prater dessverre forbi hverandre. Dere reiser opp utrolig gode argumenter, men dere trenger kanskje ikke å være enige med hverandre siden at dere prater om to forskjellige ting da! Det viktigste akkurat nå er å spre budskapet:Sammen er vi stolte over å være norske, og vi er i sorg. Vi er stolte av våre fantastiske ledere, og vi er stolte av vår åpenhet og vår demokrati. Jeg er stolt at jeg ha blitt norsk.

Legg igjen en kommentar til Stine Elise Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.