Walls.

Veggene. De er der. Hun nekter, men lurer bare alle andre enn seg selv. Hun ser ut, løfter vinglasset opp mot munnen, men stopper ved haka. Ser ned i rødvinen; leter etter svar. Et tegn. Som den gangen hun så løven fra Løvenes Konge i saftglasset sitt da hun var ti. Eller slik som Simba fra samme film, som finner sannheten i sitt eget speilbilde. Men, ingenting. Bare rødvin. Billig rødvin som smaker godt de to første sekundene, men som raskt går over til å smake som råtne druer. Noe det høyst sannsynlig også er, tenker hun og smiler mens hun legger hodet på skakke. Veggene. De er der til og med når hun er alene. Hun kan kjenne dem. Smilet falmer, og vinglasset når munnen. Hvor kom de fra? Hun smaker godt på vinens førsteinntrykk, før hun lar den gli nedover halsen og må si velkommen til bismaken. Har hun virkelig blitt så kynisk? En gang trodde hun på mennesket. Hun trodde på det gode i de fleste. Hun hadde en optimistisk måte å se på folk på. Nå var det mer omvendt. Og hun bryr seg ikke. Hvor har moralen og verdiene blitt av? Ettersmaken, som hun nå hadde blitt vant til, ble erstattet med en ny runde. Godt og fint i begynnelsen, deretter… ingenting. Umerkbart. Tatt for gitt. Sånn er det jo alltid. Hun rekker såvidt å tenke tanken før hun bryter ut i latter av sin pompøse, eksentriske måte å tenke på. Det er langt over grensen til cheesy, og hun vet det. Men hun bryr seg ikke om det heller. Kjærlighet er rett og slett som dårlig rødvin. Hun ler igjen, og rister lett på hodet. Du vet, sånn man gjør når når man er sammen med andre, mest for å ha en unnskyldning til å slippe øyekontakten i et par sekunder. Men hun er jo alene. Cheese and wine går kanskje ikke så godt sammen allikevel.