Vakreste i verden.
Siden jeg ikke har tatt noen bilder i dag (og da mener jeg null og niks! Uvant…) så poster jeg enda ett bilde av Vilja. Bedre det enn å ha et bildeløst innlegg, right? Vel. Siden innlegget også skal handle litt om Vilja, så passer det godt. Jeg har nemlig blitt slik jeg aldri hadde trodd jeg skulle bli. Jeg trodde aldri jeg skulle bli en av de mødrene som er redd for alt det fæle som kan skje med barna sine, og som er konstant bekymret. Men det har jeg altså blitt. Jeg er så redd for at noe skal skje med Vilja, så jeg tenker alltid på det som kan gå galt. Slik jeg gjør når jeg sitter på i bil. Da ser jeg for meg alle steder det er mulig å krasje, for jeg er sikker på at om jeg tenker det så kommer det aldri til å skje. Ting skjer nemlig når man forventer det minst har jeg hørt. Derfor forventer jeg alt. Alltid. Det er sprøtt, plagsomt, totalt idiotisk og veldig, veldig slitsomt. Jeg vet. Jeg tror faktisk det begynner å nærme seg galskap. Legg meg inn på Dieter Meyer. Legg meg inn! (Kaizers.)
Jeg får prøve å roe ned galskapen et par hakk, så kanskje jeg slipper å bli så sliten som jeg blir i blant. For nå er jeg faktisk litt sliten, og det rare er at det ikke har noe med babyskrik, nattevåk eller noe sånt å gjøre, som man kanskje skulle tro. It's all me. Jeg rett og slett stresser meg selv. Uten grunn. Nå skal jeg derfor roe meg helt ned, bestemme meg for å slutte å tenke slik, drikke kakao og se Gossip Girl. Deretter blir det Champions League, heia United, glory glory og alt det der. Hugs!>