Nå er det ordentlig sommer. Duften av solkrem sender meg rett på stranda – selv om det ikke er strand å finne på mange, mange mil. Lukten av sol og varme er herlig, spesielt om kveldene. I går luktet det syden ute. Sol, varme og grillukt blandet seg sammen, og ga meg en følelse av å gå i en av de mange varme, hyggelige gatene på Kreta. Jeg hadde lyst til å løpe til nærmeste badevann, og kaste meg uti. Følelsen av å treffe den sjokkerende kalde vannflaten er i virkeligheten en mye bedre følelse enn det høres ut som. Kuldesjokk er undervurdert. Det finnes nesten ikke noe som er bedre enn disse frysningene man får av å hoppe rett ut i det kalde vannet. Frysningene som beveger seg fra toppen av hodet til tuppen av tærne på en-to-tre. Ah, det er deilig med sommer.
Nå skal jeg kose meg videre i sola med Da Vinci-koden, og jeg skal toppe det hele med ei skål Corn Flakes med syltetøy og melk. Eller «korn flækks» som jeg alltid har kalt det, og som jeg fremdeles kaller det. Dessuten heter det Kindelegg, ikke kinderegg, hånføner, ikke hårføner, og skitt hau, ikke skitt au, også. Jeg har alltid hatt rett. Haha, jeg glemmer aldri den gangen jeg sa til mamma: «jaja, skitt hau.» Mamma så forundret på meg, og svarte forferdet: «hva var det du kalte meg?» Jeg var omtrent seks-syv år, og skjønte ikke hvorfor hun ble så sinna på meg for at jeg brukte et ordtak jeg hardde hørt alle de voksne bruke. («Skithau» er et trøndersk ord som kan oversettes med dritthode. Altså, ikke særlig fint å kalle sin mor.)
>
