DK

Skriverier

Forsvunnede diamanter

Jeg vet ikke helt hva det er med meg, om det er karma eller hva det nå er, men av og til er universet seriøst mot meg. Og før du tenker «nå er jeg drittlei av klageinnlegg fra hun berta der», så må jeg parere med at dette ikke er så seriøst som det høres ut. Men for meg er det jo seriøst nok allikevel. Altså, universet er altså i mot meg. For vet du hva? ALT jeg liker best forsvinner liksom alltid fra markedet! Husker du Fanta Shokata? Det var verdens beste brus. Den hadde smak av hylleblomst og… Et eller annet jeg ikke husker hva var. Dritgod var den i alle fall, og den minner meg om gode minner på Oppdal med snowboard og ei god venninne. Sugarfree Redbull er dessuten veldig ofte utsolgt på butikkene jeg stikker innom, og hvorfor i all verden finnes de ikke i store bokser!? Jeg trenger jo Redbull i store mengder!
Og så har vi den ekstremt gode appelsinsjokoladen (som nå faktisk er tilbake i butikkhyllene, da. Nå når jeg ikke er så gira på å spise 250 gram sjokolade og bli feit som en julegris), som bare forsvant helt plutselig! Den var et fast tilskudd i julefeiringa, men det ble det altså slutt på. Det ble jeg så trist av at jeg faktisk bestilte den fra England på Ebay. (Hah… Glad i sjokolade, noen?) Apropos sjokolade; Det var mye bedre når Lion faktisk var god og Twix het Raider.

Dots. Dots som jeg brukte å dyppe i melk og nyte like mye som en realitykjendis nyter å se trynet sitt klint utover forsiden av Se og Hør. BORTE! Helt borte. Så sitter vi igjen med Oreo, som på langt nær er like god som min elskede Dots.

Okei. Nå kommer jeg faktisk ikke på fler ting som jeg har elsket som har forsvunnet. JO! Fanta lemon! Den finnes jo heller nesten ikke nå!? Men Hobby (den grusome sjokoladen med gelegreie) skal de ha. Og lakris. Fysj! Makan. Enten så har alle andre ekstremt dårlig smak, eller så har jeg det. Og nå innser jeg at det høres ut som om jeg bare drikker brus og spiser godteri, og sikkert veier bortimot hundreogfemti kilo. Minst. Men det er ikke sånn altså. Jeg spiser ikke godteri særlig ofte, men kommer ikke på andre ting som har forsvunnet fra markedet, og ikke veier jeg hundreogfemti kilo heller. Det er bare så utrolig rart at alle tingene jeg har unnet meg som kos oppgjennom (okei, ikke alle da, det var en sterk overdrivelse) bare forsvinner! Uten så mye som et forvarsel en gang, så jeg ikke rekker å tømme butikkene for favorittene mine! I miss you all… Eller kanskje – kanskje er det en bra ting? Da går det i sukkerfri brus og frukt i stedet. Og selvfølgelig en sjokkis i ny og ne, da…

Og før det blir krig i kommentarfeltet; I-landsproblemer er problemer det og. You can’t spell «i-landsproblemer» uten «problemer».

Skriverier

Folk på trikken

trikkpraha

I blant elsker jeg å le av andre mennesker. Typ «muhahaha». Som for eksempel når folk på trikken ser ut til å få panikk når de skal av trikken, og ikke sitter/står ved siden av en stopp-knapp. At døråpneknappen fungerer på akkurat samme måte som en stoppknapp – som altså får det til å lyse «STOPP» på de derre skiltene og i den røde dingsen fremme i dashboardet (om man kan kalle fronten på en trikk det?), som gjør at sjåføren stopper ved neste holdeplass, det har de tydeligvis ikke fått med seg. Da ler jeg. Inni meg altså, jeg kan jo ikke sitte og le høylydt på trikken, uten at noe tilsynelatende er morsomt. Ikke alle har fått med seg at de samme knappene faktisk også fungerer sånn at dørene åpnes om man trykker på dem! (Ja, I know! Det er jo heeeeelt sjukt! Må være magi!) Så da roper de frem til sjåføren i full panikk: «Åpne her bak da! Åpne!» Eller de løper til neste dør, hvor det står en annen passasjer med en IQ over enn 76, som har klart å trykke på døråpneknappen. Så da ler jeg enda mer. Skikkelig høyt, men allikevel lydløst.

Jeg har fler trikke-morsomheter også. Etter en tolvtimers lang dag uten å ha vært hjemme/slappet av, sitter jeg endelig på det brune skinnsetet på trikken og gleder meg til å få i meg dagens første måltid hjemme i sofaen. For mat har jeg jo helt glemt. Så travel har dagen vært, og det kjenner jeg virkelig og. Jeg er skikkelig sliten. På denne dagen vil ikke trikken fungere som den skal. Den kommer seg ikke opp bakken fra Ila og oppover forbi stoppet ved Bergsligata. Den går sakte fremover, før den stopper helt opp. Sjåføren går utenfor for å prøve og fikse det, går inn igjen, prøver på nytt, men med samme resultat. Etter noe som føles som en evighet for meg, klatrer trikken sakte oppover bakken. Flere av passasjerene smiler til hverandre, som om dette var som en kinoopplevelse hvor man går ut fra kinosalen sammen som et fellesskap som har delt et ordentlig spesielt øyeblikk. Jeg spyr litt inni meg.

Men gjett da. Det går jo selvfølgelig ikke. Vi stopper – igjen. Trikkedama kommer løpende nedover til den bakerste vogna for å prøve å fikse det, og mens hun er der nede hvor jeg sitter, så begynner trikken å trille bakover. Ei jente som ikke sitter så mange setene unna meg, skvetter til, holder seg hardt fast i setet og roper; «Er det noen fremme der som styrer trikken!?». Full panikk. Jeg mener… Man skulle tro det var dommedag. Eller svære, kjøttetende dinosaurer utenfor, som stirret sultent på henne. Ja, nå skal vi dø, tenker jeg sarkastisk, og den indre latteren min og det hånende gliset forsvinner ikke før jeg er godt hjemme i sofaen med middagen i fanget.

Foto

Generation lost

1 2 3 4

Her kommer en fotoserie jeg har begynt med, som jeg også brukte som en oppgave på Norsk Fotofagskole. Jeg skal fortsette med den, for å samle fler slike bilder til serien. Utrolig gøy å jobbe med! Her tar jeg jo et lite oppgjør med hvordan ting er i dag, med tanke på forbilder og måten mange foreldre presser grensene på, spesielt i USA. Ser dere hvem disse barna skal være? Og vad tycks?

Skriverier

Livet etter nesten-døden

I dag er det julaften. På julaften drar vi alltid på kirkegården, for der nede i jorda ligger jo pappa. Tidligere gråt jeg på grunn av savnet, på grunn av at det er så urettferdig at han ikke skal få leve og oppleve alt han burde få. I dag gråt jeg av andre grunner. Det er utrolig hvor stort inntrykk det gjør å se døden som pårørende og tilskuer etter de siste årene som har vært. Nå er døden slutten på det gode igjen – og ikke på det vonde. Nå er døden noe jeg frykter, noe jeg ikke vil ha noe mer å gjøre med på veldig, veldig lenge. Men det er veldig rart å stå der på kirkegården nå på julaften og tenke at ting kunne vært veldig annerledes for meg i dag. Jeg er så ubeskrivelig glad for at det ikke er sånn.

Jeg gikk også bort til grava til en barndomskompis som tok livet av seg for noen år siden. Det er også veldig spesielt for meg. Jeg syns det er så utrolig trist, men samtidig forstår jeg jo akkurat hvordan det måtte ha føltes for ham den gangen. Det som er tristest av alt, er at sjansen er stor for at han til slutt, etter at depresjonen hadde gitt seg, hadde tenkt som jeg gjør nå – at det er bra det ikke gikk som han hadde tenkt. At det er bra han overlevde, og fikk kjenne på et liv som han faktisk hadde vært glad for å leve.

Om den der følelsen varer for meg i all fremtid, det tviler jeg vel egentlig på. Men nå er den her, og nå er det jul med familien hjemme på Frøya. Jeg skal kose meg, og så krysser jeg fingrene og ber til en gud jeg ikke en gang tror på for at jeg skal ha like flaks i livet som jeg har hatt til nå. For let´s face it; Selv om jeg godt kan snu det og si at det er jævla uflaks å ha en bipolar lidelse og heftige depresjoner, så ser jeg heller på det som at jeg har hatt flaks. Jeg er ikke en som må besøkes på kirkegården i dag, som må tennes lys for og sørges over. Jeg er her, jeg trives, og jeg er fast bestemt på å fortsette med akkurat det.

God jul, alle.

Bildegalleri

TOUCHÉ

fixxx

Er det en ting jeg elsker, så er det å sette på plass mennesker som fortjener det med en kjapp, impulsiv og småfrekk kommentar som bare er spot on. Noe man kommer på øyeblikkelig, og som man bare spytter ut før man i det hele tatt rekker å forstå hva man er i ferd med å si selv en gang. Jeg har hatt noen sånne øyeblikk, og jeg lover – det er lite som føles like digg som akkurat det.

Jeg kan fortelle om den jeg kanskje husker aller best først nå. Jeg var småtjukk, seksten-sytten år, bodde fremdeles på Frøya, og hadde blitt kastet ut fra puben for n-te gang denne kvelden. Intet nytt under solen den helgen, altså. Men uansett. Jeg var selvfølgelig ikke alene, for på Frøya sitter sektsen-syttenårige jenter svært sjelden alene ute i kulda. Jeg sitter på gelenderet på terrassen ute ved inngangen, med venner stående rundt meg. Det er antagelig like høy – eller kanskje høyere – partyfaktor her ute på terrassen enn inne i lokalet. Alle bordene er fullsatte, og ved det rett bak meg sitter en voksen, høylydt mannegjeng. Du vet, av typen som så tydelig er på jakt, som måler alle jenter opp og ned med blikket, som kommer med så cheesy kommentarer at de antagelig hadde kunnet sneket seg inn i manuset på Dirty Dancing, og som høylydt konkurrerer om hvem av dem som er mest «mann».
−  Hey! Se på rørleggeren der´a!, roper en av dem plutselig, og selv om jeg ikke har øyne i nakken, så kjenner jeg godt det lille «nikket» han antageligvis slenger mot ryggen min.
Jeg nevnte jo at jeg var litt småtjukk. Jeans har en tendens til å glid litt nedover rumpa når man er litt småtjukk, spesielt om man sitter med føttene dinglende i lufta og ikke har ryggstøtte, så jeg føler meg veldig truffet av rørlegger-beskrivelsen. Dessuten er det jo bare jeg som sitter her. De andre står. Elimineringsmetoden, alltid like enkel å bruke.
Jeg snur meg sakte mot mannegjengen, og ser direkte på den storkjefta, tøffe jævelen som sitter der og gliser. Jeg smiler tilbake.
−  Se nøye på den sprekka du, sier jeg og tar en liten kunstpause.
−  For det er den eneste sprekka du får se i kveld.

Kompisene hans brøler ut i latter mens han febrilsk leter etter noe å svare. Han kommer ikke på noe godt comeback, og jeg tror jammen jeg ser ham rødme litt og. Jeg snur meg like sakte tilbake, uten å røre buksa. Jeg skal selvfølgelig heise den på meg igjen, men akkurat nå må jeg bare holde den der tøff-i-tryne´-fasaden oppe, selv om det eneste jeg tenker på er å dra på meg den jævla buksa. Jeg vil få vekk rørleggersprekken med en eneste gang, men jeg veit jeg vinner med mye større margin om jeg venter. Så jeg venter.

pink3

Min andre historie er faktisk veldig fersk. Den er fra nå i høst, da jeg og Natalie var ute på byen sammen ikke lenge etter skolestart. Vi presser oss inn på et trangt og folksomt utested, og speider rundt i lokalet for å finne et sted å sette oss. Vi har ikke mange valgalternativer, men finner en sofa i det ene hjørnet med noen ledige plasser. Det sitter tre menn der fra før, men det er helt greit for dem at vi slår oss ned ved siden av dem.

Det tar cirka to og et halvt sekund før den ene av dem hopper over bordet og setter seg ved siden av meg. En annen er i full gang med en samtale med Natalie, og tredjemann flytter rumpa si noen hakk nærmere ei jente vi ikke kjenner.

− Vegard, sier han ved siden av meg og slenger frem labben.

− Drea. Hyggelig.

Det viser seg at de er her i byen på fiskerimesse. De er fra Kristiansund. Etter noen få minutter med småprat jeg egentlig syns er ekstremt kjedelig, går plutselig samtalen i et helt annet spor.

− Nå skal jeg være litt ærlig med deg. Du er en sånn type jente som later som om hun er dummere enn hun er. Du liker å bli sett på som dum, gjør du ikke?

Jeg prøver å svare, men blir hysja på. Så kommer det en lang analyse av meg som person, som inkluderer en hel drøss med nedsettende ord og setninger jeg ikke en gang orker å ta innover meg.

− Er du ferdig nå?, spør jeg etter en god stund. Jeg har lært mye nytt om meg selv på disse minuttene.

− Ja. Nå er jeg ferdig.

− Vel, da skal jeg være litt ærlig med deg og. Du er en sånn type mann som aller høyst sannsynlig er godt gift, har to-tre unger og nå kun er på jakt etter å få deg noe. Det er antagelig de to kompisene dine også, så systematiske som dere var når vi satte oss ned her. Dette er altså ikke første gang dere er ute og sjekker damer utenfor ekteskapet deres, og jeg syns ikke du er så imponerende smart som så åpenlyst gir dette inntrykket allerede i løpet av de fem første sekundene når du møter noen. Men hey, lykke til da!

I dét jeg nevner «gift», ser jeg han se ned på hånda si, og jeg oppdager gifteringen jeg ikke hadde lagt merke til tidligere. Score. Han svarer ikke. Han bare ser på meg. Så reiser han seg, hopper over bordet til den andre siden og setter seg ved siden av den ene kompisen som fremdeles er ganske så opptatt med oppsjekkinga av jenta vi ikke kjenner. Han prikker han på skuldra, og lener seg mot ham for å hviske et eller annet i øret hans. Så ser de begge på meg. Jeg smiler, og tar en liten skål i lufta, før jeg drar med meg Natalie vekk fra kompis nummer tre, som nå har blitt nysgjerrig på hva det hviskes om blant de to småjentene på den andre siden av bordet. Vi går til baren og snakker høylydt om hvor latterlig oppførselen deres var. For vi trenger ikke hviske, vi. Det stadiet har vi kommet over forlengst.

Psykisk helse

life through an iPhone lens

11 2015-04-16-21.12.28skinny brighter dobbeldrea olddrealillegizzzz

Det er juleferie, og det å gå fra å ha noe å gjøre konstant til å plutselig sitte i sofaen uten så veldig mange planer, det gjør meg smågal. Ikke får jeg til å se en tv-serie og kose meg med det uten å føle meg stressa, og ikke kommer jeg på så veldig mye annet å gjøre heller – sånn annet enn å trene. Så da har jeg fått meg en ny hobby. Jeg har begynt å bla gjennom alle bildene jeg har tatt med mobilen de siste… Tja, tre-fire årene. For ja, jeg har dem alle sammen, i ei mappe på Dropbox. Der lagres de automatisk hver gang jeg kobler til telefonen. Det er noen bilder, for å si det mildt…

Det som kanskje er mest interessant med det, er at jeg har tatt bilder gjennom alle periodene mine. Både i gode og i dårlige. Flere av disse er tatt i de verste periodene, faktisk, uten at man kan se det så godt på dem – annet enn at jeg er ganske så mye tynnere enn ellers. Når jeg tenker meg om, tror jeg samtlige av disse er fra perioder som ikke har vært helt topp. Det forundrer meg litt hvor mange «selfies» jeg tar i depresjon. Det er jo litt motsigende, sånn egentlig, men jeg tror det er for å se hvordan jeg ser ut gjennom et kamera, og ikke bare i speilet. Jeg føler meg jo aldri komfortabel med det jeg ser i speilet når jeg er deprimert. Jeg er ikke mye mer komfortabel med det som vises på telefonskjermen heller, men… Det handler vel kanskje om fokuset. Fokuset jeg får på å ville se bra ut. Tynnere. Penere. At jeg prøver å se så bra ut som mulig. Kanskje får jeg ett bilde hvor jeg ikke syns jeg ser like jævlig ut som jeg føler meg.

Det overrasker meg veldig hvor god jeg var til å late som. Hvor god jeg var til å se tilsynelatende glad og fornøyd ut. Hvor godt jeg skjulte at jeg egentlig hatet alt og alle, og helst bare ville slippe å være her. Det overrasker meg på grunn av forskjellen mellom det jeg følte og det jeg utstrålte. Jeg klarte nok ikke å se like glad og fornøyd ut hele tiden, og det var nok ikke sjelden det skinte gjennom hvordan jeg hadde det. Som for eksempel på ei håndballtrening jeg måtte overtale meg selv til å dra på. Jeg tålte ingenting. Jeg tålte ikke å kaste vekk ballen, jeg tålte ikke å bli stoppet i angrep. Jeg var på gråten hele tiden, og til slutt fikk jeg så panikk at jeg måtte løpe ut i gangen og sette meg i trappa for å ikke besvime. Og da grein jeg og.
Eller som for eksempel de mange turene på butikken hvor det antagelig stod skrevet over hele fjeset mitt – og egentlig hele kroppen og, i form av et veldig tydelig kroppsspråk – hvor ukomfortabel jeg følte meg ved å være akkurat der.
Eller besøkene hos legen, hvor jeg stirret i gulvet, fikk klump i halsen og tårer i øynene med en gang han begynte å prate.

Det er rart å se tilbake på de siste fire årene gjennom mobilkameraet. Om det er dette alle andre ser av meg, så forstår jeg nesten de som mener at jeg antagelig ikke har det så ille som jeg skal ha det til. At jeg bare blogger om psykisk sykdom for oppmerksomhetens skyld, for å få sympatilikes og overdrevne kommentarer om hvor flott jeg er. Men bare nesten, for det er fremdeles galskap i mine øyne å skulle lyve på seg en hel masse problemer kun for å få sympatilikes.

Bildegalleri

Damned if I do, damned if I don’t?

brunettedrea

Jeg har ikke merket at jeg har vært over normalen i energinivå og humør i høst heller. Men det har jeg vært. Det merker jeg jo nå, når jeg ikke lenger kan fyke rundt 24/7, sove kun tre-fire timer, fotografere, mingle, gjøre skoleoppgaver, fotografere enda mer og aldri ta pause – uten å bli sliten overhodet. Ikke litt en gang. Jeg mener… Den følelsen man får med en gang rumpa treffer sofaen etter en travel dag. Den der «åh-det-var-godt-å-sette-seg-ned»-følelsen. «Her skal jeg sitte resten av kvelden, senke skuldrene og bare slappe av med en latterlig teit tv-serie.» Sånn har det ikke vært. Om jeg har sittet i sofaen, så har det vært for å jobbe. MacBooken på ei pute i fanget, noe som ikke akkurat er en optimal stilling å arbeide i. Skuldrene er hevet høyere enn øreflippen,  men muskelsmertene som selvfølgelig er en konsekvens av det, overser jeg totalt.

Nå blir jeg sliten. Jeg er trøtt, jeg trenger søvn og jeg har begynt å tenke igjen. Reflekterer over hvor flott høsten har vært, samtidig som jeg innser at alle som – uavhengige av hverandre – har kalt meg «Duracell-Drea», faktisk har hatt et poeng. Høsten har vært perfekt. Det har vært over snittstreken, men det har ikke vært for mye. Ikke i det hele tatt. Alt har gått helt utmerket. Jeg har oppført meg (mesteparten av tiden), jeg har ikke gjort noe jeg angrer på. Ikke mye i alle fall, og ikke i alvorlig grad. Som høsten har vært, skulle jeg ønske hele året kunne vært.

For nå er jeg redd igjen. Haha, hvor lei er jeg ikke av å skrive slike negative, teite, sutreblogginnlegg om hvor redd jeg er. Redd for depresjon, redd for våren, redd for å ikke klare å fullføre det jeg har begynt på, redd for å ikke klare å fortsette i samme tempo (for det vil jeg jo!), redd for å ikke klare å gjøre ting så bra som jeg vil, redd for å ikke fortsette den gode fremgangen som jeg har hatt denne høsten med tanke på fotografering, redd for å plutselig en dag nå sitte her hjemme og grine av ingenting. Redd for å være så redd for å bli deprimert at jeg ubevisst fremprovoserer det helt på egenhånd.

Jeg tar meg selv i å tenke på alle mulige måter å motarbeide denne lille «nedsvingen» til normalen på. Eventuelt enda lenger ned. Slutte på medisiner, sove mindre, sosialisere meg mer, ta på meg enda fler oppgaver, slappe av minst mulig. Jeg tror jeg er den eneste i hele klassen – og kanskje resten av Norge og, for den del – som har gruet seg til juleferie. Jeg er redd for at en pause kan sette meg i en dypere pausemodus enn jeg ønsker. Jeg er redd for at å sette seg ned, roe ned og puste ut kan være starten på nok en dvaleperiode. Jeg er redd for at jeg er «damned if I do, damned if I don’t.» Ææææ, nei, nå er det nok bekymringsprat her. Nå skal jeg heller ta på meg et headset, sette på fin musikk og gå meg en en lang kveldstur, for det kan i alle fall ikke skade.

Skriverier

Svar på kronikken til Anki Gerhardsen

I dag klikka jeg meg inn på Dagbladet, og fant denne kronikken, som jeg reagerte veldig på. Og når jeg reagerer på noe, så gjør jeg som jeg alltid gjør; Jeg går til den foreldede rosabloggen min og skriver store ord om hva jeg mener, i håp om å bli tatt så seriøst som bloggere generelt bør bli. For joda. Vi bloggere poster ikke alltid bare «bilder av silikonpuppene våre i ørsmå bikiner». 

Kronikken er skrevet av Anki Gerhardsen, som mener det er for dårlig at journalister ikke stiller nok kritiske spørsmål til Sophie Elise Isaksen, en av Norges største og mest kjente bloggere. Og det er i og for seg helt greit å både mene og ytre seg om det. Men så kommer det jeg ser på som det store problemet. I samme innlegg hvor journalisten og kritikeren Anki Gerhardsen langer ut mot Sophie Elise som et dårlig forbilde for unge jenter, så kommer hun med sterke og personlige fornærmelser som jeg vil påstå er et personangrep av dimensjoner. I innlegget kommer det mellom linjene frem at hun ikke er spesielt glad i at bloggere blir sett på som et medie på nogenlunde samme linje som ordentlige journalister. Om hun setter seg selv, journalist og kritiker av yrke, høyere på den stigen; Hvorfor er det da hun som slenger dritt, og ikke Sophie Elise? Det er noe jeg, tidligere rosablogger og (lokalavis)journalist stiller meg kritisk til.

Gerhardsen uttrykker altså at hun mener Sophie Elise er et dårlige forbilde for alle unge jenter der ute som følger bloggen hennes. Jeg siterer: «… Bildene av silikonpuppene i ørsmå bikinitopper, leppene fulle av Restylane, Botox i panna og en nese formet i tråd med Isachsens ønsker og pengepung.» Slik er altså synet hun har på Sophie Elise. Dette er alt jenta fra Harstad har å komme med. Om man skal være journalist og kritisk, bør man ikke også da ta høyde for fler sider enn den ene man selv sitter med? Er dette kritisk journalistikk?

«… Problemet er ikke først og fremst at hun har vridd egen kropp ut av naturlige proporsjoner, selv om det er trist nok», skriver du om jenta. Her er et kritisk spørsmål til deg, Anki Gerhardsen; På en skala fra 1-10, hvor vil du si det å snakke om Sophie Elise på denne måten ligger med tanke på å være et forbilde for andre? Hvilken journalistikk oppfordrer du andre journalister og journaliststudenter til å drive med? Hvordan oppfordrer du mennesker til å være mot hverandre? Til å si til hverandre? Hvor går grensa for hva som er greit og ikke greit? Dette handler ikke lenger om kritiske spørsmål. Dette går over på drittslenging av mennesker som går i en retning du ikke vil gå i selv, rett og slett.

Du velger også å beskrive blogg-fenomenet som «…en orgie i selvdyrking med sminke, shopping, klær og pornolignende posering i dertil passende antrekk». Dette syns jeg er meget generaliserende mot en hel gjeng med unge jenter som sitter rundt der og elsker hobbyen sin. En hobby som antagelig gjør dagen deres bedre. Den velger du å disse like mye som du disser Sophie Elise. At du ikke har en rosablogg selv er helt greit. At du ikke er ei jente på 18 år er selvfølgelig også greit, det kan jo ikke du noe for. Men hei. Du ber Sophie Elise om å være et godt forbilde for andre jenter, og så lirer du av deg dette? Det finner jeg forbløffende motsigende. Med mine kritiske briller på, så syns jeg hele denne kronikken er overveldende selvmotsigende. Jeg begynner faktisk å lure på om dette er et like dårlig og utspekulert PR-stunt som Justin Bieber dro på konserten i Norge tidligere i høst. Og om det er så, så syns jeg det er lavmål. Hadde det ikke vært bedre å få noe på trykk i Dagbladet, eller alle andre medier, som du kan være stolt av?

Psykisk helse

Jeg er Drea og

Det å ha en diagnose på papiret har antagelig en hel drøss med ulemper, men det er spesielt èn som jeg merker plager meg veldig. Den er selvfølgelig forståelig, men det er allikevel veldig… Slitsomt. Når jeg har gode perioder, sånn typ helt vanlige «jeg-er-meg-selv»-perioder, så er det vanskelig å få lov til å være det. Prater jeg mye en dag, så blir det sett på som ei blinkende rød varsellampe. Tar jeg på meg mye å gjøre, så er det også det. Blir jeg sint – det samme der og. Jeg får aldri bare være normale ting uten at det blir sett på som symptomer på at en mani eller depresjon er på vei.

Som jeg sa lenger oppe her, så forstår jeg det jo. Folk er bekymra. De vil ikke se meg rett til topps og like langt ned igjen like raskt. Det vil jo ikke jeg heller. Men – give me a break, lissom. Jeg må få lov til å være noe annet enn manisk og deprimert. Jeg må få lov til å være litt voksen, og lære meg å vite når jeg er meg, helt på egenhånd, og når det enten er på vei til å vippe over eller under. Dette høres kanskje litt… Kaldt ut. Litt egoistisk. Det er ikke ment sånn. Jeg blir bare litt sliten av at det ikke bare er jeg skal tenke på alt og analysere alt, men at også alle andre skal det. Jeg føler ikke jeg får være Drea lenger, men heller bare bipolar.

Foto

Workaholic

dobbbbeelelelelcarina123 carinavelva bwwww dobb2

Her er litt av det jeg har gjort den siste tiden. I tillegg til dette, så har jeg selvfølgelig hatt skoleoppgaver også. Dette er altså kun egne prosjekter jeg har gjort på eget initiativ. For noen uker siden bestemte jeg meg for å ta opp en gammel idé om et prosjekt også. Noe jeg har ment har vært en greie som kan bli skikkelig bra, men som jeg bare aldri kom ordentlig i gang med. Nå er jeg glad for det, for nå er jeg mye flinkere og får mye mer ut av ideen! Jeg booka modeller og planla tid for fotograferingen, og like før den første shooten fikk vi en oppgave på skolen som passet perfekt til dette prosjektet. Flaks da! Det betyr to fluer i en smekk, og det sparer selvfølgelig en hel masse tid. Jeg skal bygge videre på prosjektet etter at oppgaven er levert, men nå får i alle fall en god start! Gleder meg så utrolig mye til å få på plass de fire forskjellige modellene i serien. Det blir to bilder per shoot, og sammen blir det et konsept jeg liker utrolig godt! Så nå håper jeg bare det blir så bra som jeg ser for meg, og at andre også liker det – og ikke bare jeg…