Jeg fant denne jakka på Obs! og kunne ikke gå fra den. Eller, jo, det vil si… Jeg gikk fra den, for jeg trodde bankkortet lå hjemme, men så viste det seg at bankkortet lå i bilen, så da kjørte jeg frem og tilbake uten at det egentlig var nødvendig, og så kjøpte jeg denne jakka. Det er ikke ofte jeg finner noe jeg bare må ha, men denne var en sånn. At jeg faktisk har bruk for ei god jakke var jo selvfølgelig også et pluss! VHugs.
Jeg tror ikke man selv er klar over hvor stor påvirkningskraft en har. Jeg er i alle fall ikke det. Jeg har i det siste hatt enormt dårlig samvittighet for at jeg har vært så opptatt av meg selv og mitt eget utseende at jeg helt har glemt alle andres. Jeg har glemt alle fjorten-femten år gamle jenter som vet hvem jeg er, som faktisk ser på meg som et forbilde, som syns jeg er pen og flott, som syns jeg er tøff og modig. Jeg tror ikke de fleste av oss tenker på oss selv som slike forbilder. Vi er intetanende om det, og blir derfor alt for opptatte med å føle oss like pene som de vi selv ser opp til (som like gjerne kan være de som ser på oss på samme måte.) Dette ble kanskje veldig komplisert. Poenget er at jeg har dårlig samvittighet for å aldri være fornøyd. For å sprøyte restylane i leppene, når det – strengt tatt – egentlig ikke trengs. For å hele tiden ønske å være slankere – når jeg ikke er tjukk eller usunn i skadelig grad.
Jeg fikk en liten vekker i fjorsommer, da jeg på klasse-reunion fikk høre av en av mine medelever at jeg var den i klassen som hadde kommet lengst av oss. At jeg var den som hadde oppnådd mest. Jeg fikk sjokk. Det er selvfølgelig ingen sannhet i det, men det var noens oppfatning. Noen mente at jeg hadde kommet langt her i livet, og der satt jeg – sykmeldt i nesten to år, penger fra NAV som ikke holdt til å betale alt jeg trengte å betale, nesten kasta ut fra leiligheta og fremdeles innlagt på psykiatrisk. Allikevel mente vedkommende at jeg hadde oppnådd en hel masse. Jeg så ikke det helt, men perception is reality. Det er i alle fall en liten del av en større virkelighet.
Nå har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke er det forbilde jeg burde være. Ikke for at jeg tenker at hele verden følger med på hva akkurat jeg gjør, men for at det faktisk finnes en og annen der ute som gjør det. Og hva gjør jeg? Jeg svarer med å si at jeg ikke er god nok som jeg er, og om et menneske man ser opp til ikke er god nok – hvordan skal man da føle at man selv er det? Så er ballen i gang, og nedoverbakken blir bare brattere og brattere. Domino-effekt. Vi faller en etter en. Men hva skal man gjøre? Hva kan man gjøre? Jeg aner ikke. Det er ikke så enkelt. Jeg vil i alle fall si til alle de som har en eller annen de ser opp til, som de syns ser utrolig bra ut, som har et utseende de selv skulle ønske de hadde… Noen tenker høyst sannsynlig akkurat det samme om deg! En og annen der ute følger med på deg, og skulle ønske de var mer som deg! Det er faktisk helt sant, og ikke noe gladkristent bullshit jeg har lest i en sommerutgave av DetNye.
Og forresten. Om noen har noen spørsmål om et eller annet (hva enn det skulle være; mammahelg, depresjoner, innleggelser, whatever), så er det bare å legge igjen en kommentar under dette innlegget. Så har jeg noe å blogge om senere og. Haha!)
Smil.
Dette oppsummerer egentlig hele påska ganske så fint; Mye lek og moro. Og rebus med påskeegg som premie var en like stor suksess i år som i fjor. Vilja løp i front og leste opp lappene høyt til de tre andre, jeg løp etter med kameraet i hendene. Kos.
Så var man hjemme igjen, da. I Trondheim, etter ei fin påske på Frøya. Selv om påska var tidligere i år enn tidligere, fikk vi virkelig smake litt på våren der ute. I forgårs var det skikkelig godt å sitte i solveggen på naustet nede ved sjøen. At jeg i går våknet med en så tett nese at jeg føler meg som en bulldog i trynet, gir derimot ikke noen videre følelse av vår og sommer. Og nå tok det meg sykt lang tid å finne ut at det ikke heter «bulldog», og ikke «bugdoll». Sånn helt seriøst. Jeg skreiv feil først, og skjønte ikke hva som var galt med ordet «bugdoll». Følte at noe ikke stemte, men sa allikevel til meg selv at «det må da hete bugdoll!» Fjern indeed… Jeg er sykt glemsk og fjern om dagen, og aner egentlig ikke hvorfor.
Men anyways, nå sitter jeg hjemme i sofaen i Trondheim, og nå skal jeg gjøre klar et blogginnlegg med masse bilder fra påskeegg-skattejakten på søndag. Barnas høydepunkt i påska. Av og til (okei, hele tiden) skulle jeg egentlig ønske jeg var syv år selv, og kunne leve meg inn i høytidens fantasiverden helt på ordentlig.
Her er to av mine tre fine tantebarn! Sistemann var ikke med ut på lekeplassen i dag, men det har selvfølgelig blitt noen bilder av ham og! Og fler av disse to. Og Vilja, selvfølgelig. Det blir endel bilder av denne gjengen. Hugs!
God morn! Jeg og Vilja er selvfølgelig våkne (og har allerede vært i en god stund), og nå sitter vi i sofaen og ser tv. Helt greit å starte dagen litt rolig, for etterhvert kommer søstersen med sine tre barn utover hit, og da blir det nok liv her! Det blir gøy! Ikke bare for at det er gøy i seg selv for både meg og Vilja å være tante/søskenbarn, men for at jeg skal ta frem kameraet så mye som mulig og forevige alle de øyeblikkene man kanskje glemmer å forevige these days. Annet enn med mobilkameraet, da. Det er litt gøy å kunne se tilbake på bilder i litt bedre kvalitet også! Jeg har ikke akkurat få bilder av Vilja, og det er hun veldig glad for. Det er ikke sjelden vi sitter og blar i bloggen og ser på bilder og videoer av henne. Så ja. Kameraet skal brukes så mye som mulig, også nå i ferien. Ikke av fashion-modeller eller i studio, men av de fantastiske yndlings-modellene mine. Det er godt med litt pause. Det er godt med ferie.
I dag:
Vi sitter i badestampen. Vilja leker med en leke-vannkanne.
Vilja: «No ska æ vann dæ, så du veks, mamma!»
Hun tømmer vann på meg.
Meg: «E æ så fin som en blomst?»
Vilja: «Nei! Du e da my finer.»
«Dessuten betyr ikke en blomst nå. Det gjør du», legger hun til.
I dag dro jeg til Frøya, et par dager tidligere enn planlagt, og nå gleder meg veldig til å hente Vilja på onsdag og feire påske med henne. Det blir digg.
Soundtrack of the day: Jamie Irrepressible/Røyksopp – Here she comes again, Spotify-link her.
Min morgen: Dyne og seng til klokka passerer tolv. Da tar samvittigheten over og presser meg opp av senga. Inn på kjøkkenet, sette på vannkoker, finne frem en kopp te. Krype inn på stua og opp i sofaen. Under pleddet, varmer fingrene på den varme te-koppen. Trekker knærne opp mot brystet, hviler koppen på det ene kneet og blåser ned i den for å få teen kald nok til at jeg kan drikke den uten å brenne tunga. Slår på musikk, hater at det er stille. Rastløs og tom for energi på samme tid. Trekker gardina til side og ser ut vinduet. Snø som smelter får meg til å smile. Den minner meg om en trist snømann som er i ferd med å forstå at livet snart er over. Jeg er lei av å være kald, lei av å fryse. Det er noe med våren, den kommer nesten dansende og får frem rytmen i de fleste. Inne på stua mi danses det ikke. Ikke orker jeg å gå ut for å finne takten heller. Jeg burde tatt et blogg-bilde av tekoppen og de fluffy, rosa sokkene mine, tenker jeg. Og av den smeltende snømannen og vårsola utenfor. Jeg dropper det, og tenker at snømannen utenfor har danset til siste slutt. Jeg rister på hodet, syns det der var dødsteit, skjønner ikke en gang selv hva jeg mener med det. Trekker for gardina igjen og konkluderer med at det snart er vår og at jeg er ganske håpløs.