Meg og søss for noen uker siden. I sola. Jeg har det skikkelig bra for tiden, og derfor skvatt jeg vel kanskje litt ekstra da jeg så trynet mitt på KK sine nettsider i dag. (Link) Intervjuet ble gjort for flere måneder siden, så jeg hadde nesten glemt det bort litt. Det ble litt sånn… «Oi, var jeg så ærlig? Fortalte jeg virkelig alt det der?» Haha. Men det er helt greit, da. Det er jo sånn det var. Ærlig, i det minste, og dessuten er det jo ikke sånn nå lenger. Jeg er ikke ond. Jeg er ikke helt håpløs. Jeg tror jeg har begynt å klare å skille mer mellom hva jeg er og hva jeg ikke er. Hva som er personlighet, hva som er meg, og hva som er resultat av uheldige hendelser. Jeg tenker ikke lenger at jeg er lost case, og jeg tenker heller ikke at alt det kjipe som har skjedd i løpet av livet bare er min feil. Jeg har begynt å tenke litt mer positive ting om meg selv, og derfor var det litt… Vel, rart å lese intervjuet i dag. Kanskje har ikke tjueårene mine bare forsvunnet i drit allikevel. Kanskje har jeg både vokst og forandret meg til det bedre, selv om jeg ikke har klart å se det selv før nå i det siste. Og selv om de fleste av oss aller helst vil vise oss fra vår beste side, så er jeg komfortabel med å være såpass ærlig også om sånne kjipe ting. Jeg vet at jeg har mye bra å by på. Derfor er ikke de kjipe sannhetene så veldig truende. Vel. Nok prat. Nå: Film. Hugs!