Nå sitter jeg på skolen. Nei, dette skal ikke bli et langt, treigt og utrolig kjedelig innlegg om hvordan jeg føler skolen er fortiden; det er det da vel nesten ingen som gidder å lese om. Folk flest er vel lei nok av sin egen skole om jeg ikke skal syte om min i tillegg. Nei, det trengs nok ikke. Jeg kan holde sytinga mi for meg selv. Egentlig ville jeg ikke ha…hvordan bøyer man syting?… klaget (jeg ga opp å finne en måte å bøye syting på) uansett. Det er faktisk ikke så ille. Jeg har klart snart tolv år; to måneder er barnemat. Barneskirenn.
Nei, nå ble det faktisk et helt avsnitt om det jeg absolutt ikke skulle skrive om. Der ser du. Om noen sier: «Tenk for all del ikke på sex», så tenker du naturlig nok bare på sex. Nå var det ikke sex jeg prata om, men jeg prata om skole. Håper likevel du fatta poenget.
Nå skal jeg faktisk bruke den enormt viktige skoletida mi til å fotelle om noen morsomme historier jeg plutselig kom på i går. Hvor ble det av alt det moralske pjattet om hvor lett disse to gjenstående månedene er? Veeeel…
Uansett. Jeg syns dette er hysterisk morsomt, men det kan godt hende jeg har en form for uforståelig humor, men det tror jeg ikke. 
Det var da jeg las Ida Wullf sitt innlegg «antikakemonster» at jeg kom på denne historia, og jeg føler den fortjener en plass i bloggen min også, ikke bare i kommentarfeltet til Ida. (Jeg har så lett for å bli misforstått! Jeg mente ikke «bare» kommentarfeltet til Ida i den forstand; kommentarfeltet til Ida er fint, det!)
Uansett. En gang da jeg skulle skrive ei veldig pen overskrift i naturfagpermen min (merk deg: EN gang. Det var ikke ofte jeg gidda å pynte pent og ryddig på overskriftene mine, selv ikke på barneskolen. Bare så det er sagt, liksom.) Jeg begynte fint og så nært perfekt som overhodet mulig, om jeg får si det selv, med en K, og fortsatte akkurat like fint med en A. KA. Da var vi godt på vei mot «Kapittel 12», som det skulle stå. Desverre mista jeg konsentrasjonen på hva jeg skreiv en eller annen plass mellom A'en og P'en. Jeg mista absolutt ikke konsentrasjonen på hvor pent jeg skreiv, så alt var veldig vakkert. Rett før jeg skulle skrive den siste bokstaven oppdaget jeg, til min store forskrekkelse, at jeg hadde brukt den siste timen på å skrive noe helt annet enn «kapittel 12». I permen min stod det, veldig pent og pyntelig vel og merke, «KAKEMONSTE» med store bokstaver. Doh! Tabbe. Jeg hadde tenkt på kakemonster hele den dagen. Grunnen til det er desverre ukjent for meg. Hvem går rundt og tenker på kakemonster en hel dag? Er det normalt? Jeg hadde ikke lyst på kake en gang.
>
