I går laget jeg Smoothie for første gang. Ja, jeg veit at det var på tide. Jeg har selvfølgelig smakt det før, men jeg har aldri laget det selv. Dette på tross av at vi har hatt blender siden jul, minst. Det var altså i går jeg plutselig, etter flere måneder med muligheten, bestemte meg for å lage en av disse berømte Smoothiene. Jeg stod på kjøkkenet, spent og begeistret da jeg trykka på knappen så alt inni der snurret seg rundt til en god og flytende konsistens. Jeg følte lykke av å trykke på knappen. Jeg var i kontroll over denne snurringa. Jeg hadde kontroll over om og når bærene skulle smoothes sammen til en drikkende gjørme. Jeg elsker å trykke på knappen til blenderen. Det er gøy.

Etter noen minutter med barbarisk bærpining bestemte jeg at smoothien var ferdig. Nå var det på tide å tømme over gusjet (jeg kaller alt som er av den konsistensen for «gusj») i glass. Jeg løfta på den greia. Hva kaller man det? Mikseren? Jeg løfta i hvertfall det store begeret av mikseren, og rosa guffe (det er det andre ordet jeg bruker om slik konsistens) tøyt ut fra alle kanter. Jeg slengte meg bort til vasken og holdt det over. Jeg var lettere forskrekket. Hvorfor lak blenderen? Den var jo helt ny, eller rettere sagt; helt ubrukt! To glass med smoothie ble fyllt i en fart, og jeg bestemte meg for å reparere dingsen med det samme. Jeg skrudde og skrudde. Plutselig kunne jeg kjenne kald smoothie over hele handa. Jeg hadde skrudd feil vei. Nå lå hele min dyrebare jomfrusmoothie i vasken. (Nesten) alt gikk i vasken, bokstavlig talt. På benken stod to ensomme glass fylt med kald, rosa gugge. Kald, rosa og deilig gugge. Jeg ville ha mer. Jeg har nå funnet ut at jeg også elsker smoothie, og om du ikke blir fristet av dette glasset kan du bare komme til meg så skal du få slikke opp Smoothien fra vasken.

>

Photoshoot er alltid gøy, selv om det bare er med meg. Selv om det er ganske så selvsentrert å poste alle disse bildene av meg selv, og kanskje har ingen av dere interesse av å se så mange bilder av meg heller. Likevel poster jeg dem, rett og slett for at jeg syns de ble ganske kule. (Det må vel være lov å si, uten å høre oppblåst ut?)
Utrolig morsomt å lage reklamer. I dag var det den nye parfymen min som fikk gjennomgå. Utrolig god parfyme, forresten, det må sies. Kjøpte den på taxfree, og ja; jeg vet at den er gammel. Jeg har hatt den flere ganger før, men jeg blir rett og slett ikke lei av den. Den lukter så…så meg.

Jeg må bare få klage litt på blogg.no også. Utrolig irriterende at det tok hele to timer før jeg kunne laste opp bildene. Vel, nå er de her, og nå skal jeg legge meg. Natta.

>

>

Først vil jeg bare innrømme at det ikke er internett som har ødelagt bildekvaliteten på dette bildet; det klarte jeg fint selv. Du skjønner, med nytt kamera og greier var jeg så oppspilt at jeg glemte å stille ned ISO-innstillinga før jeg tok bilder ute – og jeg oppdaga det selvfølgelig nå. Nå som jeg har lagt inn bildene og ligger henslengt på sofaen. Typisk. Vel, jeg gleder meg til det vokser mange fine, fargerike blomster ute. Da skal jeg ta nye bilder, og da skal jeg huske å stille inn kameraet helt rett. Det lover jeg meg selv.

Så, over til mottoet «Ut på tur, aldri sur». Jeg og Kaj klarte den biten fint. Det var verre med Sala, som her på bildet sikler etter en katt. Jeg vet ikke helt om sur er det rette ordet akkurat, men hun var nok litt…ivrig? Litt…bøllete? Litt…irritert? Jeg vet ikke. Sala er en luring.
Apropos luring. Nå må jeg bare fortelle en liten hundehistorie, og jeg lover at det er det siste jeg skal skrive om dyr på lenge. Sala er litt typisk blond og dum, egentlig. Litt lik meg får jeg høre, men jeg skjønner virkelig ikke hvorfor. Tilbake til historien: jeg og Sala var ute og jogget en dag for lenge siden, og vi jogget forbi bussplassen. Der sitter det et par mennesker og venter på bussen. Nysgjerrig som Sala er følger hun menneskene med blikket samtidig som hun løper videre. Det betyr at hun ikke ser helt hvor hun løper, så plutselig: PANG! Sala krasjet hodet inn i en stolpe. Hun satte seg på rompa og ristet forskrekket på hodet, før hun tok seg igjen og tasset videre. Jeg kunne ikke la være å legge merke til to fnisende tilskuere fra bussplassen.

Nok dyreprat. Forresten, når jeg tenker meg om; nok prat, rett og slett.
Skal bare (jeg heter Albert Åberg) fortelle litt om hvorfor jeg liker tentamener så godt som jeg faktisk gjør. Jeg liker tentamener på grunn av at tentamener = veldig korte dager. To-timersdager, for å være nøyaktig. Er det noe å ikke like? Hvilken levende, oppegående og smart person sier nei takk til en to-timersdag? Ikke jeg. Jeg sier hurra! Jeg sier jippi! (har tenkt mye over ordet «jippi» siden jeg skreiv det i forrige innlegg, og konklusjonen er at det er et utrolig rart ord. Jippi? Jeg syns det er litt rart.) Finnes det ingen politiker der ute som vil innføre tentamener hver dag? Om det gjør det så får du min stemme. Lett.>