Det er egentlig litt morsomt å tenke på hvor lite logisk hjernen (og hjertet) fungerer i blant. Jeg vet ikke om det er på grunn av vårt ønske om å aldri bli såra eller om det rett og slett bare er i god tro, men vi er flinke til å utsette smerten så lenge som mulig. At det er en dårlig forsvarsmekanisme er det ingen tvil om, men allikevel er det som om den dukker opp med ett varseltrekantene lyser rødere enn nesa til Rudolf. For du vet – av og til så vet man på forhånd hvor dårlige forutsetninger ting har. Innerst inne så vet man at dette bare er gøy for the moment, og at det er best å holde både følelser og tanker på trygg avstand, men det er som om denne formen for selvinnsikt forsvinner på de mest upassende tidspunkt. Og det er selvfølgelig da forsvarsmekanismen begynner å jobbe på spreng i helt motsatt retning. Vi fyller hodene våre med falske forhåpninger, falske følelser og drømmer som bare går i oppfyllelse i romantiske komedier med Julia Roberts i hovedrollen. Vi ignorerer alle tegn som tyder på at han faktisk ikke er så interessert, at han vil noe annet enn det vi vil, at han ikke ser på oss som vi ser på ham, på tross av hvor innlysende det egentlig er. For alle andre.
Så vi ringer venninna vår, bare for å få bekrefta at tegnene vi har plukket opp (som vi egentlig ikke vil innrømme at er så innlysende som vi egentlig vet at de er) bare er bullshit, og at det finnes en god forklaring på det meste. At det er mange logiske grunner til at det er du som har tatt kontakt med ham de siste ti gangene, at han har svart kort og rart eller at han ikke har hatt mulighet til å møte deg på en stund. Venninnen vår sier «han har sikkert vært veldig travel på jobben i det siste!» eller «han vil sikkert bare at du skal jage ham litt, han prøver bare å være litt hard to get! Go for it, go get him!» Well, guess what? Bare kaaaaanskje er han faktisk ikke så veldig interessert? Bare kaaaaanskje er han dritlei av at du poker ham på facebook til alle døgnets tider, at du på merkelig vis dukker opp med et scary stalkerglis på alle festene han er på, at du tekster han konstant? Bare – kanskje?
En forsvarsmekanisme skal jobbe mot trusler. Mot ting vi helst vil unngå. Mot sårede følelser. Det er derfor det er litt komisk at vi til stadighet lurer oss selv, på tross av at vi egentlig kunne ha sluppet så utrolig mye billigere unna! Med ett man får en liten magefølelse på at ting ikke er som man ønsker så bør man stole på det. Stole på den lille følelsen, selv om den kanskje bare dukker opp i et lite millisekund og forsvinner like raskt igjen. Du vet hva de sier – ingen røyk uten ild. Men igjen; kanskje er dette bare nok et eksempel på daglig, følelsesmessig masochisme. Det man tror man ikke kan få virker alltid litt mer fristende enn hva det nødvendigvis er, og jeg lever i troen om at det er akkurat derfor det gjør så vondt også. Vi tror vi går glipp av den o´store kjærleik, mens sannheten er, mine venner… Sannheten er at om vi hadde fått det, så hadde det ikke vært så big allikevel. Det er nederlaget som gjør vondest. At man faktisk aldri får vite hva ting kunne ha blitt. Om ting kunne ha blitt så bra som vi har sett for oss, fantasert og drømt om. Det gjør rett og slett vondest at vi aldri får komme langt nok i forholdet til å vite at ting ikke hadde blitt så fantastisk som vi har sett for oss. Med andre ord; det er troen på det vi går glipp av som sårer oss mest – og ikke det vi går glipp av i virkeligheten.
Og siden noen trodde jeg var trist og lei nå; hahahaha. Ikke misforstå sånn, da. Jeg er kjempeglad og tar livet som det faller seg. Ting jeg skriver om handler ikke alltid om meg selv. Av og til er det bare generelle observasjoner. Dessuten – sånne ting interesserer meg. Hvorfor folk gjør hva de gjør er spennende!
