Noen ting trenger man bare ikke finne ut av. Noen ting kan bare få være med tanken, fantasien eller ideen, uten at man faller for fristelsen og finner ut at det man så lenge har sett for seg så perfekt viser seg å være… Vel, heller skuffende. Hvorfor ikke bare la visse ting skape en oppbyggende spenning som aldri frigjøres? Hvorfor ødelegge en fantasi med en dårlig virkelighet man gjerne kunne vært foruten? Skjønner du ikke helt hvor jeg vil hen, sier du? Vel, jeg skal forklare.

Du har helt sikkert hørt ordtaket «Det man ikke vet, har man ikke vondt av» (et ordtak som forøvrig heller burde het «Det man ikke vet, vet man ikke at man har vondt av», men det er en helt annen diskusjon). Det ordtaket burde egentlig være en regel i visse tilfeller. Jeg mener… Om du (mot all formodning) møtte Brad Pitt på byen en kveld, og han prøvde seg på akkurat deg – hva er da sjansen for at du hadde sagt nei takk? Ikke sant. Ikke så veldig stor. For et øyeblikk! Dette har du jo sett for deg og drømt om siden du satt på jenterommet tretten år gammel med ørti Brad Pitt´er smilende mot deg fra alle rommets vegger. Aldri trodde du at det skulle gå i oppfyllelse! Du lar Pitt spandere på deg to-tre halvlitere, et par glass vin og kanskje også en liten drink eller to. Du smiler. Du ler. Du er enig med ham i det meste, ler av vitser du egentlig syns er dritteite og du lar deg sjarmere av alt og ingenting. Han ler av deg også. Han sjarmeres av deg, det er du sikker på. Du er i form. Du blir med han hjem, og dere kommer godt i gang. Åh, alt går jo helt etter drømmen! Brad (for nå er dere på fornavn) er akkurat like fantastisk som alle tror, jo! Han er amaziiiing, og det er en helt spesiell kjemi mellom dere. Alt er perfekt. Helt til… oh noes. Brad Pitt har fyrstikkpenis.

Moment spoiled. Et helt livs fantasi i vasken. Skylt ned i dass. Ødelagt. Alle kommende filmer med Pitt i (dere er tilbake på etternavn) – ødelagt. En hel tenåringsforelskelse, år med dagdrømming og fantasering, et rom så fylt av plakater at man bare såvidt kunne skimte hvilken farge veggene egentlig hadde – alt ødelagt. Snakk om antiklimaks. Alt man sitter igjen med er at man kan skryte av å ha pult Brad Pitt, og med tanke på at fyren har fyrstikkpenis så virker det veldig bittersøtt. Erase and rewind. Du vil tilbake til da du levde i troen. Du vil tilbake til da du ikke visste, men levde godt av å kunne dagdrømme på kjedelige bussturer. Til da du kunne sitte i sofaen sammen med jentegjengen, spise popcorn, fnise og rødme bare han så mot «deg» fra tv´en. Du ønsker, uansett hvor sinnsykt det høres ut, at han aldri valgte deg.

Men det gjorde han, og nå er du der. Naken. Du føler deg ikke lenger like høy i hatten som du gjorde da alle jentene rundt deg og Brad på festen ga deg blikk som tydelig viste at de kunne ha drept for å bytte plass med deg. Du gjennomfører, og tusler hjem med trusa i lomma. Du gleder deg til du skal sove, så kanskje du får noen få timers fred fra ordet som nå hjemsøker deg verre enn Anne Boleyn på en god dag. Verdighet, verdighet, verdighet. Du får ikke fred. Men, du kan jo i det minste skryte av at du har pult Brad Pitt. Du klamrer deg til det, og velger å glemme resten. For fucks sake – du har pult Brad Pitt.

Pjuk. Er det verdt det? Er det verdt å miste all verdighet og samtidig oppdage at Brad Pitt har fyrstikkpenis, at Janove Ottesen sleiker deg helt opp til panna når han kliner med deg, at Simon Cowell liker å bli revet i håret mens du må rope «daddy, daddy» eller at Gordon Ramsey liker å slikke på tær – bare for å ha en kjendis på lista å skryte av? Av og til er det nok rett og slett bedre å være lykkelig uvitende, og bare leve med fantasien, drømmen og håpet. Men det er et valg. Det må velges, og noe sier meg at det er et valg som bør være tatt før man sitter der med kortkjolen og starstruckgliset på. Takk gud for at jeg aldri har møtt Brad Pitt på bar…