Det fine med buss er at alle er så oppslukte av se på alle andre medpassasjerer og deres rare uvaner at de glemmer å tenke på at de faktisk også kan se dem tilbake. Ganske så paradoksalt i grunn; man er så opptatt av å le av rare greier alle andre gjør at man glemmer å tenke på hva man selv gjør. Plutselig kan man se en kjekkas med fingeren i nesa, ei halvgammel dame sovende med åpen, siklende munn eller høre noen som plutselig legger ut om svært private ting høylydt i telefonen. Så blir man så opptatt av dette at man kanskje sitter der med fingeren i nesa selv, liksom. Eller som jeg mistenker at jeg gjør; ser sint ut. Kanskje noen ler av mitt sinte fjes i skjul, uten at jeg vet det, samtidig som jeg ler høylydt innvendig av fyren som piller nese og som hvert tredje sekund titter på fingeren for å sjekke fangsten. Om du skjønner hva jeg mener.

Men, jeg er jo ikke sint, selv om det ser sånn ut. Jeg er bare på pause. Bussen er et av få steder hvor jeg klarer å legge vekk alt stress. Jeg tenker ikke på hva jeg bør og må gjøre, for hva får jeg vel gjort derfra uansett? Ikke oppvasken, ikke henge opp klær, ikke brette klær, ikke jobbe. På bussen kan man gjøre ingenting med god samvittighet. Og det fineste med alt; tiden går så sakte når man gjør ingenting. En halvtime på buss føles som en liten evighet, for det er jo en kjent sak at tiden omtrent stopper opp når man bare venter på noe. Vanligvis til stor frustrasjon for en utålmodig sjel som meg, men på buss til stor glede. Men hei, jeg sitter ikke på bussen nå, så derfor har jeg tusen andre ting å gjøre som trumfer blogging på nødvendighetsskalaen. Better go! Ha en fin dag, og kos deg på bussen.