Jeg er ikke mye amerikansk av meg. Du vet, jeg blir ikke rørt til tårer av overdrevne kysse-i-regnet-mens-det-spilles-søt-musikk-scener i typisk amerikanske dramakomedier. Jeg er ikke særlig begeistra for Bush og hans politikk, og jeg kan ikke huske sist jeg spiste på McDonalds. Jeg har aldri kledd meg ut på Halloween og driter egentlig i alt som heter morsdag, farsdag og Valentines Day. Og til dagens tema; jeg går ikke på dates.

Det verste jeg vet er når noen spør meg på date. Ja, det er faktisk helt fryktelig, og på tross av hvor selskapssyk jeg som regel er døgnet rundt og hvor lite lyst jeg har til å sitte hjemme alene en kveld, så skal det ekstremt mye til før jeg sier ja til noe sånt. Jeg mener… Det er kleint. Skikkelig, skikkelig kleint. Når man er på en date så er det liksom plutselig blitt noe. Ikke bare avslappa, tilfeldig og frivillig, om du skjønner hva jeg mener. Praten MÅ være der. Hele tiden. Alt må flyte, og man kan ikke bare si «det var hyggelig å prate med deg, men nå må jeg stikke» sånn helt plutselig heller, for hva skal man da skylde på? At man har andre planer? Hvem legger andre planer om man skal på date? Nei, ikke sant. Hele situasjonen er plutselig veldig tvunget og ubehagelig, og hvem vil vel være med på noe sånt – frivillig?

Å møte noen tilfeldig, på fest, på jobb eller bare i andre helt hverdagslige, vanlige situasjoner er så mye bedre. Da kan man snakke uten å føle at man må snakke. Man kan holde kjeft om man vil også, uten at det blir en av de der grusomme pinlige stillhetene som bare dreper en innvendig. Man har ikke avtalt å holde hverandre med selskap, og derfor har man ingen forventinger verken til seg selv eller den andre. Og ingen forpliktelser.

Det er mulig det er mulig å ha en vellykket date som bare ruller og går helt perfekt, men… Det er allikevel ikke min greie. Jeg er dessuten ikke så desperat etter å finne meg en kjæreste at jeg trenger å pine meg gjennom mye for å få det. Er det en ting jeg har skjønt så er det at tvang sjelden fungerer som man vil. Og dating er tvang. Virkelig. Men nå har jeg egentlig glemt hvor jeg ville med dette (for jeg er sikker på at jeg hadde et eller annet godt poeng med det), og jeg føler for å ta meg en dusj nå, så… Da bare  avslutter jeg. Poenget er altså at jeg hater dating. Og at det er noe jeg ikke skal pine meg selv gjennom. Ever. Jepp. Dett var dett. 

Jeg har funnet ut at jeg er som en magnet. I mange tilfeller i alle fall. «Ånei», tenker du sikkert nå. «Er hun virkelig så selvdigger? Kaller seg selv en magnet?» Svaret på det er jo selvfølgelig ja, men det er ikke det som er poenget nå. Og det er heller ikke den type magnet jeg tenker på. Ikke av den positive sorten. Du vet, en magnet fungerer sånn at den trekkes mot motpolen av seg selv, og skyver seg vekk fra likheter. Jeg fungerer, ufrivillig, akkurat sånn. Hva er min ekstreme motpart? Jeg vet ikke, men den feite, halvgamle fyren som prøvde å få meg inn i bilen hans med å si «jeg er ikke farlig…» mens jeg venta på bussen i går er sikkert ikke langt unna. Eller alkoholikeren på femogførr som både snakka på meg hodepine og ga meg en så kraftig vodkaklem at jeg lukta fyll hele veien hjem. Det hendte forresten på en bussholdeplass det også. Si meg, er det på bussholdeplassene det skjer nå for tiden? Er det der det er action? Anyways. Jeg vil tro begge er gode kandidater. Og hva har de til felles? Sikkert mye, men poenget jeg vil frem til er; meg. De har meg til felles.

Stopp. Hold, som tyskerne ville ha sagt. Vi må spole litt tilbake, for voldektsmannen i den blå, gamle bilen i Heimdal sentrum fortjener (absolutt ikke, men på en måte allikevel) mer spalteplass. Jeg venta på bussen. Det snødde lett, og jeg frøs. Angra meg litt for at jeg tok på dressjakke, og ikke vinterjakke. Ble snufsete i nesen og iskald på hendene, men nektet å legge iPhone´n i lomma av den grunn. Syntes bussen begynte å bli litt treig. Det var da en bil kjørte forbi og tuta. Jeg rakk ikke se hvem det var, og jeg rakk ikke reagere. Var det en jeg kjente? Hvem var det? Jaja, hvem bryr seg. Bilen var borte forlengst, så det var ingen vits i å fundere på hvem det kunne ha vært. Jeg kjenner ganske mange.

Jeg frøs i to-tre minutter til, og plutselig dukker bilen opp igjen. Den kommer kjørende tilbake. Tuter en gang til, før den svinger inn på parkeringsplassen på den andre siden av veien, og blinker med lysene mot meg. Hva faen..? Det må være en jeg kjenner som vil gi meg skyss ned til byen. Jaja, det hadde jo vært greit med skyss, tenker jeg og tusler bort til bilen. Åpner døren på passasjersiden og… Huh? Hvem er du? Hvor full var jeg egentlig forrige helg? Where did I sleep last night, lissom? Hahaha, neida. Jeg bare tuller. Så full er det ikke mulig å bli. I bilen sitter en halvgammel, feit mann med et så creepy glis at Salad Fingers bare blir barnemat (først; hø hø hø. Second; om du ikke har hørt om Salad Fingers er det bare å google i vei. Og le. Og bli skremt. Og ganske sjokkert), og ut av gliset smyger det seg slepende ord; «skal du sitte på ned til byen eller?» Så ler han litt – nervøst. Du vet, akkurat som man forestiller seg en voldtektsmann ville ha… fnist. Et stereotypisk «giggle» som burde få alle alarmer til å lyse og blinke verre enn Epilepsirobotene i en episode av The Simpsons.

Uansett, voldtektsmannen er tydeligvis oppegående nok til å oppfatte uroen i ansiktsuttrykket mitt (applaus!), og legger svært beroligende til: «jeg er ikke farlig…». Etterfulgt av det samme creepy gliset. Ånei, du er ikke farlig, sier du? Men daså! Da er det da ikke noe problem. Jeg tenkte et sekund at du var litt creepy skjønner du, men når den andre setningen du sier til meg – ever – er «jeg er ikke farlig» så skjønner jeg jo at jeg kan stole på deg. Ja. Klart det. Jeg pekte på mobilen, og forklarte raskt at jeg allerede hadde kjøpt billett på den, og omtrent løp tilbake til bussholdeplassen. Skremt og litt skjelven. Mannen kjører igjen. Pjuh. Gone forever. Men, neida. Han snur igjen. Kjører tilbake, tuter, kjører frem igjen, tuter, kjører tilbake igjen, tuter. Han kjører frem og tilbake fire-fem ganger, og tuter hver gang. Og ser på meg gjennom vinduet sitt. Creepy. Heimdal, I love you.

Så. Jeg er tydeligvis en magnet for creepy tapere midt i førtiåra. Jeg kunne jo selvfølgelig kommet med mange andre eksempler også, som fyren (som jeg absolutt ikke kjenner eller har møtt) som la meg til på facebook og kommenterer koffertkommentarer så ofte og upassende som mulig (en status om napping av bryn endte for eksempel i den classy kommentaren «Så lenge musa er bar»), eller fyren (som jeg heller absolutt ikke kjenner eller har møtt) som inviterte meg med på noe han kalte ei «uforglemmelig, het og spennende hotellnatt» – også over facebook. Også har vi jo selvfølgelig denne skremmende hendelsen. Trenger du høre mer? For jeg har mer. I massevis! Ikke? Nei, jeg trodde ikke det. Jeg begynner faktisk å bli litt paranoid, jeg. Begynner å bli litt redd hver gang jeg går alene. Engstelig, liksom. Får den samme følelsen jeg alltid fikk da jeg ble mørkredd som barn. Følelsen av at noen går etter meg. Følger etter meg. Er under senga mi. Du vet – sånn frykt som som regel er tåpelig og irrasjonell. Som regel. Nuff said, som de kule kidsa sier.